Som foreldre så vil vi gjerne at barna våre skal oppføre seg på en måte som speiler andre voksnes forventninger.
Og det er mange normer og regler for hvordan vi tenker at barn bør oppføre seg i forskjellige situasjoner.
Og hvis barna ikke gjør det som er forventet, da kan vi voksne føle oss flaue osv.
En typisk ting er at det ofte blir forventet er at barn skal godta er f.eks å bli klemt på.
F.eks når barnet møter voksne i nær familie eller hvis det får en gave.
Det er liksom høflig at i slike situasjoner så skal man gi klem.
Helt fra mine barn var små så er det ingen som har fått gi dem klem hvis de ikke ville selv.
Når vi voksne tvinger barn til å trå over denne grensen, så er vi med på å rive ned en av deres viktigste grenser for seg selv.
Barn bør ikke bli opplært til at voksne skal få bestemme hvilken fysisk nærhet de skal få ha til barnet - uansett relasjon.
For det er i slike situasjoner at barn lærer seg, helt fra de er små, at de kan si "nei" eller "jeg vil ikke" til uønsket kroppskontakt.
Dette er en kjempe viktig grense for barn å ha, den kan være med på å beskytte barnet mot krenkelser og seksuelle overgrep.
Så helt fra de er små så bør de få lære at de selv skal få bestemme over sin egen kropp og intim grense.
Ingen av oss ønsker å være foreldrene som oppdager at barnet har blitt misbrukt av noen i nær relasjon, fordi vi sa "joda du må sitte på fanget til ....vettu, det er jo så koselig", når barnet nekta og prøvde med dette å sette grense.
Selvfølgelig kan man ha lært dette osv og allikevel oppleve slike krenkelser, men vi som foreldre må ihvertfall gjøre det vi kan for å hjelpe barna våre.
Barn er jo like ulike som vi voksne. Noen elsker å klemme, sitte på fanget og kose osv.
Andre igjen kan ikke fordra det. Det bør være rom for begge deler.
Jeg er selv en som stort sett liker å klemme, men absolutt ikke alltid!
En gutt jeg kjenner hadde en periode hvor han ikke skulle gi klem, helt greit, jeg masa ikke.
Så en dag kom han løpende bort til meg å sa: "du som er så glad i å få klemmer, du kan jo få en av meg"!
Da var han klar for å klemmer igjen 😊!
Vi som voksne må hjelpe barna slik at de selv kan få sette grenser for hvem de vil gi klem, når de vil gi klem, sitte på fanget osv.
At barnet lærer dette er mye viktigere enn å leve opp til voksnes forventninger til barna.
Og det er heller ingen selvfølgelighet at barn skal gi klem selv om de f.eks har fått en gave.
De bør lære seg å si "tusen takk", men klemmen, den bør de få bestemme over selv.
lørdag 27. mai 2017
mandag 8. mai 2017
Å se seg selv i den store sammenhengen
Som noen av dere vet så har jeg slitt med ryggen ca 3 uker nå.
Jeg er kjempe mye bedre, men fortsatt så er det vanskelig å sitte over tid + kjøre noe særlig mer enn 10min med bilen.
Det går sakte bedre og bedre, og det er godt i kjenne på at det går riktig vei!
Allikevel så kan jeg føle meg skikkelig utålmodig noen dager, det er jo så mye man vil gjøre.
Forrige uke var en uke hvor jeg hadde 3 ting som jeg VIRKELIG hadde lyst til!
Tomas Sjødin var i Gjerpen kirke den ene kvelden. Jeg har lest alle bøkene hans utenom den siste og han er virkelig en jeg har hatt lyst til å høre på! -Det gikk ikke.
En annen kveld var det kino premiere på en film jeg hadde gledet meg så til å se. Det er ikke ofte jeg gleder meg til sånt, jeg er kanskje på kino i snitt 1 gang i året. -Det gikk ikke.
Igår var det konfirmasjon for den ene nevøen min. Jeg hadde alle planene klare tidligere for en tale jeg skulle holde osv. Og gledet meg veldig til den dagen. Man må jo verne om sine favoritter 😊.
- Men jeg klarte ikke å bli med der heller.
Selvfølgelig så var jeg lei meg over disse tingene, særlig konfirmasjonen, det ble litt tårer den dagen.
Men så er det rart, når livet viser seg fra denne siden, det hender jo innimellom det.
Da kommer tankene frem om hva som faktisk er ille og verdt å grine for.
Noe av det verste jeg vet i livet er sykehus, jeg kan bare ikke fordra det på noe vis!
Så jeg har en sånn regel for meg selv: "det er ikke lov å klage skikkelig før jeg er på sykehus".
Og jammen så hjelper det!
De første dagene, da jeg såvidt klarte å gå noen meter oppreist med krykker + gikk på sterke medisiner osv. Midt i det så klarte jeg å tenke: "tenk hvis jeg hadde hatt det sånn + vært på sykehus i tillegg"?
Da ble jeg litt mer lykkelig med en gang fordi jeg kunne la være å dra på sykehuset.
Hvis ting er enda verre enn dette, da har jeg en ting jeg leste i en avis for kanskje 1 år siden som jeg tenker på. Det var en reportasje om de små jentene i India som lever som sexslaver.
Bare jeg tenker på disse jentene så blekner alt av selvmedlidenhet i meg. Ingenting i livet mitt er i nærheten av grusomhetene i disse jentenes liv!
Jeg tror vi som bor i Norge ofte er vant til å måle livene våre oppover mot noe bedre.
Stadig er vi i streben etter noe som skal bringe enda mer lykke i livene våre.
Det er så lett å ønske seg alt som har en fin fasade og glitrer + et lettvint liv.
Selvfølgelig er det deilig med gledes dager fylt med lykke og gode opplevelser.
Vi trenger alle slike opplevelser!
Men livet er rart, for noen ganger så kan man finne dypest mening og venner for livet i vanskelige stunder.
Absolutt ikke alltid, men iblant så skjer det...
I vanskelige stunder så tror jeg det er sunt å åpne blikket og se litt utenfor huset vårt.
Jeg er veldig bevisst på at det er mange i Norge + særlig ute i resten av verden som har det så forferdelig mye verre enn meg.
Slik er det lettere å glede seg over det man har, på tross av.
Når jeg lå der i senga og ikke kunne gjøre noe fornuftig, så følte jeg at tiden jeg lå der var så bortkasta.
Men så kom jeg på at jeg kan jo bruke endel av tiden til å be for andre mennesker som jeg vet har det vanskelig. Som tenkt, så gjort!
Hvis du ønsker at jeg skal be for deg generelt eller noe spesielt, så kan du sende meg en melding på innboksen hvis du ikke vil skrive så andre ser det.
Jeg har virkelig tro på bønn og syntes det å be for hverandre er en fin ting 😊
Jeg er kjempe mye bedre, men fortsatt så er det vanskelig å sitte over tid + kjøre noe særlig mer enn 10min med bilen.
Det går sakte bedre og bedre, og det er godt i kjenne på at det går riktig vei!
Allikevel så kan jeg føle meg skikkelig utålmodig noen dager, det er jo så mye man vil gjøre.
Forrige uke var en uke hvor jeg hadde 3 ting som jeg VIRKELIG hadde lyst til!
Tomas Sjødin var i Gjerpen kirke den ene kvelden. Jeg har lest alle bøkene hans utenom den siste og han er virkelig en jeg har hatt lyst til å høre på! -Det gikk ikke.
En annen kveld var det kino premiere på en film jeg hadde gledet meg så til å se. Det er ikke ofte jeg gleder meg til sånt, jeg er kanskje på kino i snitt 1 gang i året. -Det gikk ikke.
Igår var det konfirmasjon for den ene nevøen min. Jeg hadde alle planene klare tidligere for en tale jeg skulle holde osv. Og gledet meg veldig til den dagen. Man må jo verne om sine favoritter 😊.
- Men jeg klarte ikke å bli med der heller.
Selvfølgelig så var jeg lei meg over disse tingene, særlig konfirmasjonen, det ble litt tårer den dagen.
Men så er det rart, når livet viser seg fra denne siden, det hender jo innimellom det.
Da kommer tankene frem om hva som faktisk er ille og verdt å grine for.
Noe av det verste jeg vet i livet er sykehus, jeg kan bare ikke fordra det på noe vis!
Så jeg har en sånn regel for meg selv: "det er ikke lov å klage skikkelig før jeg er på sykehus".
Og jammen så hjelper det!
De første dagene, da jeg såvidt klarte å gå noen meter oppreist med krykker + gikk på sterke medisiner osv. Midt i det så klarte jeg å tenke: "tenk hvis jeg hadde hatt det sånn + vært på sykehus i tillegg"?
Da ble jeg litt mer lykkelig med en gang fordi jeg kunne la være å dra på sykehuset.
Hvis ting er enda verre enn dette, da har jeg en ting jeg leste i en avis for kanskje 1 år siden som jeg tenker på. Det var en reportasje om de små jentene i India som lever som sexslaver.
Bare jeg tenker på disse jentene så blekner alt av selvmedlidenhet i meg. Ingenting i livet mitt er i nærheten av grusomhetene i disse jentenes liv!
Jeg tror vi som bor i Norge ofte er vant til å måle livene våre oppover mot noe bedre.
Stadig er vi i streben etter noe som skal bringe enda mer lykke i livene våre.
Det er så lett å ønske seg alt som har en fin fasade og glitrer + et lettvint liv.
Selvfølgelig er det deilig med gledes dager fylt med lykke og gode opplevelser.
Vi trenger alle slike opplevelser!
Men livet er rart, for noen ganger så kan man finne dypest mening og venner for livet i vanskelige stunder.
Absolutt ikke alltid, men iblant så skjer det...
I vanskelige stunder så tror jeg det er sunt å åpne blikket og se litt utenfor huset vårt.
Jeg er veldig bevisst på at det er mange i Norge + særlig ute i resten av verden som har det så forferdelig mye verre enn meg.
Slik er det lettere å glede seg over det man har, på tross av.
Når jeg lå der i senga og ikke kunne gjøre noe fornuftig, så følte jeg at tiden jeg lå der var så bortkasta.
Men så kom jeg på at jeg kan jo bruke endel av tiden til å be for andre mennesker som jeg vet har det vanskelig. Som tenkt, så gjort!
Hvis du ønsker at jeg skal be for deg generelt eller noe spesielt, så kan du sende meg en melding på innboksen hvis du ikke vil skrive så andre ser det.
Jeg har virkelig tro på bønn og syntes det å be for hverandre er en fin ting 😊
lørdag 22. april 2017
Pass på!
Jeg opererte ryggen for mange år siden, den ble veldig mye bedre, men den har fortsatt sine svakheter.
Strålende sol ute på tirsdag gjorde at jeg ville få raket hagen osv.
Som tenkt, så gjort, ihvertfall en liten stund til det sa "klikk" i ryggen ....
Det var grusomt vondt de første dagene, jeg klarte ingenting!
Heldigvis så begynner det å gå seg til ganske mye, selv om det fortsatt er en lang vei til å være helt frisk.
Jeg prøver å ikke syntes synd på meg selv, jeg tenker MYE på alle de som har det MYE verre enn meg. Jeg vet jo tross alt at dette går over med litt tid...
Man får jo veldig mye tid til å tenke, når man ikke klarer å få gjort stort annet enn det.
Og jeg har tenkt mye på den gangen ryggen min virkelig kollapset og jeg gikk hjemme i påvente av en operasjon på Rikshospitalet.
Det lengste jeg klarte å gå når jeg var på det beste den venteperioden var ut til postkassa.
Og ute ved postkassa der vi bodde da så møtte jeg et par som går i samme menighet som meg.
De lurte på hvordan det gikk med meg osv?
Så fortalte de meg, der jeg sto i min ubrukelighet og med smerter: "at de mente at grunnen til at det var så mange syke i menigheten vår, er fordi vi som er syke ikke legger nok i nadverden"!
Heldigvis så tok jeg det aldri til meg. For det kunne jeg gjort når jeg ble fortalt det av noen som er ca 25år eldre enn meg selv.
Uviselighet er et ganske svakt ord for sånt syntes jeg. Vranglære og uforstandighet mikset sammen er mer dekkende.
Hvem er de som våger å påstå at vi mennesker skal tillegge eller trekke fra noe som helst på det som Jesus gjorde for oss på korset? Jesus gjorde 100% selv han!
Og tillegge egeninnsats på Jesu verk, det er så overmåte drøyt!
Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen nå og jeg kommer til å forsette å skrive det.
La INGEN ta ifra deg:
- Det Jesus gjorde for deg på korset.
- Så tvil om troen din, på grunn av menneskelige tanker om ting man må gjøre for å være en troende.
Og husk: Din sykdom har ingenting med din tro å gjøre.
Jeg har så masse tanker om det her at jeg tror jeg kunne holdt en hel tale om det!
I tillegg til dette så lurer jeg på hvem av oss syke dette gjaldt? Alle sammen?
Jeg med ryggproblemer var tydeligvis innenfor denne kategorien for dem, men hvem andre?
- De med migrene?
- De med leddgikt?
- De psykisk syke?
- De som har kreft?
- De som er funksjonshemmet?
Hvor går grensen for hvem som ikke legger nok i nadverden til at vi blir helbredet?
Vi skal passe oss for hvem vi lar få inntog med sine tanker og meninger i våre liv.
Vi mennesker har en stor påvirkningskraft på hverandre.
Det siste man trenger uansett når man er syk er folk som pålegger ekstra byrder!
Om du sliter med fysiske eller psykiske plager:
- vit at du er mer enn bra nok, akkurat slik som du er 🌻😊🌻
Strålende sol ute på tirsdag gjorde at jeg ville få raket hagen osv.
Som tenkt, så gjort, ihvertfall en liten stund til det sa "klikk" i ryggen ....
Det var grusomt vondt de første dagene, jeg klarte ingenting!
Heldigvis så begynner det å gå seg til ganske mye, selv om det fortsatt er en lang vei til å være helt frisk.
Jeg prøver å ikke syntes synd på meg selv, jeg tenker MYE på alle de som har det MYE verre enn meg. Jeg vet jo tross alt at dette går over med litt tid...
Man får jo veldig mye tid til å tenke, når man ikke klarer å få gjort stort annet enn det.
Og jeg har tenkt mye på den gangen ryggen min virkelig kollapset og jeg gikk hjemme i påvente av en operasjon på Rikshospitalet.
Det lengste jeg klarte å gå når jeg var på det beste den venteperioden var ut til postkassa.
Og ute ved postkassa der vi bodde da så møtte jeg et par som går i samme menighet som meg.
De lurte på hvordan det gikk med meg osv?
Så fortalte de meg, der jeg sto i min ubrukelighet og med smerter: "at de mente at grunnen til at det var så mange syke i menigheten vår, er fordi vi som er syke ikke legger nok i nadverden"!
Heldigvis så tok jeg det aldri til meg. For det kunne jeg gjort når jeg ble fortalt det av noen som er ca 25år eldre enn meg selv.
Uviselighet er et ganske svakt ord for sånt syntes jeg. Vranglære og uforstandighet mikset sammen er mer dekkende.
Hvem er de som våger å påstå at vi mennesker skal tillegge eller trekke fra noe som helst på det som Jesus gjorde for oss på korset? Jesus gjorde 100% selv han!
Og tillegge egeninnsats på Jesu verk, det er så overmåte drøyt!
Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen nå og jeg kommer til å forsette å skrive det.
La INGEN ta ifra deg:
- Det Jesus gjorde for deg på korset.
- Så tvil om troen din, på grunn av menneskelige tanker om ting man må gjøre for å være en troende.
Og husk: Din sykdom har ingenting med din tro å gjøre.
Jeg har så masse tanker om det her at jeg tror jeg kunne holdt en hel tale om det!
I tillegg til dette så lurer jeg på hvem av oss syke dette gjaldt? Alle sammen?
Jeg med ryggproblemer var tydeligvis innenfor denne kategorien for dem, men hvem andre?
- De med migrene?
- De med leddgikt?
- De psykisk syke?
- De som har kreft?
- De som er funksjonshemmet?
Hvor går grensen for hvem som ikke legger nok i nadverden til at vi blir helbredet?
Vi skal passe oss for hvem vi lar få inntog med sine tanker og meninger i våre liv.
Vi mennesker har en stor påvirkningskraft på hverandre.
Det siste man trenger uansett når man er syk er folk som pålegger ekstra byrder!
Om du sliter med fysiske eller psykiske plager:
- vit at du er mer enn bra nok, akkurat slik som du er 🌻😊🌻
søndag 16. april 2017
Blind gjestfrihet
Jeg vet ikke om det er flere av dere som har sett det samme klippet som meg på nettet idag, hvor vi ser en 19år gammel jente bli steinet til døde.
Det står en hel gjeng med menn rundt henne og kaster steiner, imens hører man jentas fortvilte stemme.
Jenta var blitt lovet bort til en eldre mann, noe hun nektet å etterfølge. Hun og kjæresten rømte, dessverre ble de funnet. Og følgene ble at han ble pisket før han klarte og rømme igjen, jenta ble tatt livet av med steining!
Det er absolutt ikke første gang jeg/vi ser og hører om slik galskap. For det er galskap det er!
Galskap satt i system igjennom kultur og ofte skjermet bak religioner!
Jeg skriver ikke bare om dette tilfelle, jeg mener alle kulturer med brutalitet, vold, misbruk, tortur osv som får herske fritt i noen kulturer og land.
Yes, det finnes galskap her i Norge også, han som sitter på høyest sikring her i landet er født og oppvokst her.
Akkurat nå skriver jeg om store grupperinger som lever etter den samme ukulturen.
Der brutal makt etter hierarki, gjør at andre i samme gruppering er tilnærmet verdiløse!
Eller kulturer der de angriper andre mennesker pga kjønn, legning, hudfarge osv.
Hva slags galskap er hodene til disse mennene i denne videoen f.eks fylt med?
Ganske mye forskjellig galskap spør du meg!
For dem er det nok ikke galskap, de er oppvokst med og lært opp til at slik er normene i deres kultur.
Vel, jeg er absolutt for at vi skal ta imot flyktninger. Men rammene rundt det kan absolutt diskuteres.
Det er nok ikke riktig for alle disse kulturene, men gjennomsnittlig så er det vel ofte kvinnene og døtrene som er de undertrykte i mange av disse landene.
Jeg ønsker ikke menn (som oftest), med slike holdninger, menneskesyn, kvinnesyn velkommen hit til dette landet.
Jeg ønsker ikke en person med slike verdier inn i vårt hus.
Jeg ønsker ikke slike personer i mitt nabolag heller.
Æresdrap. Døtre som blir drept fordi de ville velge kjæresten sin selv. Vi leser om det i vårt lands aviser.
For meg blir det en slags "blind gjestfrihet" at flyktninger som ikke har riktig grunnlag for opphold rømmer hit.
De kommer seg over grensa, oppholder seg her ulovlig i årevis. Noen er også kriminelle.
Hvorfor har vi et system som er slik at disse blir "blind gjester" i vårt land?
Jeg kan ikke forstå at det kan være så vanskelig å få til at mesteparten av de flyktningene som kommer over våre grenser er kvoteflyktninger som er valgt ut på riktig vis.
Disse er så hjertelig velkommen 😊!
Og kjære deg, jeg kjenner MANGE hyggelige muslimske menn som bor her i Norge.
Noen vil fort tro at det er de mannlige muslimene jeg kategoriserer.
Men nei, jeg mener alle de mennene (som oftest) som har et slikt menneskesyn på de rundt seg.
Samme hvilken religion de har. Eller hva slags galskapens kultur de tilhører!
La meg bare ta Ku Klux Klan også som et eksempel. Deres syn på mennesker med en annen hudfarge er så forkastelig at jeg har ikke ord! Dette gjelder også dem.
Jeg ønsker at vi er et land som hjelper de som oppriktig trenger det. Det er selvfølgelig mange flere enn lille Norge kan hjelpe som trenger hjelp.
Men at de vi skal hjelpe, ihvertfall er de som trenge det mest 💜.
Det står en hel gjeng med menn rundt henne og kaster steiner, imens hører man jentas fortvilte stemme.
Jenta var blitt lovet bort til en eldre mann, noe hun nektet å etterfølge. Hun og kjæresten rømte, dessverre ble de funnet. Og følgene ble at han ble pisket før han klarte og rømme igjen, jenta ble tatt livet av med steining!
Det er absolutt ikke første gang jeg/vi ser og hører om slik galskap. For det er galskap det er!
Galskap satt i system igjennom kultur og ofte skjermet bak religioner!
Jeg skriver ikke bare om dette tilfelle, jeg mener alle kulturer med brutalitet, vold, misbruk, tortur osv som får herske fritt i noen kulturer og land.
Yes, det finnes galskap her i Norge også, han som sitter på høyest sikring her i landet er født og oppvokst her.
Akkurat nå skriver jeg om store grupperinger som lever etter den samme ukulturen.
Der brutal makt etter hierarki, gjør at andre i samme gruppering er tilnærmet verdiløse!
Eller kulturer der de angriper andre mennesker pga kjønn, legning, hudfarge osv.
Hva slags galskap er hodene til disse mennene i denne videoen f.eks fylt med?
Ganske mye forskjellig galskap spør du meg!
For dem er det nok ikke galskap, de er oppvokst med og lært opp til at slik er normene i deres kultur.
Vel, jeg er absolutt for at vi skal ta imot flyktninger. Men rammene rundt det kan absolutt diskuteres.
Det er nok ikke riktig for alle disse kulturene, men gjennomsnittlig så er det vel ofte kvinnene og døtrene som er de undertrykte i mange av disse landene.
Jeg ønsker ikke menn (som oftest), med slike holdninger, menneskesyn, kvinnesyn velkommen hit til dette landet.
Jeg ønsker ikke en person med slike verdier inn i vårt hus.
Jeg ønsker ikke slike personer i mitt nabolag heller.
Æresdrap. Døtre som blir drept fordi de ville velge kjæresten sin selv. Vi leser om det i vårt lands aviser.
For meg blir det en slags "blind gjestfrihet" at flyktninger som ikke har riktig grunnlag for opphold rømmer hit.
De kommer seg over grensa, oppholder seg her ulovlig i årevis. Noen er også kriminelle.
Hvorfor har vi et system som er slik at disse blir "blind gjester" i vårt land?
Jeg kan ikke forstå at det kan være så vanskelig å få til at mesteparten av de flyktningene som kommer over våre grenser er kvoteflyktninger som er valgt ut på riktig vis.
Disse er så hjertelig velkommen 😊!
Og kjære deg, jeg kjenner MANGE hyggelige muslimske menn som bor her i Norge.
Noen vil fort tro at det er de mannlige muslimene jeg kategoriserer.
Men nei, jeg mener alle de mennene (som oftest) som har et slikt menneskesyn på de rundt seg.
Samme hvilken religion de har. Eller hva slags galskapens kultur de tilhører!
La meg bare ta Ku Klux Klan også som et eksempel. Deres syn på mennesker med en annen hudfarge er så forkastelig at jeg har ikke ord! Dette gjelder også dem.
Jeg ønsker at vi er et land som hjelper de som oppriktig trenger det. Det er selvfølgelig mange flere enn lille Norge kan hjelpe som trenger hjelp.
Men at de vi skal hjelpe, ihvertfall er de som trenge det mest 💜.
fredag 7. april 2017
Tåler du meg? Tåler jeg deg?
Som barn så tenkte jeg noen ganger at: "når jeg blir voksen da kommer jeg til å vite alt mulig".
Vel, jeg håper jo at jeg har "utviklet mine evner", som Tøflus i Skomakergata sier.
Fra å være barn og ikke være så sikker på ting, bortsett fra i trassalderen regner jeg med, så ble jeg tenåring og så kanskje ting mer: svart/hvit eller riktig/galt.
Etterhvert som jeg har blitt eldre så har "fargekartet" utviklet seg fra svart/hvitt til å inneholde mer av alle regnbuens farger.
Og jo eldre jeg blir, jo mindre skråsikker blir jeg på veldig mange ting.
Jeg har funnet ut at det er sjeldent bare et riktig svar på noe.
De fleste svar må ses i lyset av personen de gjelder, fordi vi alle er forskjellige.
Når jeg tar valg så tar jeg de utifra fra alt det mitt liv inneholder og hva som jeg tenker er best for meg/oss. Slik gjør jo de fleste av oss.
Men når jeg leser i aviser og sosiale medier så virker det som om vi tåler litt dårlig at andre velger å leve livene sine på en annen måte enn oss selv?
Selvfølgelig må vi ha regler og man skal man bry seg hvis ting påfører andre skade osv, men utenom det?
Må vi blande oss opp i om noen spiser svin eller ikke? Ingen blander seg opp i om jeg ikke spiser fisk?!(Ihvertfall ikke etter jeg flytta hjemmefra mamma 😝).
Jeg ønsker meg en verden med mer romslighet for ulikheter.
At vi kan godta at andre tar helt andre valg enn oss, uten å tenke "jaja, de vet jo ikke bedre".
Eller begynne å sloss, hetse hverandre, baksnakke hverandre, mobbe hverandre osv.
Vi mennesker er skapt forskjellig, det er meningen at vi skal være ulike.
Det er dyr som står i båser, vi må ikke lage båser for oss mennesker også...
La oss ha romslighet for hverandre!
Det er ikke dermed sagt at man kan "begynne å spille håndball midt i en fotballkamp".
Nei, men vi kan godta at noen liker å spille fotball, noen håndball, noen sykler, noen svømmer, noen synger i kor, noen spiller instrumenter osv.
Det bør være plass for ulikhetene som vi er skapt med. Og de ulikhetene som vi velger i livene våre.
Noe av det jeg syntes er mest fantastisk med Jesus, er at da han levde her på jorden så valgte han ofte å besøke de som andre så ned på/ikke likte/utstøtte osv.
Det er ikke dermed sagt at han likte alt som alle gjorde, men han så enkelt menneskene 💛.
Da han gav sitt liv for deg og meg på korset, så døde han ikke for noen bestemte folkeslag eller grupper.
Han døde for alle, absolutt alle!!! Om du går i kirken eller ikke, det spiller ingen rolle..... 💛
Tror du på han og sier du at du tror på han - det er alt som skal til!
God påske 💛💜💛
Vel, jeg håper jo at jeg har "utviklet mine evner", som Tøflus i Skomakergata sier.
Fra å være barn og ikke være så sikker på ting, bortsett fra i trassalderen regner jeg med, så ble jeg tenåring og så kanskje ting mer: svart/hvit eller riktig/galt.
Etterhvert som jeg har blitt eldre så har "fargekartet" utviklet seg fra svart/hvitt til å inneholde mer av alle regnbuens farger.
Og jo eldre jeg blir, jo mindre skråsikker blir jeg på veldig mange ting.
Jeg har funnet ut at det er sjeldent bare et riktig svar på noe.
De fleste svar må ses i lyset av personen de gjelder, fordi vi alle er forskjellige.
Når jeg tar valg så tar jeg de utifra fra alt det mitt liv inneholder og hva som jeg tenker er best for meg/oss. Slik gjør jo de fleste av oss.
Men når jeg leser i aviser og sosiale medier så virker det som om vi tåler litt dårlig at andre velger å leve livene sine på en annen måte enn oss selv?
Selvfølgelig må vi ha regler og man skal man bry seg hvis ting påfører andre skade osv, men utenom det?
Må vi blande oss opp i om noen spiser svin eller ikke? Ingen blander seg opp i om jeg ikke spiser fisk?!(Ihvertfall ikke etter jeg flytta hjemmefra mamma 😝).
Jeg ønsker meg en verden med mer romslighet for ulikheter.
At vi kan godta at andre tar helt andre valg enn oss, uten å tenke "jaja, de vet jo ikke bedre".
Eller begynne å sloss, hetse hverandre, baksnakke hverandre, mobbe hverandre osv.
Vi mennesker er skapt forskjellig, det er meningen at vi skal være ulike.
Det er dyr som står i båser, vi må ikke lage båser for oss mennesker også...
La oss ha romslighet for hverandre!
Det er ikke dermed sagt at man kan "begynne å spille håndball midt i en fotballkamp".
Nei, men vi kan godta at noen liker å spille fotball, noen håndball, noen sykler, noen svømmer, noen synger i kor, noen spiller instrumenter osv.
Det bør være plass for ulikhetene som vi er skapt med. Og de ulikhetene som vi velger i livene våre.
Noe av det jeg syntes er mest fantastisk med Jesus, er at da han levde her på jorden så valgte han ofte å besøke de som andre så ned på/ikke likte/utstøtte osv.
Det er ikke dermed sagt at han likte alt som alle gjorde, men han så enkelt menneskene 💛.
Da han gav sitt liv for deg og meg på korset, så døde han ikke for noen bestemte folkeslag eller grupper.
Han døde for alle, absolutt alle!!! Om du går i kirken eller ikke, det spiller ingen rolle..... 💛
Tror du på han og sier du at du tror på han - det er alt som skal til!
God påske 💛💜💛
søndag 2. april 2017
Frihet!
Nå er det lenge siden jeg har skrevet her på bloggen og det har sin lille grunn.
Vi er alle i en forandringsprosess hele livet. Og akkurat nå føles tankene mine litt rotete på grunn av forandringer i livet mitt.
Midt oppi det så har jeg i grunn ikke hatt noe å skrive...
Forandringer kan være til det bedre eller verre. Noen blir "gitt oss" på livets vei.
Som at andre tar valg som påvirker oss på en vond måte, sykdom, arbeidsløshet osv... vanskelige og vonde forandringer.
Forandringer vi velger og bestemmer selv er oftere gode og positive.
Forandringene jeg opplever nå er ikke som noen av disse alternativene føler jeg.
Det er en indre forandring som kjører litt sin egen vei, i eget tempo.
Etter endel uker aner jeg konturene av hvilken vei dette bærer, men jeg er fortsatt usikker på sluttresultatet.
Jeg har snakket med noen få venner om dette.
Det kan være fint å få tilbakemeldinger fra de som står nær når man er i forandringer som kan skape justeringer i livet. Justeringer er sunt innimellom.
Denne er ikke så stor, men den er viktig for meg.
For ca 17 år siden så tok jeg et stort valg i livet. Det er absolutt ikke i nærheten av slike dimensjoner over dette.
Den gangen hadde jeg en kamerat som ble med meg og støttet meg, jeg hadde ikke klart det uten!
Jeg tror det er en lur ting å ta en samtale med han igjen. Han jobber som prest nå, det passer helt perfekt.
I det siste så har jeg hørt mye på en sang med tittelen: "Frihet".
Jeg syntes teksten i sangen gir mye rom og plass til å være som man er, også som en kristen.
Før så tenkte jeg utelukkende at det å være i forandring og velge bort noe, betydde å miste, bare tap.
Det streifet meg ikke at når man er på vei bort fra noe, så er man samtidig på vei til noe annet!
Noe nytt som faktisk kan bringe ro og nye gleder 😊.
Vi er alle i en forandringsprosess hele livet. Og akkurat nå føles tankene mine litt rotete på grunn av forandringer i livet mitt.
Midt oppi det så har jeg i grunn ikke hatt noe å skrive...
Forandringer kan være til det bedre eller verre. Noen blir "gitt oss" på livets vei.
Som at andre tar valg som påvirker oss på en vond måte, sykdom, arbeidsløshet osv... vanskelige og vonde forandringer.
Forandringer vi velger og bestemmer selv er oftere gode og positive.
Forandringene jeg opplever nå er ikke som noen av disse alternativene føler jeg.
Det er en indre forandring som kjører litt sin egen vei, i eget tempo.
Etter endel uker aner jeg konturene av hvilken vei dette bærer, men jeg er fortsatt usikker på sluttresultatet.
Jeg har snakket med noen få venner om dette.
Det kan være fint å få tilbakemeldinger fra de som står nær når man er i forandringer som kan skape justeringer i livet. Justeringer er sunt innimellom.
Denne er ikke så stor, men den er viktig for meg.
For ca 17 år siden så tok jeg et stort valg i livet. Det er absolutt ikke i nærheten av slike dimensjoner over dette.
Den gangen hadde jeg en kamerat som ble med meg og støttet meg, jeg hadde ikke klart det uten!
Jeg tror det er en lur ting å ta en samtale med han igjen. Han jobber som prest nå, det passer helt perfekt.
I det siste så har jeg hørt mye på en sang med tittelen: "Frihet".
Jeg syntes teksten i sangen gir mye rom og plass til å være som man er, også som en kristen.
Før så tenkte jeg utelukkende at det å være i forandring og velge bort noe, betydde å miste, bare tap.
Det streifet meg ikke at når man er på vei bort fra noe, så er man samtidig på vei til noe annet!
Noe nytt som faktisk kan bringe ro og nye gleder 😊.
fredag 24. mars 2017
Hva med meg?
Forandring, et ord som rommer både spenning og usikkerhet, det kommer an på i hvilke situasjoner man møter på forandringene.
Jeg har fått høre ganske mange ganger av mannen min at jeg er en person som ikke er så glad i forandringer.
Ofte så stemmer det, det er mange ting i livet som jeg liker at forblir de samme.
Det er en grunn til at når jeg kommer på favoritt kafeen min og hvis det er noen av de faste på jobb, så vet de både hva jeg skal ha å spise, drikke og når jeg innimellom skal ha kake, så vet de hvilken da også 😊.
Ikke fordi jeg er der hver dag, hver uke og faktisk ikke alltid hver måned en gang, men hvis jeg skal på kafe, så går jeg dit 95% av gangene. Mamis heter kafeen, de fortjener litt reklame 😇!
Og når jeg har funnet noe jeg liker godt, ja da går det i det samme..... og jeg er lykkelig og fornøyd.
Noen folk rundt meg kan bli lei av forutsigbare Ingvild. Men for andre så er min forutsigbarhet en trygghet.
Selv om jeg har mine områder hvor jeg ikke er så glad i forandring, så er jeg veldig glad i å bli kjent med nye mennesker.
Jeg vil påstå at jeg er ihvertfall gjennomsnittlig glad i å bli kjent med nye mennesker, sannsynligvis endel over gjennomsnittet hehe.
Det å få mulighet til å bli kjent med en ny person, det er noe av det mest fantastiske i livet syntes jeg!
Jo flere ulikheter personen og jeg har, desto mer spennende syntes jeg det er.
De fleste av dere vet at jeg er kristen, men jeg har aldri kjent noe behov for å presse min tro over på andre jeg møter.
Jeg syntes det er spennende å høre om andres tro. Om hva og på hvilken måte deres tro betyr noe for dem.
Og de som ikke har en slik tro, hva slags tanker har de rundt det?
Det er viktig for meg å møte hvert menneske med respekt for den troen de har.
Jeg forventer at jeg blir møtt slik og jeg har som mål å møte andre på samme måte.
Datteren min har flere venninner fra familier med muslimsk tro, det har aldri vært et problem!
Både jentene og foreldrene deres er verdens hyggeligste folk.
Det koster meg ingenting å tenke over f.eks hva slags mat vi serverer når de er på besøk, litt hensyn må man kunne ta mot hverandre.
Vi må ikke bygge murer oss mennesker imellom pga slike småting. Tenk på all gleden vi vil gå glipp av da!
Mine grunnverdier, tro og menneskesyn er ganske spikret fast.
Men jeg syntes det er spennende å få snakke med personer som har helt andre tanker om ting i livet enn meg selv.
Alle bærer vi med oss det vi har opplevd i livet i møte med nye ting. Slik vil vår fortid alltid ha en eller annen påvirkning på hvorfor vi har de tankene som vi har.
Kanskje gjør fortiden vår det slik at vi lengter veldig etter noe, eller det kan like godt bli slik at vi tar totalt avstand fra noe.
I de aller fleste ting så er det ikke noe totalt fasit svar heller....
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noe særlig begeistret for grupperinger. Det første som skjer ved grupperinger er at det blir "oss og dem".
Da har man allerede lagt første "murstein" til å bygge et skille, slik at dette kanskje utvikler seg til å bli "oss mot dem"!
Og jeg lurer veldig på hvilken gruppe jeg i tilfelle skulle tilhørt?
Jeg er en ganske sammensatt person med mange rariteter, så jeg tviler på at det ville vært plass til 100% av meg i noen som helst gruppe.
Man måtte ha laget en egen gruppe bare for meg!
Og det tror jeg nok de måtte for deg også...
For det er ingen av oss som er helt like.
Faktisk så er hver og en av oss helt unike 😊!
God helg 🌞😊!
Jeg har fått høre ganske mange ganger av mannen min at jeg er en person som ikke er så glad i forandringer.
Ofte så stemmer det, det er mange ting i livet som jeg liker at forblir de samme.
Det er en grunn til at når jeg kommer på favoritt kafeen min og hvis det er noen av de faste på jobb, så vet de både hva jeg skal ha å spise, drikke og når jeg innimellom skal ha kake, så vet de hvilken da også 😊.
Ikke fordi jeg er der hver dag, hver uke og faktisk ikke alltid hver måned en gang, men hvis jeg skal på kafe, så går jeg dit 95% av gangene. Mamis heter kafeen, de fortjener litt reklame 😇!
Og når jeg har funnet noe jeg liker godt, ja da går det i det samme..... og jeg er lykkelig og fornøyd.
Noen folk rundt meg kan bli lei av forutsigbare Ingvild. Men for andre så er min forutsigbarhet en trygghet.
Selv om jeg har mine områder hvor jeg ikke er så glad i forandring, så er jeg veldig glad i å bli kjent med nye mennesker.
Jeg vil påstå at jeg er ihvertfall gjennomsnittlig glad i å bli kjent med nye mennesker, sannsynligvis endel over gjennomsnittet hehe.
Det å få mulighet til å bli kjent med en ny person, det er noe av det mest fantastiske i livet syntes jeg!
Jo flere ulikheter personen og jeg har, desto mer spennende syntes jeg det er.
De fleste av dere vet at jeg er kristen, men jeg har aldri kjent noe behov for å presse min tro over på andre jeg møter.
Jeg syntes det er spennende å høre om andres tro. Om hva og på hvilken måte deres tro betyr noe for dem.
Og de som ikke har en slik tro, hva slags tanker har de rundt det?
Det er viktig for meg å møte hvert menneske med respekt for den troen de har.
Jeg forventer at jeg blir møtt slik og jeg har som mål å møte andre på samme måte.
Datteren min har flere venninner fra familier med muslimsk tro, det har aldri vært et problem!
Både jentene og foreldrene deres er verdens hyggeligste folk.
Det koster meg ingenting å tenke over f.eks hva slags mat vi serverer når de er på besøk, litt hensyn må man kunne ta mot hverandre.
Vi må ikke bygge murer oss mennesker imellom pga slike småting. Tenk på all gleden vi vil gå glipp av da!
Mine grunnverdier, tro og menneskesyn er ganske spikret fast.
Men jeg syntes det er spennende å få snakke med personer som har helt andre tanker om ting i livet enn meg selv.
Alle bærer vi med oss det vi har opplevd i livet i møte med nye ting. Slik vil vår fortid alltid ha en eller annen påvirkning på hvorfor vi har de tankene som vi har.
Kanskje gjør fortiden vår det slik at vi lengter veldig etter noe, eller det kan like godt bli slik at vi tar totalt avstand fra noe.
I de aller fleste ting så er det ikke noe totalt fasit svar heller....
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noe særlig begeistret for grupperinger. Det første som skjer ved grupperinger er at det blir "oss og dem".
Da har man allerede lagt første "murstein" til å bygge et skille, slik at dette kanskje utvikler seg til å bli "oss mot dem"!
Og jeg lurer veldig på hvilken gruppe jeg i tilfelle skulle tilhørt?
Jeg er en ganske sammensatt person med mange rariteter, så jeg tviler på at det ville vært plass til 100% av meg i noen som helst gruppe.
Man måtte ha laget en egen gruppe bare for meg!
Og det tror jeg nok de måtte for deg også...
For det er ingen av oss som er helt like.
Faktisk så er hver og en av oss helt unike 😊!
God helg 🌞😊!
onsdag 15. mars 2017
Før vi løfter haken i sky i selvtilfredshet....
Igår så leste jeg et innlegg skrevet av Per Fugelli, hvor han fortalte at han over en måned hadde observert hvordan politiet i Oslo behandler byens rusmisbrukere som samles på et bestemt sted.
Rus og rusmisbrukernes hverdag er ikke mitt spesialfelt.
Men da vi bodde i Tønsberg et år jobbet jeg som frivillig på en kafe hvor vi serverte gratis middag noen dager i uka til rusmisbrukere. Da fikk jeg lov til å ha samtaler og høre om livene til noen av disse.
Vonde historier, ofte fylt av mye svik.
Rusmisbrukere er hver og en et dyrebart enkeltmenneske akkurat som du og jeg.
Det å være enkeltmenneske det har jeg litt over 43års erfaring med....
Jo, jeg har jammen fått mine ballaster å bære med meg igjennom livet.
Noen "lykketreff i livshjulet mitt" har gjort at jeg klarer å leve et liv sånn ca som vi forventer at liv skal leves.
Noe av min historie er lik som noe av historiene til flere av jentene jeg fikk snakke med. Men de vant dessverre ikke "lykketreff" på samme måte som meg selv.....
Og jeg opplevde ikke sviket i hjemmet mitt, slik noen av disse gjorde.
Mange av dem bærer på så vonde historier at vi andre ikke orker å høre på dem en gang.
Og har man det vondt nok så gjør man til slutt hva som helst for å slippe unna de vonde følelsene og tankene!
Det er her dette "lykketreffet" kommer inn. Hvem og hva har du rundt deg da, når du når dette punktet?
De som sier: "de har valgt dette livet selv", jeg vil påstå at de aldri har kjent på dyp nok fortvilelse og smerte selv, derfor sier man noe så uklokt.
Jeg tror ikke noe på at jeg er noe spesielt sterkere eller smartere enn de som tydde til rus for å klare hverdagene sine. Jeg var bare så mye heldigere i oddsene mine i livet!
I min jobb så jobber vi med å hjelpe barn som har de dårligste forutsetningene for å få et godt og trygt liv. Livet har gitt meg 43 år nå, ikke så mye, men nok i massevis på dette område.
For jeg tror jeg har hørt det meste som går an av grusomheter mot barn nå!
Når de er barn så gjør vi alt som er i vår makt for å hjelpe de slik at de skal stå best mulig rustet til å få et godt liv. Det er ikke mange som snakker nedsettende om barn som har opplevd grusomheter.
Men når de blir ungdommer og voksne, hva er det som skjer da?
Det er ikke de som forandrer seg....
Det er oss rundt som forandrer oss sakte, fra å syntes synd på og ville hjelpe barnet, til å til slutt noen ganger kjenne forakt for ungdommene/voksne.
Det er lov å være usikker. Og det er lov til å kjenne at det å hjelpe/være i sammen med rusmisbrukere er noe vi ikke mestrer.
Men holdningene våre til enkelt mennesker som ikke traff like godt som oss på "lykkehjulet", de har vi ingen unnskyldning for.
Og da tenker jeg ikke bare på rusmisbrukere....
Hva er det som får oss til å se ned på andre som trenger hjelp?
Og samtidig løfte vår egen hake litt i sky fordi vi har mestret ting selv.
Vel, ikke løft på haken før du har opplevd omsorgssvikt, vold, overgrep, mishandling + svik fra de rundt deg som skulle hjelpe!
Og at politiet i Oslo behandler noen av de i samfunnet vårt som trenger mest hjelp, på denne måten, det er jammen godt at det har blitt satt ord på av en klok mann!!
Rus og rusmisbrukernes hverdag er ikke mitt spesialfelt.
Men da vi bodde i Tønsberg et år jobbet jeg som frivillig på en kafe hvor vi serverte gratis middag noen dager i uka til rusmisbrukere. Da fikk jeg lov til å ha samtaler og høre om livene til noen av disse.
Vonde historier, ofte fylt av mye svik.
Rusmisbrukere er hver og en et dyrebart enkeltmenneske akkurat som du og jeg.
Det å være enkeltmenneske det har jeg litt over 43års erfaring med....
Jo, jeg har jammen fått mine ballaster å bære med meg igjennom livet.
Noen "lykketreff i livshjulet mitt" har gjort at jeg klarer å leve et liv sånn ca som vi forventer at liv skal leves.
Noe av min historie er lik som noe av historiene til flere av jentene jeg fikk snakke med. Men de vant dessverre ikke "lykketreff" på samme måte som meg selv.....
Og jeg opplevde ikke sviket i hjemmet mitt, slik noen av disse gjorde.
Mange av dem bærer på så vonde historier at vi andre ikke orker å høre på dem en gang.
Og har man det vondt nok så gjør man til slutt hva som helst for å slippe unna de vonde følelsene og tankene!
Det er her dette "lykketreffet" kommer inn. Hvem og hva har du rundt deg da, når du når dette punktet?
De som sier: "de har valgt dette livet selv", jeg vil påstå at de aldri har kjent på dyp nok fortvilelse og smerte selv, derfor sier man noe så uklokt.
Jeg tror ikke noe på at jeg er noe spesielt sterkere eller smartere enn de som tydde til rus for å klare hverdagene sine. Jeg var bare så mye heldigere i oddsene mine i livet!
I min jobb så jobber vi med å hjelpe barn som har de dårligste forutsetningene for å få et godt og trygt liv. Livet har gitt meg 43 år nå, ikke så mye, men nok i massevis på dette område.
For jeg tror jeg har hørt det meste som går an av grusomheter mot barn nå!
Når de er barn så gjør vi alt som er i vår makt for å hjelpe de slik at de skal stå best mulig rustet til å få et godt liv. Det er ikke mange som snakker nedsettende om barn som har opplevd grusomheter.
Men når de blir ungdommer og voksne, hva er det som skjer da?
Det er ikke de som forandrer seg....
Det er oss rundt som forandrer oss sakte, fra å syntes synd på og ville hjelpe barnet, til å til slutt noen ganger kjenne forakt for ungdommene/voksne.
Det er lov å være usikker. Og det er lov til å kjenne at det å hjelpe/være i sammen med rusmisbrukere er noe vi ikke mestrer.
Men holdningene våre til enkelt mennesker som ikke traff like godt som oss på "lykkehjulet", de har vi ingen unnskyldning for.
Og da tenker jeg ikke bare på rusmisbrukere....
Hva er det som får oss til å se ned på andre som trenger hjelp?
Og samtidig løfte vår egen hake litt i sky fordi vi har mestret ting selv.
Vel, ikke løft på haken før du har opplevd omsorgssvikt, vold, overgrep, mishandling + svik fra de rundt deg som skulle hjelpe!
Og at politiet i Oslo behandler noen av de i samfunnet vårt som trenger mest hjelp, på denne måten, det er jammen godt at det har blitt satt ord på av en klok mann!!
fredag 10. mars 2017
Kristen, frafallen eller ikke troende
Bakgrunnen for dette innlegget er en opplevelse jeg hadde for et par år siden, som jeg ikke har klart å legge helt bak meg.
Livet mitt er sånn nå at av forskjellige grunner så har ikke jeg vært så ofte på søndagsmøter slik jeg pleide før.
Men jeg er både leder for en guttegruppe, er med i en gruppe selv og sitter i misjonsrådet.
Så selv om jeg ikke er så ofte på søndagsmøter, så er jeg aktiv på den måten som passer meg nå.
Opplevelsen jeg tenker på skjedde en dag jeg hadde avtale hos pastoren i kirka hvor jeg går.
Og bare for å klargjøre det med en gang, dette som ble sagt var ikke av han, han har aldri såret meg, bare vært til oppmuntring, avtalen hos han gikk kjempe flott!
Men i løpet av tiden jeg var der nede så møtte jeg på en annen i menigheten vår.
Den første setningen jeg fikk når jeg møtte vedkommende var: "Deg er det lenge siden jeg har sett, jeg trodde du var blitt frafallen jeg".
Kanskje på spøk, jeg vet faktisk ikke, hvis det var spøk så skjønte ikke jeg det ihvertfall...
En ting er at en slik setning er ganske lite passende å si til en person man ikke har sett på 1/2 -1 år.
Hva hvis jeg faktisk var hos pastoren fordi jeg sleit med troen min?
Vel, jeg sleit ikke med det i det hele tatt, men jeg tenker at en slik setning ikke passer seg i noen situasjoner eller på noe tidspunkt!
Verken som spøk eller alvor, vi vet ikke hvordan andre har det inne i seg.
Det som jeg har blitt opptatt av etter dette er hva mange av oss legger til grunnlag for om vi tror en person er kristen, frafallen eller ikke troende.
En person sitt aktivitetsnivå i kirka eller menigheten har etter mitt syn ingen sammenheng med om personen er frafallen. I tilfelle, frafallen fra hva? Fra kirke aktiviteter?
Hvis så, så tenker jeg at det nok er en grunn til at personen ikke kommer til kirke aktivitetene mer og da bør man finne ut av hvorfor.
Heldigvis så bor ikke Jesus i kirkebygget. Så hvor mange ganger jeg tråkker over dørterskelen til kirka forteller egentlig lite om Jesus sin plass i hjerte mitt.
Jeg vet ikke, men jeg tipper at en stor prosentandel som slutter å gå i kirken fortsatt har Jesus i hjerte sitt.
De er kanskje blitt "kirke aktivitets frafalne". Men ofte så er det av andre grunner enn problemer i forhold sitt til Jesus.
Jeg tenker at man kan gå null ganger i kirka og være: kristen, frafallen eller ikke troende.
Jeg tenker at man kan gå regelmessig i kirken og være: kristen, frafallen eller ikke troende.
Det er ikke hyppigheten av aktiviteter som gjør verken deg eller meg en troende.
Det året jeg jobbet som frivillig på en kafe for rusmisbrukere så var jeg så heldig at jeg fikk personlige samtaler med flere av dem. Mange av dem hadde Jesus i hjerte sitt selv om de aldri satte sine bein innenfor kirkedøra.
Jesus forlater ingen som sliter og strever i livet sitt, ingen!
Han har ingen krav til vakre omstendigheter for at han skal være tilstede.
Vi mennesker kan telle antall ganger man er i kirken, vurdere utifra klær, utifra evner, utifra all verdens ytre omstendigheter. Og dra våre konklusjoner utifra det.
La aldri noen få sette spørsmålstegn ved din tro på grunn av ytre omstendigheter i livet ditt.
Jesus har ikke noe tall for antall ganger man bør være i kirken!
Hans plass er i hjerte, og der ditt hjerte er, der er han isammen med deg 💖!
Livet mitt er sånn nå at av forskjellige grunner så har ikke jeg vært så ofte på søndagsmøter slik jeg pleide før.
Men jeg er både leder for en guttegruppe, er med i en gruppe selv og sitter i misjonsrådet.
Så selv om jeg ikke er så ofte på søndagsmøter, så er jeg aktiv på den måten som passer meg nå.
Opplevelsen jeg tenker på skjedde en dag jeg hadde avtale hos pastoren i kirka hvor jeg går.
Og bare for å klargjøre det med en gang, dette som ble sagt var ikke av han, han har aldri såret meg, bare vært til oppmuntring, avtalen hos han gikk kjempe flott!
Men i løpet av tiden jeg var der nede så møtte jeg på en annen i menigheten vår.
Den første setningen jeg fikk når jeg møtte vedkommende var: "Deg er det lenge siden jeg har sett, jeg trodde du var blitt frafallen jeg".
Kanskje på spøk, jeg vet faktisk ikke, hvis det var spøk så skjønte ikke jeg det ihvertfall...
En ting er at en slik setning er ganske lite passende å si til en person man ikke har sett på 1/2 -1 år.
Hva hvis jeg faktisk var hos pastoren fordi jeg sleit med troen min?
Vel, jeg sleit ikke med det i det hele tatt, men jeg tenker at en slik setning ikke passer seg i noen situasjoner eller på noe tidspunkt!
Verken som spøk eller alvor, vi vet ikke hvordan andre har det inne i seg.
Det som jeg har blitt opptatt av etter dette er hva mange av oss legger til grunnlag for om vi tror en person er kristen, frafallen eller ikke troende.
En person sitt aktivitetsnivå i kirka eller menigheten har etter mitt syn ingen sammenheng med om personen er frafallen. I tilfelle, frafallen fra hva? Fra kirke aktiviteter?
Hvis så, så tenker jeg at det nok er en grunn til at personen ikke kommer til kirke aktivitetene mer og da bør man finne ut av hvorfor.
Heldigvis så bor ikke Jesus i kirkebygget. Så hvor mange ganger jeg tråkker over dørterskelen til kirka forteller egentlig lite om Jesus sin plass i hjerte mitt.
Jeg vet ikke, men jeg tipper at en stor prosentandel som slutter å gå i kirken fortsatt har Jesus i hjerte sitt.
De er kanskje blitt "kirke aktivitets frafalne". Men ofte så er det av andre grunner enn problemer i forhold sitt til Jesus.
Jeg tenker at man kan gå null ganger i kirka og være: kristen, frafallen eller ikke troende.
Jeg tenker at man kan gå regelmessig i kirken og være: kristen, frafallen eller ikke troende.
Det er ikke hyppigheten av aktiviteter som gjør verken deg eller meg en troende.
Det året jeg jobbet som frivillig på en kafe for rusmisbrukere så var jeg så heldig at jeg fikk personlige samtaler med flere av dem. Mange av dem hadde Jesus i hjerte sitt selv om de aldri satte sine bein innenfor kirkedøra.
Jesus forlater ingen som sliter og strever i livet sitt, ingen!
Han har ingen krav til vakre omstendigheter for at han skal være tilstede.
Vi mennesker kan telle antall ganger man er i kirken, vurdere utifra klær, utifra evner, utifra all verdens ytre omstendigheter. Og dra våre konklusjoner utifra det.
La aldri noen få sette spørsmålstegn ved din tro på grunn av ytre omstendigheter i livet ditt.
Jesus har ikke noe tall for antall ganger man bør være i kirken!
Hans plass er i hjerte, og der ditt hjerte er, der er han isammen med deg 💖!
torsdag 9. mars 2017
Jenta på venterommet
Idag satt jeg alene på et venterom, hos en hjelpeinstans for barn og unge.
Så åpner døren seg og inn kommer en ung jente på ca 16år.
Redde øyne sveiper igjennom rommet for vurdering av situasjonen.
Jeg tror jeg ser en lettelse over at det ikke er flere der, før øynene hviler på meg.
Jeg sender det beste smilet jeg har og får et usikkert smil tilbake.
Det er mange plasser å velge imellom, venterommet er stort.
Jenta setter seg på en stol rett ovenfor meg.
Jeg tenker at jeg skal kikke videre i avisa, ihvertfall ikke se på henne som virker så engstelig...
Jeg kjenner at blikket hennes hviler på meg og jeg møter blikket hennes.
Hun sender et litt sikrere smil nå og jeg sender igjen et av mine beste smil tilbake.
Smil kan få alle forsvarsmurer til å falle!
Jeg har lyst til å gå bort å klemme henne. Og jeg har lyst til å si at jeg kan bli med henne inn der hun skal.
Ikke bare det, jeg ville helst tatt henne med hjem!
Jeg møter mange, men det er ikke ofte jeg opplever sånn som dette.
Så blir hun ropt opp og forsvinner avgårde. Jeg ble sittende igjen med smilet hennes....
Jeg har lyst til å spørre kontordama eller saksbehandleren hvem hun er, jeg kjenner jo mange av de som jobber her.
Jeg vet de ikke kan si noe om henne. Men jeg har lyst til å si at hvis de tenker jeg kan hjelpe henne, så ønsker jeg det.
Men livet er jo ikke sånn.
Ei ung jente, både klær og hår i knallsterke farger, det var noe ved henne...
Alt jeg kan håpe på er at jeg møter henne igjen, på en eller annen måte.
Jeg får henne ikke ut av verken tankene eller hjerte.
Vel, uansett så fikk jeg ihverfall gitt henne to smil og jeg fikk to av henne også 😊
Så åpner døren seg og inn kommer en ung jente på ca 16år.
Redde øyne sveiper igjennom rommet for vurdering av situasjonen.
Jeg tror jeg ser en lettelse over at det ikke er flere der, før øynene hviler på meg.
Jeg sender det beste smilet jeg har og får et usikkert smil tilbake.
Det er mange plasser å velge imellom, venterommet er stort.
Jenta setter seg på en stol rett ovenfor meg.
Jeg tenker at jeg skal kikke videre i avisa, ihvertfall ikke se på henne som virker så engstelig...
Jeg kjenner at blikket hennes hviler på meg og jeg møter blikket hennes.
Hun sender et litt sikrere smil nå og jeg sender igjen et av mine beste smil tilbake.
Smil kan få alle forsvarsmurer til å falle!
Det er noe ved denne jenta som rørte ved noe innerst i hjerte mitt øyeblikkelig når jeg så henne.
De redde øynene og usikkerheten....også helt alene på et slikt sted.Jeg har lyst til å gå bort å klemme henne. Og jeg har lyst til å si at jeg kan bli med henne inn der hun skal.
Ikke bare det, jeg ville helst tatt henne med hjem!
Jeg møter mange, men det er ikke ofte jeg opplever sånn som dette.
Så blir hun ropt opp og forsvinner avgårde. Jeg ble sittende igjen med smilet hennes....
Jeg har lyst til å spørre kontordama eller saksbehandleren hvem hun er, jeg kjenner jo mange av de som jobber her.
Jeg vet de ikke kan si noe om henne. Men jeg har lyst til å si at hvis de tenker jeg kan hjelpe henne, så ønsker jeg det.
Men livet er jo ikke sånn.
Ei ung jente, både klær og hår i knallsterke farger, det var noe ved henne...
Alt jeg kan håpe på er at jeg møter henne igjen, på en eller annen måte.
Jeg får henne ikke ut av verken tankene eller hjerte.
Vel, uansett så fikk jeg ihverfall gitt henne to smil og jeg fikk to av henne også 😊
tirsdag 7. mars 2017
"Stille hvisken" - da jeg ble hørt + mine 2 medvandrere
I mine tidligere "stille hvisken" innlegg så har jeg skrevet om hvordan en "stille hviske stemme" har minnet meg på å ta kontakt med forskjellige mennesker i forskjellige situasjoner.
Denne gangen skal jeg fortelle om en av de gangene jeg selv ble hørt.
Det er vel ca 10 år siden denne opplevelsen, men følelsen av å bli hørt i en veldig vondt og vanskelig situasjon bærer jeg med meg enda.
Egentlig så var det ikke meg personlig som denne situasjonen gjalt, men jeg var i så nær i relasjon til de som var i denne situasjon at alt med det påvirket hele mitt liv også.
Jeg husker enda hvordan jeg satt å gråt i sofaen i huset der vi bodde før. Og jeg tenkte: "Gud, du har ikke peiling på hvordan jeg har det nå. Og hvis du aner et snev av det så skal jeg ha bevis for det!
Og ikke noe føleri bevis, det skal være et konkret bevis"!
Så ba jeg om at hvis Gud ante snevet av den fortvilelsen jeg kjente i denne situasjonen så måtte en dame som heter Mina, ringe meg akkurat nå! Jeg holdt ikke ut dette og måtte prate med noen.
Dette var ca kl 09.30 på formiddagen.
Jeg hadde ikke kjent Mina noe særlig mer enn et halvt år når dette skjedde. Hun er 30 år eldre enn meg, og vi hadde bare hatt litt kontakt. Men når jeg satt å tenkte på hvem som det i det hele tatt kunne være sjans for at hørte etter hvis Gud minnet på noe sånt, så måtte det være henne tenkte jeg.
Jeg hadde ikke store troa på at det kom til å skje, siden sjansen var minimal for at hun kom til å ringe meg i utgangspunktet.
Mina våknet ca 06.30 denne morgenen og tenkte på meg ganske kjapt. Og tenkte da: "Jeg må få ringt Ingvild idag."
Dette var jo faktisk 3 timer før jeg satt i denne situasjonen å gråt om svar igjennom henne.
Hun ringer ikke når hun våkner, men steller seg osv før hun går ut for å vaske i campingvogna.
Når hun er i campingvogna da hører hun den stille stemmen: "du må gå å ringe til Ingvild".
"Jada, tenker Mina, jeg skal bare vaske, så skal jeg ringe etterpå.
"Du må gå å ringe nå" sier stemmen!
Heldigvis er Mina en person som reagerer når hun blir minnet på på denne måten.
Så Mina gikk inn og ringte til meg.
Faktisk så ringte hun sånn at telefonen min begynte å ringe akkurat når jeg var ferdig med å be om at hun måtte ringe!
Hvis du tror at mine øyne glante sjokkert på displayet når telefonen ringte så har du helt rett!
Jeg tror det første jeg sa til henne var: "vet du hva som skjedde akkurat nå?"
Nei, Mina ante ingenting om hva som skjedde akkurat da, men hun kunne fortelle meg om hvordan hun våknet med meg i tankene sine.
Det rare er jo at hvis hun hadde ringt da, så ville ingenting ha skjedd, for det var jo før jeg ba om det.
Men hun ringte akkurat da denne stille stemmen hvisket til henne at tiden var inne, og det var da det ble et svar på min bønn!
Jeg tror det er det mest konkrete jeg har opplevd på denne måten når jeg selv har vært i sorg og trengt å kjenne Guds omsorg.
Etter dette så har Mina blitt en av mine to livsmedvandrer venniner.
Vi har stått ved hverandres sider igjennom tykt og tynt i ca 10år nå. At det er 30års forskjell på oss det har ingen verdens ting å si.
Jeg har en livsmedvandrer vennine til, hun heter Line. Line er ca 17år yngre enn meg.
Vi to har vandret isammen på livsveien i ca 12 år tror jeg det må være nå.
Det fine er, at både Line, Mina og jeg treffes fast isammen og disse stundene er bare absolutt noen av de mest verdifulle stundene på jord.
Tenk at jeg får være så rik at jeg får ha disse to så sterkt inn i livet mitt!
Man står mye mer rustet i livet når man er 3 stykker som kan lytte, gi råd, trøste, oppmuntre, klemme og holde hverandres hender igjennom livets dager 💖og denne lykken har jeg!
Denne gangen skal jeg fortelle om en av de gangene jeg selv ble hørt.
Det er vel ca 10 år siden denne opplevelsen, men følelsen av å bli hørt i en veldig vondt og vanskelig situasjon bærer jeg med meg enda.
Egentlig så var det ikke meg personlig som denne situasjonen gjalt, men jeg var i så nær i relasjon til de som var i denne situasjon at alt med det påvirket hele mitt liv også.
Jeg husker enda hvordan jeg satt å gråt i sofaen i huset der vi bodde før. Og jeg tenkte: "Gud, du har ikke peiling på hvordan jeg har det nå. Og hvis du aner et snev av det så skal jeg ha bevis for det!
Og ikke noe føleri bevis, det skal være et konkret bevis"!
Så ba jeg om at hvis Gud ante snevet av den fortvilelsen jeg kjente i denne situasjonen så måtte en dame som heter Mina, ringe meg akkurat nå! Jeg holdt ikke ut dette og måtte prate med noen.
Dette var ca kl 09.30 på formiddagen.
Jeg hadde ikke kjent Mina noe særlig mer enn et halvt år når dette skjedde. Hun er 30 år eldre enn meg, og vi hadde bare hatt litt kontakt. Men når jeg satt å tenkte på hvem som det i det hele tatt kunne være sjans for at hørte etter hvis Gud minnet på noe sånt, så måtte det være henne tenkte jeg.
Jeg hadde ikke store troa på at det kom til å skje, siden sjansen var minimal for at hun kom til å ringe meg i utgangspunktet.
Mina våknet ca 06.30 denne morgenen og tenkte på meg ganske kjapt. Og tenkte da: "Jeg må få ringt Ingvild idag."
Dette var jo faktisk 3 timer før jeg satt i denne situasjonen å gråt om svar igjennom henne.
Hun ringer ikke når hun våkner, men steller seg osv før hun går ut for å vaske i campingvogna.
Når hun er i campingvogna da hører hun den stille stemmen: "du må gå å ringe til Ingvild".
"Jada, tenker Mina, jeg skal bare vaske, så skal jeg ringe etterpå.
"Du må gå å ringe nå" sier stemmen!
Heldigvis er Mina en person som reagerer når hun blir minnet på på denne måten.
Så Mina gikk inn og ringte til meg.
Faktisk så ringte hun sånn at telefonen min begynte å ringe akkurat når jeg var ferdig med å be om at hun måtte ringe!
Hvis du tror at mine øyne glante sjokkert på displayet når telefonen ringte så har du helt rett!
Jeg tror det første jeg sa til henne var: "vet du hva som skjedde akkurat nå?"
Nei, Mina ante ingenting om hva som skjedde akkurat da, men hun kunne fortelle meg om hvordan hun våknet med meg i tankene sine.
Det rare er jo at hvis hun hadde ringt da, så ville ingenting ha skjedd, for det var jo før jeg ba om det.
Men hun ringte akkurat da denne stille stemmen hvisket til henne at tiden var inne, og det var da det ble et svar på min bønn!
Jeg tror det er det mest konkrete jeg har opplevd på denne måten når jeg selv har vært i sorg og trengt å kjenne Guds omsorg.
Etter dette så har Mina blitt en av mine to livsmedvandrer venniner.
Vi har stått ved hverandres sider igjennom tykt og tynt i ca 10år nå. At det er 30års forskjell på oss det har ingen verdens ting å si.
Jeg har en livsmedvandrer vennine til, hun heter Line. Line er ca 17år yngre enn meg.
Vi to har vandret isammen på livsveien i ca 12 år tror jeg det må være nå.
Det fine er, at både Line, Mina og jeg treffes fast isammen og disse stundene er bare absolutt noen av de mest verdifulle stundene på jord.
Tenk at jeg får være så rik at jeg får ha disse to så sterkt inn i livet mitt!
Man står mye mer rustet i livet når man er 3 stykker som kan lytte, gi råd, trøste, oppmuntre, klemme og holde hverandres hender igjennom livets dager 💖og denne lykken har jeg!
lørdag 4. mars 2017
Jeg vil så gjerne se inn i andre sine øyne, ikke på mobil dekslene deres
Mobil telefonen, en kjær ting på så mange måter. Den forenkler mange ting, gjør oss fleksible og ikke minst tilgjengelige.
Det er kjekt å ha tilgang til mail, nettbank, værmelding, app med tegnspråk ord, parkerings app, musikk lister og telefon kontakter nesten overalt hvor vi befinner oss.
Friheten som dette gir er verdt å ta vare på.
Men mobilen er også en tidstyv og en relasjons ødelegger.
Dere som kjenner meg vet at jeg er en ganske punktlig person, jeg kan bare ikke fordra å komme for seint.
Det skjer selvfølgelig at jeg gjør det, men det er veldig sjeldent.
Og da sier det seg kanskje selv, jeg liker dårlig at andre kommer for seint også.
Selvfølgelig skjer det ting iblant for alle som gjør at ting ikke går som planlagt.
Da man gir beskjed, akkurat pga mobilen er jo det null problem.
Men utenom dette, da liker jeg veldig dårlig at folk ikke kommer til avtalt tid.
Det handler om respekt for min og andre sin tid, for meg er det en selvfølge at man kommer til tiden.
Jeg har hatt avtaler om å møtes på f.eks kafe, og når noen da ikke har kommet 10-15 min etter avtalt tid og heller ikke gitt beskjed, da har det hendt at jeg gir beskjed om jeg reiser, og drar.
Ikke populært, men jeg orker ikke kaste bort tiden min sånn.
Jeg bruker selvfølgelig hode, jeg har venner som har ekstra utfordrende situasjoner på flere måter, men jevnt over, så syntes jeg det er respektløst og ikke komme til tiden.
Det kan virke som om jeg har tusen ting å gjøre og veldig lite tid. Sånn er det noen uker, men noen uker så har jeg masse tid ledig.
Men jeg vil allikevel ikke bruke den til å sitte å vente på andre på denne måten.
Tilbake til mobil telefonen... I det siste så har jeg sett meg så lei på at folk sitter å skriver sms`er osv midt i samtaler.
På dagtid så er jeg selv i den situasjonen at jeg må ha mobilen fremme fordi jeg må være tilgjengelig. I møter og samtaler med andre så pleier jeg å slå av lyden og la den ligge fremme slik at jeg kan se om det er nummeret jeg må svare på som ringer eller ikke.
Og jeg gir beskjed på forhånd til den jeg er sammen med, at hvis det nummeret ringer da må jeg svare.
Sånn gjør andre også og det er helt greit. Av og til må man svare eller ringe en telefon, også helt greit syntes jeg.
Det er den evige tastingen av sms`er og sjekking av Facebook osv når man er i en samtale som jeg ikke syntes er greit.
Personlig kjenner jeg på tanken "hvorfor skal jeg kaste bort tiden på å sitte her, når den/de andre ikke er tilstede her egentlig"?
Jeg elsker å prate med folk, høre om livet osv. Det å kunne få være sammen med andre er en berikelse syntes jeg!
Og derfor syntes jeg det er trist når mobilen kommer inn å tar plassen midt i gode samtaler og relasjonsbygging......
En venn fortalte meg for litt siden om en kveld hvor de var 4 venner som skulle samles.
Denne vennen hadde egentlig endel andre ting å gjøre, men ville prioritere disse vennene denne kvelden.
Fra de kom sammen, når de satt å spiste og videre utover kvelden, så satt de andre så ofte på mobilen isteden for å være tilstede at vennen min ble skikkelig irritert.
Vedkommende sa til slutt ifra om hva som faktisk hadde blitt prioritert vekk for å komme dit å være sammen med dem. Og at det å bruke kvelden til å glo på mobildekslene til vennene ikke var aktuelt.
Litt "oppvask" ble det, men jeg tipper de får flotte stunder sammen fremover.
Vi flyr så mye hit og dit for å rekke ting. Det å unne seg selv og de rundt, at man er tilstede når man samles. At man kan se hverandre i øynene, ha tid til å lytte og samtale uten avbrudd, det burde være noe som alle ønsker 😊!
Når det blir hagefest her til sommeren, da er det kun lov å svare på samtaler fra barna/sykehus 😉!
Det er kjekt å ha tilgang til mail, nettbank, værmelding, app med tegnspråk ord, parkerings app, musikk lister og telefon kontakter nesten overalt hvor vi befinner oss.
Friheten som dette gir er verdt å ta vare på.
Men mobilen er også en tidstyv og en relasjons ødelegger.
Dere som kjenner meg vet at jeg er en ganske punktlig person, jeg kan bare ikke fordra å komme for seint.
Det skjer selvfølgelig at jeg gjør det, men det er veldig sjeldent.
Og da sier det seg kanskje selv, jeg liker dårlig at andre kommer for seint også.
Selvfølgelig skjer det ting iblant for alle som gjør at ting ikke går som planlagt.
Da man gir beskjed, akkurat pga mobilen er jo det null problem.
Men utenom dette, da liker jeg veldig dårlig at folk ikke kommer til avtalt tid.
Det handler om respekt for min og andre sin tid, for meg er det en selvfølge at man kommer til tiden.
Jeg har hatt avtaler om å møtes på f.eks kafe, og når noen da ikke har kommet 10-15 min etter avtalt tid og heller ikke gitt beskjed, da har det hendt at jeg gir beskjed om jeg reiser, og drar.
Ikke populært, men jeg orker ikke kaste bort tiden min sånn.
Jeg bruker selvfølgelig hode, jeg har venner som har ekstra utfordrende situasjoner på flere måter, men jevnt over, så syntes jeg det er respektløst og ikke komme til tiden.
Det kan virke som om jeg har tusen ting å gjøre og veldig lite tid. Sånn er det noen uker, men noen uker så har jeg masse tid ledig.
Men jeg vil allikevel ikke bruke den til å sitte å vente på andre på denne måten.
Tilbake til mobil telefonen... I det siste så har jeg sett meg så lei på at folk sitter å skriver sms`er osv midt i samtaler.
På dagtid så er jeg selv i den situasjonen at jeg må ha mobilen fremme fordi jeg må være tilgjengelig. I møter og samtaler med andre så pleier jeg å slå av lyden og la den ligge fremme slik at jeg kan se om det er nummeret jeg må svare på som ringer eller ikke.
Og jeg gir beskjed på forhånd til den jeg er sammen med, at hvis det nummeret ringer da må jeg svare.
Sånn gjør andre også og det er helt greit. Av og til må man svare eller ringe en telefon, også helt greit syntes jeg.
Det er den evige tastingen av sms`er og sjekking av Facebook osv når man er i en samtale som jeg ikke syntes er greit.
Personlig kjenner jeg på tanken "hvorfor skal jeg kaste bort tiden på å sitte her, når den/de andre ikke er tilstede her egentlig"?
Jeg elsker å prate med folk, høre om livet osv. Det å kunne få være sammen med andre er en berikelse syntes jeg!
Og derfor syntes jeg det er trist når mobilen kommer inn å tar plassen midt i gode samtaler og relasjonsbygging......
En venn fortalte meg for litt siden om en kveld hvor de var 4 venner som skulle samles.
Denne vennen hadde egentlig endel andre ting å gjøre, men ville prioritere disse vennene denne kvelden.
Fra de kom sammen, når de satt å spiste og videre utover kvelden, så satt de andre så ofte på mobilen isteden for å være tilstede at vennen min ble skikkelig irritert.
Vedkommende sa til slutt ifra om hva som faktisk hadde blitt prioritert vekk for å komme dit å være sammen med dem. Og at det å bruke kvelden til å glo på mobildekslene til vennene ikke var aktuelt.
Litt "oppvask" ble det, men jeg tipper de får flotte stunder sammen fremover.
Vi flyr så mye hit og dit for å rekke ting. Det å unne seg selv og de rundt, at man er tilstede når man samles. At man kan se hverandre i øynene, ha tid til å lytte og samtale uten avbrudd, det burde være noe som alle ønsker 😊!
Når det blir hagefest her til sommeren, da er det kun lov å svare på samtaler fra barna/sykehus 😉!
torsdag 2. mars 2017
Speil, speil på veggen der, hvem er den vakreste i landet her?
Setningen i overskriften er det den slemme dronningen i historien om Snehvit, som sier.
Det magiske speilet kunne gi svaret på det, og i mange år hadde det vært dronningen.
Helt til en dag da speilet svarte "Snehvit".....resten av historien kjenner vi.
I løpet av morgenrutinen så kikker de fleste av oss seg i speilet.
Speilet er jo utrolig kjekt når man skal gre håret f.eks...
Det er jo sånn at når du og jeg ser oss i speilet, da får vi en realitets tilbakemelding:
"litt mer rynker, blitt brun av solen, hvit som Snehvit - på vinteren" osv.
Etter vi er ferdig med morgenrutinen så fortsetter vi å speile oss, men ikke på badet.
Vi sjekker Facebook, og speiler oss mot andre sine statuser der.
Vi reiser på jobb, og speiler oss sosialt osv mot arbeidskollegaene.
Vi leser avisa, og speiler oss mot innleggene der.
Vi speiler oss mot vennene våre.... denne lista er uendelig lang bare i løpet av en dag.
Og vi tilpasser oss selvfølgelig etter de forskjellige situasjonene i løpet av en dag, for vi vil jo gjerne passe inn.
Jeg tror jeg er en person som er ganske lik om du møter meg her hjemme, på jobb, med venner eller i menigheten f.eks.
Det er vel noe av det beste med å bli litt eldre, man blir trygg på den man er.
Men som alle andre så blir jeg påvirket av hvem jeg møter, hva de sier, hva jeg leser osv.
Jeg har blitt mye mer kritisk til hva jeg leser f.eks enn før.
Jeg siler mer hva jeg vil lagre og ikke.
Det samme når jeg er i samtaler med andre. Jeg hører etter, men jeg siler hva som jeg ønsker å bære med meg videre.
Nå som vi påvirkes så til de grader fra alle kanter, hele tiden, så tenker jeg at det er kjempe viktig å ha et bevisst forhold til hva jeg fyller meg med.
For det jeg bærer med meg, det er det andre mennesker igjen møter når de møter meg.
Så jeg er veldig bevisst på grunnverdiene mine.
Jeg tar de frem ofte å pusser på de, for jeg tenker at det er hundre ganger viktigere enn å pusse sølvet vi har.
Det er tusenvis av mennesker bare i Norge som har et helt annet grunnleggende menneskesyn, annet syn på flyktninger, mennesker med funksjonshemming, hva som er viktig i livet, osv enn hva jeg har.
Og det bombarderes ut igjennom innlegg i aviser, facebook, blogger osv.
Mitt lille motsvar til dette er at jeg finpusser på mine verdier og deler de igjennom facebook og min blogg, for jeg tenker at mine verdier også er viktig 😊
Det magiske speilet kunne gi svaret på det, og i mange år hadde det vært dronningen.
Helt til en dag da speilet svarte "Snehvit".....resten av historien kjenner vi.
I løpet av morgenrutinen så kikker de fleste av oss seg i speilet.
Speilet er jo utrolig kjekt når man skal gre håret f.eks...
Det er jo sånn at når du og jeg ser oss i speilet, da får vi en realitets tilbakemelding:
"litt mer rynker, blitt brun av solen, hvit som Snehvit - på vinteren" osv.
Etter vi er ferdig med morgenrutinen så fortsetter vi å speile oss, men ikke på badet.
Vi sjekker Facebook, og speiler oss mot andre sine statuser der.
Vi reiser på jobb, og speiler oss sosialt osv mot arbeidskollegaene.
Vi leser avisa, og speiler oss mot innleggene der.
Vi speiler oss mot vennene våre.... denne lista er uendelig lang bare i løpet av en dag.
Og vi tilpasser oss selvfølgelig etter de forskjellige situasjonene i løpet av en dag, for vi vil jo gjerne passe inn.
Jeg tror jeg er en person som er ganske lik om du møter meg her hjemme, på jobb, med venner eller i menigheten f.eks.
Det er vel noe av det beste med å bli litt eldre, man blir trygg på den man er.
Men som alle andre så blir jeg påvirket av hvem jeg møter, hva de sier, hva jeg leser osv.
Jeg har blitt mye mer kritisk til hva jeg leser f.eks enn før.
Jeg siler mer hva jeg vil lagre og ikke.
Det samme når jeg er i samtaler med andre. Jeg hører etter, men jeg siler hva som jeg ønsker å bære med meg videre.
Nå som vi påvirkes så til de grader fra alle kanter, hele tiden, så tenker jeg at det er kjempe viktig å ha et bevisst forhold til hva jeg fyller meg med.
For det jeg bærer med meg, det er det andre mennesker igjen møter når de møter meg.
Så jeg er veldig bevisst på grunnverdiene mine.
Jeg tar de frem ofte å pusser på de, for jeg tenker at det er hundre ganger viktigere enn å pusse sølvet vi har.
Det er tusenvis av mennesker bare i Norge som har et helt annet grunnleggende menneskesyn, annet syn på flyktninger, mennesker med funksjonshemming, hva som er viktig i livet, osv enn hva jeg har.
Og det bombarderes ut igjennom innlegg i aviser, facebook, blogger osv.
Mitt lille motsvar til dette er at jeg finpusser på mine verdier og deler de igjennom facebook og min blogg, for jeg tenker at mine verdier også er viktig 😊
tirsdag 28. februar 2017
Jeg prøver så godt jeg kan
Det siste året har vært vondt og vanskelig.
Og det er ikke flere enn jeg kan telle på en hånd som vet hvorfor, og slik har jeg tenkt at det fortsatt skal være.
Men denne opplevelsen av å gå å bære på noe vondt, som ikke menneskene rundt meg vet om, det har gitt meg mange tanker. Særlig om meg selv!
Vi mennesker og våre liv er så forskjellige.
Jeg kan stå stødig som et fjell i en vond opplevelse som andre ikke klarer å håndtere selv.
Samtidig kan andre stå stødige som fjell i en annen type opplevelse, som jeg ikke klarer å håndtere selv.
Når vonde og tøffe opplevelser treffer oss, så har vi heller aldri de samme livserfaringene som andre i bagasjen vår. Så det er mye som er med på å avgjøre hvordan vi håndterer det vi møter i livet....
Jeg må ærlig innrømme at jeg noen ganger, kanskje særlig før, kunne bli irritert over andre menneskers valg innimellom.
Kanskje særlig valgene til de menneskene som ikke klarte like mye som meg selv, på de områdene hvor jeg er sterk og stødig.
Litt sånn, "kjære vene, det kan da ikke være så vanskelig"osv.
Uten å tenke over det, så forventet jeg at andre skulle ha sine sterke sider på de samme områdene i livet som meg selv.
Jeg tenkte selvfølgelig ikke sånn hvis jeg visste om ting i livet til mennesker, ting som gjorde at valgene deres ble forståelig.
Men så er det det da, at vi mennesker går jo ikke rundt som åpne bøker og utleverer alt om oss selv til alle. Det er overhode ikke sunt.
Vi skal verken vite alt om hverandre, heller ikke vise hvordan vi faktisk har det til alle.
Og det er ikke flere enn jeg kan telle på en hånd som vet hvorfor, og slik har jeg tenkt at det fortsatt skal være.
Men denne opplevelsen av å gå å bære på noe vondt, som ikke menneskene rundt meg vet om, det har gitt meg mange tanker. Særlig om meg selv!
Vi mennesker og våre liv er så forskjellige.
Jeg kan stå stødig som et fjell i en vond opplevelse som andre ikke klarer å håndtere selv.
Samtidig kan andre stå stødige som fjell i en annen type opplevelse, som jeg ikke klarer å håndtere selv.
Når vonde og tøffe opplevelser treffer oss, så har vi heller aldri de samme livserfaringene som andre i bagasjen vår. Så det er mye som er med på å avgjøre hvordan vi håndterer det vi møter i livet....
Jeg må ærlig innrømme at jeg noen ganger, kanskje særlig før, kunne bli irritert over andre menneskers valg innimellom.
Kanskje særlig valgene til de menneskene som ikke klarte like mye som meg selv, på de områdene hvor jeg er sterk og stødig.
Litt sånn, "kjære vene, det kan da ikke være så vanskelig"osv.
Uten å tenke over det, så forventet jeg at andre skulle ha sine sterke sider på de samme områdene i livet som meg selv.
Jeg tenkte selvfølgelig ikke sånn hvis jeg visste om ting i livet til mennesker, ting som gjorde at valgene deres ble forståelig.
Men så er det det da, at vi mennesker går jo ikke rundt som åpne bøker og utleverer alt om oss selv til alle. Det er overhode ikke sunt.
Vi skal verken vite alt om hverandre, heller ikke vise hvordan vi faktisk har det til alle.
Så hvordan møter jeg da mennesker som sliter, men som møter meg med et smil?
Jeg prøver å jobbe med at grunntanken min skal være: "alle gjør så godt de kan".
For akkurat det tror jeg virkelig på!
Også har jeg et ord som jeg håper kan få større plass i livet mitt: Overbærenhet!
Noen ganger vil jeg møte andre som ikke klarer det samme som meg, det må jeg godta.
Og på alle de områdene hvor andre klarer mye mer enn meg, da må jeg også godta at jeg ikke klarer mer enn det jeg klarer.
Kjære deg som leser, hvis jeg har møtt deg på en dårlig måte, så vil jeg be om unnskyldning her og nå 💜!
Og hvis du ikke forstår deg på meg, jeg prøver også så godt jeg kan 😊.
mandag 27. februar 2017
Selge hytta, eller ikke?
Selge hytta, eller ikke? Det er overskriften på dette innlegget, men det har også vært overskriften i tankene mine i noen måneder.
På et tidspunkt kom vi frem til at, jo vi selger, det vil gjøre livet lettere.
Kanskje tok vi avgjørelsen, ihvertfall jeg, fordi jeg ikke orket å gå å lure mer....?
Disse tankene tok både stor plass og masse av tiden i tankene mine.
Jeg var SÅ lei av å ha dette i tankene mine!
Så jeg tenkte at det ville bli befriende å selge, så kunne jeg endelig få fred i tankene igjen.
Yes, så da bestemte vi oss for selge hytta.
Men når det var bestemt, så ble det jo ikke bedre, det ble bare enda verre!
Og det var ikke bare i tankene det ble verre, nei da hang følelsene seg på også.
Jeg kjente at det bygde seg opp både sinne og frustrasjon.
Kunne vært en kjekk måte å trimme på, for jeg måtte stadig ut å gå av meg denne frustrasjonen som kokte nesten over inni meg.
Til slutt så tenkte jeg, "nei dette går bare ikke!"
Vi har kjøpt og solgt både leilighet og hus før vi flyttet hit. Da har ting alltid vært greit på alle måter, jeg har aldri hatt en sånn innvendig karusell som jeg hadde nå.
Jeg hadde jo bedt om at jeg måtte få ro rundt dette, hvis det var riktig. Og alt jeg kjente på slutten var det stikk motsatte av ro.
Utrolig at jeg ikke skjønte det før, men jeg forsto det heldigvis til slutt, at det er ikke riktig å selge hytta nå. Så får vi se hva tiden viser......
Kanskje trenger jeg bare mer tid. Eller kanskje blir den ikke solgt, det får tiden vise 😊
Akkurat nå så vil jeg bare nyte alle de dagene som vi har der 😊.
torsdag 23. februar 2017
Lytte til den stille hvisken 3
Jeg tenkte å dele enda en av disse opplevelsene som jeg har hatt, hvor jeg hører denne stille hviske stemmen.
Stemmen kommer så stille at den høres ut som tanker. Men selv om stemmen er stille, så vil jeg si at den kan være ganske krevende å lytte til.
Det jeg nå skal fortelle skjedde for ca 6 år siden, jeg husker ikke nøyaktig, men sånn ca.
Mannen min og jeg hadde vært på et kurs med flere familier ca 4-5 år før dette skjedde.
Det ene barnet vårt ble syk den uka vi skulle være på kurs, så vi var der bare 3 dager.
Vi ble bittelitt kjent med en familie der. Men som sagt, vi måtte reise kjapt hjem igjen, så vi hadde ingen kontakt videre.
Så en dag 4-5år etter kurset så hører jeg den stille hviske stemmen: "du må ringe de du var med på det kurset ".
Jeg tenkte, "aldri i verden" og ikke husket jeg hele navnet, ikke noe telefon nummer osv.
Hele dagen holdt jeg på å argumentere imot!
Ettermiddagen kom og jeg fortalte det til Håkon.
Han mente selvfølgelig at da måtte jeg ringe de.
Men det er jo ganske enkelt å mene det når det ikke gjelder seg selv.
Vi husket sånn ca halve navnet, hvem by de bor i og litt om mannens jobb.
Håkon søkte på nettet og vi fant et telefon nummer vi mente måtte være til dem.
Men jeg ville fortsatt ikke ringe. Jeg visste jo at de ikke kom til å huske hvem jeg var en gang.
For selv om de var i mine tanker denne dagen, så var jo ikke jeg i deres tanker!
Jeg tror faktisk klokka ble mot 21.30 før jeg hadde klart å samle nok mot til å ringe.
Pluss at jeg visste at jeg ikke kom til å få sove hvis jeg ikke gjorde det.
Jaja, " hopp i det og drit deg ut" tenkte jeg!
Så jeg ringte og moren i familien svarte telefonen.
Jeg forklarte hvem jeg var, hun husket meg ikke med en gang, men litt etterhvert tror jeg..
Jeg forklarte at jeg hadde gått å tenkt på dem den dagen. At jeg hadde gått å kjent på at jeg skulle ringe dem å spørre om noe helt konkret.
Hun ble mildt sagt overrasket, men kjempe glad!
Og jeg husker hun sa: " jeg må sette deg på høytaleren slik at mannen min også kan høre dette "!
Grusomt flaut syntes jeg, men men....
Jeg spurte om det jeg lurte på. Og de kunne fortelle at de hadde vært på et møte akkurat denne dagen angående dette valget.
De hadde ikke klart å bestemme seg, så de hadde fått frist til dagen etter for å bestemme seg.
Da var det jeg som fikk sjokk....
Jeg kunne gi de den informasjonen jeg hadde rundt valget deres.
Men det at jeg ringte å sa at jeg hadde blitt minnet på de etter så lang tid. Og at jeg ikke fikk ro før jeg ringte, det gav dem mye av svaret de trengte på en stor avgjørelse, for lang tid.
Jeg er så glad for at jeg ringte. Det ble en veldig sterk historie!
Det er utrolig sterkt og rart og oppleve slike ting. Etterpå så lurer jeg nesten på om det skjedde i virkeligheten?
Det gjorde det definitivt denne gangen 😊!
Jeg har valgt å gjøre historien veldig anonym. For det er ikke opp til meg å fortelle på andre sine vegne.
Jeg har fortalt det så godt som jeg husker det. Hvis dere det gjelder leser dette og har noe å tilføye må dere selvfølgelig gjerne det 😘!
Livet kan være ganske fylt med spenning og opplevelser 😊🙏🏻💜
mandag 20. februar 2017
Prosjekt " 1 måned uten Facebook"
Prosjektet mitt nå i Februar var " 1 måned uten Facebook".
Som de fleste har skjønt så droppa jeg det for et par dager siden.
Om jeg ikke klarte det? Tja, jeg gadd ihvertfall ikke mer.
Første uka var det ganske deilig.
Uke nummer to, så tenkte jeg ikke noe over det.
Uke nummer tre, da kosta det meg så lite å la være, i forhold til savnet av noen kontakter jeg savnet veldig! Så jeg syntes ikke det var verdt det.
Jeg klarte det jo ikke, det må innrømmes 😔😊!
Men hele sannheten var vel at det etterhvert ikke var noen skikkelig utfordring.
Jeg likte mye bedre utfordringen jeg hadde i januar.
Den skapte mye hodebry, forandring i hverdagen og jeg måtte ofre endel av meg.
Jeg lærte faktisk ganske mye av den utfordringen. For jeg tenker helt annerledes når jeg bruker penger nå.
Det ble en meningsfylt utfordring.
Skulle ønske jeg kunne komme på noe som er like utfordrende og litt på samme måte igjen.
Er det noen som har noen forslag?
Min konklusjon er vel: jeg trodde jeg var skikkelig avhengig av Facebook.
Jeg er der fordi det er mye hyggelig der!
Men hvis jeg absolutt ville kutte det ut, pga noe viktig, så ville nok det gått helt greit.
For meg, men også for de fleste andre tror jeg 😊👍🏻!
Som de fleste har skjønt så droppa jeg det for et par dager siden.
Om jeg ikke klarte det? Tja, jeg gadd ihvertfall ikke mer.
Første uka var det ganske deilig.
Uke nummer to, så tenkte jeg ikke noe over det.
Uke nummer tre, da kosta det meg så lite å la være, i forhold til savnet av noen kontakter jeg savnet veldig! Så jeg syntes ikke det var verdt det.
Jeg klarte det jo ikke, det må innrømmes 😔😊!
Men hele sannheten var vel at det etterhvert ikke var noen skikkelig utfordring.
Jeg likte mye bedre utfordringen jeg hadde i januar.
Den skapte mye hodebry, forandring i hverdagen og jeg måtte ofre endel av meg.
Jeg lærte faktisk ganske mye av den utfordringen. For jeg tenker helt annerledes når jeg bruker penger nå.
Det ble en meningsfylt utfordring.
Skulle ønske jeg kunne komme på noe som er like utfordrende og litt på samme måte igjen.
Er det noen som har noen forslag?
Min konklusjon er vel: jeg trodde jeg var skikkelig avhengig av Facebook.
Jeg er der fordi det er mye hyggelig der!
Men hvis jeg absolutt ville kutte det ut, pga noe viktig, så ville nok det gått helt greit.
For meg, men også for de fleste andre tror jeg 😊👍🏻!
søndag 19. februar 2017
Pene ord er ikke nok
Man sier ofte: " Det er ikke gavens størrelse det kommer an på. Men tanken bak som teller".
Og de ordene passer perfekt for gavene som jeg får i mitt liv.
Jeg blir like glad for en bukett villblomster som noe annet. Tanken bak er det som teller når jeg får gaver.
Men det er fordi jeg har alt det nødvendige som jeg trenger.
Slik at alle gaver jeg får de er ekstra bonuser for meg.
Men for de menneskene som lever i nød rundt oss så er det ikke tanken som teller.
Å syntes synd på de som lider, hjelper de ingen ting. Man blir ikke mett eller overlever kulde av varme tanker.
Nei det er ikke tanken bak som teller i hjelp til disse, men hva man faktisk gjør.
Det er massevis av organisasjoner man kan kontakte for å bli med å hjelpe.
Hver av oss vet hva vi kan bidra med økonomisk.
Karsten Isachsen har noen bra ord for dette:
" I Guds rikes regnskap føres godt sinnelag minus utført handling opp under posten hykleri."
Ikke alle i Norge kan bidra økonomisk til andre, men vi kan alle bidra til mennesker rundt vårt eget liv.
Det er mange mennesker i Norge som er ensomme. De lengter etter vennskap og gode relasjoner.
I en vennegjeng så kan man sammen prøve å inkludere en til. Vi kan alle gjøre litt hver.
Dette er gratis og gir også glede og vennskap tilbake til oss selv.
Jeg har vært veldig sosial opp igjennom hele livet. Men jeg er nok ikke like sosial som før lengre nå. Ikke orker jeg å være like ofte sosial som før heller, det krever mer av meg nå.
Så jeg mener ikke at vi må være så voldsomt sosiale.
Men når vi først er det, når venner samles, det er da man bør ha rom for å inkludere flere 🌸😊🌸
Og de ordene passer perfekt for gavene som jeg får i mitt liv.
Jeg blir like glad for en bukett villblomster som noe annet. Tanken bak er det som teller når jeg får gaver.
Men det er fordi jeg har alt det nødvendige som jeg trenger.
Slik at alle gaver jeg får de er ekstra bonuser for meg.
Men for de menneskene som lever i nød rundt oss så er det ikke tanken som teller.
Å syntes synd på de som lider, hjelper de ingen ting. Man blir ikke mett eller overlever kulde av varme tanker.
Nei det er ikke tanken bak som teller i hjelp til disse, men hva man faktisk gjør.
Det er massevis av organisasjoner man kan kontakte for å bli med å hjelpe.
Hver av oss vet hva vi kan bidra med økonomisk.
Karsten Isachsen har noen bra ord for dette:
" I Guds rikes regnskap føres godt sinnelag minus utført handling opp under posten hykleri."
Ikke alle i Norge kan bidra økonomisk til andre, men vi kan alle bidra til mennesker rundt vårt eget liv.
Det er mange mennesker i Norge som er ensomme. De lengter etter vennskap og gode relasjoner.
I en vennegjeng så kan man sammen prøve å inkludere en til. Vi kan alle gjøre litt hver.
Dette er gratis og gir også glede og vennskap tilbake til oss selv.
Jeg har vært veldig sosial opp igjennom hele livet. Men jeg er nok ikke like sosial som før lengre nå. Ikke orker jeg å være like ofte sosial som før heller, det krever mer av meg nå.
Så jeg mener ikke at vi må være så voldsomt sosiale.
Men når vi først er det, når venner samles, det er da man bør ha rom for å inkludere flere 🌸😊🌸
fredag 17. februar 2017
Hageloppis - inntekten går til Sykehusklovnene!
Endel av dere vet at i hjertet mitt så har jeg en ekstra stor plass for Sykehusklovnene.
Og for et par dager så fikk jeg et nydelig kort i posten fra Sykehusklovnene/Kari.
Kari er mamma´en til SuperSindre. Du kan se filmen om SuperSindre på Facebook siden til Sykehusklovnene her: https://www.facebook.com/pg/Sykehusklovnene/videos/?ref=page_internal
Det ble ganske følelsesladet for meg å få dette kortet fra Kari. Et håndskrevet kort er så personlig og nært.
I fjor tilbragte vi ganske mye tid med et av barna våre på barneavd på sykehuset og SSE.
Heldigvis for oss så var det ikke noe alvorlig, i den forstand at det ikke var livstruende, operasjoner osv.
Men allikevel så var det knall tunge dager og uker!
En dag på et sykehus er så lang, tiden går så uendelig sakte...
Og selv om det var mennesker overalt rundt meg hele tiden, så ble jeg etterhvert ensom midt i mengden.
Jeg klarer å tenke tilbake på tiden vår på sykehusene uten å gråte.
Men jeg klarer ikke å tenke tilbake på mange av de barna og foreldrene vi møtte på sykehusene i løpet av denne tiden uten at tårene begynner å renne.
Når man ikke er på sykehus så er det så lett å tenke på alle de som er på sykehus som en gruppe.
Men når man er der, da møter man enkelt menneskene.
Enkelt mennesker i så vonde livssituasjoner at jeg ikke klarer å sette meg inn i det.
Men jeg fikk se små øyeblikk og det smertet inderlig!
Og da jeg opplevde disse øyeblikkene, da lovet jeg meg selv og ikke glemme disse barna/familiene når vi selv kom hjem fra sykehusene.
Jeg lurte på hvordan jeg som enkelt menneske kunne bidra noe?
Det var da jeg kom til å tenke på Sykehusklovnene.
De gjør en helt unik jobb!
Tenk hvor mye vi alle gjør hele tiden for at barna våre skal være fornøyde å glade.
Noen av disse foreldrene har barn som lever i smerter nesten konstant. De har en drøm å få se barnet sitt smile!
Ofte så er det sykehusklovnene som klarer å bringe frem disse smilene, til glede for både barna og foreldrene.
De klarer å skape glede og bruke humor, midt i disse vanskelige situasjonene.
Og jeg har ønsket å finne på noe som kan gi inntekt slik at jeg kan gi en ekstra gave til Sykehusklovnene.
Samtidig så har jeg gått å tenkt på at så fort våren er i gang så skal det ryddes skikkelig i både hus og garasje her.
Det var da jeg kom på at jeg kan ha Hageloppis og la inntekten gå til Sykehusklovnene 😊💗!!
Jeg tenker at hver krone er mye verdt for de som får støtten, så her skal det selges.
Så følg med på Facebook siden min/bloggen her, så kommer det nærmere beskjed om når.
Og ved å komme å kjøpe så blir jo du også med å støtter!
Til slutt: God vinterferie alle som en. Håper dere får oppleve solskinn både ute og i hjerte 😊!
Og for et par dager så fikk jeg et nydelig kort i posten fra Sykehusklovnene/Kari.
Kari er mamma´en til SuperSindre. Du kan se filmen om SuperSindre på Facebook siden til Sykehusklovnene her: https://www.facebook.com/pg/Sykehusklovnene/videos/?ref=page_internal
Det ble ganske følelsesladet for meg å få dette kortet fra Kari. Et håndskrevet kort er så personlig og nært.
I fjor tilbragte vi ganske mye tid med et av barna våre på barneavd på sykehuset og SSE.
Heldigvis for oss så var det ikke noe alvorlig, i den forstand at det ikke var livstruende, operasjoner osv.
Men allikevel så var det knall tunge dager og uker!
En dag på et sykehus er så lang, tiden går så uendelig sakte...
Og selv om det var mennesker overalt rundt meg hele tiden, så ble jeg etterhvert ensom midt i mengden.
Jeg klarer å tenke tilbake på tiden vår på sykehusene uten å gråte.
Men jeg klarer ikke å tenke tilbake på mange av de barna og foreldrene vi møtte på sykehusene i løpet av denne tiden uten at tårene begynner å renne.
Når man ikke er på sykehus så er det så lett å tenke på alle de som er på sykehus som en gruppe.
Men når man er der, da møter man enkelt menneskene.
Enkelt mennesker i så vonde livssituasjoner at jeg ikke klarer å sette meg inn i det.
Men jeg fikk se små øyeblikk og det smertet inderlig!
Og da jeg opplevde disse øyeblikkene, da lovet jeg meg selv og ikke glemme disse barna/familiene når vi selv kom hjem fra sykehusene.
Jeg lurte på hvordan jeg som enkelt menneske kunne bidra noe?
Det var da jeg kom til å tenke på Sykehusklovnene.
De gjør en helt unik jobb!
Tenk hvor mye vi alle gjør hele tiden for at barna våre skal være fornøyde å glade.
Noen av disse foreldrene har barn som lever i smerter nesten konstant. De har en drøm å få se barnet sitt smile!
Ofte så er det sykehusklovnene som klarer å bringe frem disse smilene, til glede for både barna og foreldrene.
De klarer å skape glede og bruke humor, midt i disse vanskelige situasjonene.
Og jeg har ønsket å finne på noe som kan gi inntekt slik at jeg kan gi en ekstra gave til Sykehusklovnene.
Samtidig så har jeg gått å tenkt på at så fort våren er i gang så skal det ryddes skikkelig i både hus og garasje her.
Det var da jeg kom på at jeg kan ha Hageloppis og la inntekten gå til Sykehusklovnene 😊💗!!
Jeg tenker at hver krone er mye verdt for de som får støtten, så her skal det selges.
Så følg med på Facebook siden min/bloggen her, så kommer det nærmere beskjed om når.
Og ved å komme å kjøpe så blir jo du også med å støtter!
Til slutt: God vinterferie alle som en. Håper dere får oppleve solskinn både ute og i hjerte 😊!
onsdag 15. februar 2017
Livs biblioteket!
Ikke alle dere som leser denne bloggen vet at vi bor i samme gate som jeg vokste opp i.
Vi bor i huset rett over på andre siden av gaten. Så nå sitter jeg ofte på den store steinen i hagen, den som var så stor at jeg var redd for å hoppe ned fra den som liten.
Det har vært utskiftninger i ganske mange av husene her, men foreldrene mine bor fortsatt rett over gaten og naboen vegg i vegg er den samme.
I denne gaten var vi en herlig jentegjeng som fikk vokse opp sammen, det er masse gode minner å glede seg over!
Foreldrene til en av mine bestevenninner har bodd her i samme gate også nå når jeg bor her som voksen. Det har vært så innmari koselig!
Men livet går sin gang og nå er det huset også til salgs....
Jeg kjenner at dette er ekstra trist og vemodig for meg. Epokene i livet blir så tydelig og livs perspektivet blir så sterkt.
Da er det deilig å kunne mimre tilbake til gode tider i barndommen her.
Jeg husker bare solskinnsdager med hoppestrikk, boksen går, jenteklubb, lage hytte nede i "skogen", epleslang og masse latter.
Snø med aking på jordene, lage hopp og stå på ski + snøball kasting hører jo med.
Gode minner, så lette å bære med seg og så gode for kropp og sjel!
Noen sier at "kunnskap er ikke tungt å bære". Vel, jeg er ikke helt enig i det. Da må man i tilfelle skille mellom teoretisk kunnskap og livserfaring/visdom.
Som jeg skrev over her, gode minner - de er så lette å bære. Og jeg har bare gode minner ifra gaten her.
Men jeg skulle ikke så langt utenfor denne gaten som barn for å få erfaring som ble tung å bære.
Opplevd erfaring/visdom, noe av det letteste, men også det tyngste man kan bære på.
Som voksne møter man situasjoner der livs kunnskapen vår er avgjørende for at vi skal kunne møte medmennesker slik de trenger.
Man trenger ikke å ha opplevd det samme. Men man bærer med seg en selvopplevd erfaring som gir forståelse for hvordan det er å bære med seg tung visdom.
Men uansett hva vi opplever så går livet hele tiden videre og ofte så jobber man seg igjennom ting.
Man plasserer opplevelsene i "Bokhyllen for livsopplevelser".
Hyllens kategorier: "Gode minner, morsomme minner, sterke opplevelser, opplevelser av ensomhet, vonde minner, de beste skoledagene, flotte gaver, gode medmennesker osv....
Opplevelsene blir som bøker i et tanke bibliotek. Og man kan hente frem "tankebøkene" ettersom det passer seg.
Men så er det dessverre noen ganger sånn at noen av bøkene ikke står like stødig som de andre.
Ofte så er det de tyngste bøkene som er ganske ustødige.
De har også en tendens til å "falle ut av bokhyllen" uten å ha blitt hentet.
Plutselig når man går forbi den hyllen med bokens kategori, så faller disse ustabile bøkene med et dunk ned i hode.
De kan få oss i så ubalanse at vi faller selv. Eller de kan gi oss et sår i hode, eller hodepine.
Det er gjerne de bøkene man har plassert lengst vekk, bakerst på øverste hylle som har en tendens til å falle ned på ugunstige tidspunkt...
Vi har nok alle noe i livsbokhyllen vår.
Noen har kanskje bare et lite hefte, da blir man ikke så påvirket. Andre har tykke bøker. Noen har kanskje til og med en hel bokserie, det er ikke så lett å holde alle de bøkene på plass samtidig....
Det fine er, at kanskje møter du noen som er på leit etter akkurat en slik bok du har i din bokhylle.
De vil så gjerne få snakke med noen som har "lest" samme type bok som seg selv.
Og kanskje kan de få være så heldige at de kan få lov til å kikke i din bok og du i dem sin bok.
Også kan dette gi dere en god felles opplevelse!
Men da må vi, på en viselig måte, være villige til å vise andre hva slags bøker vi har i hyllene våre.
Slik at livsbøkene våre ikke bare står der unyttig å støver ned. Men at de heller blir som bøker i et bibliotek hvor vi kan få lov til å låne bøkene til hverandre, innenfor gode, trygge og fine rammer.
" Do not pass by a man in need. For you may be the hand of God to him"!
Vi bor i huset rett over på andre siden av gaten. Så nå sitter jeg ofte på den store steinen i hagen, den som var så stor at jeg var redd for å hoppe ned fra den som liten.
Det har vært utskiftninger i ganske mange av husene her, men foreldrene mine bor fortsatt rett over gaten og naboen vegg i vegg er den samme.
I denne gaten var vi en herlig jentegjeng som fikk vokse opp sammen, det er masse gode minner å glede seg over!
Foreldrene til en av mine bestevenninner har bodd her i samme gate også nå når jeg bor her som voksen. Det har vært så innmari koselig!
Men livet går sin gang og nå er det huset også til salgs....
Jeg kjenner at dette er ekstra trist og vemodig for meg. Epokene i livet blir så tydelig og livs perspektivet blir så sterkt.
Da er det deilig å kunne mimre tilbake til gode tider i barndommen her.
Jeg husker bare solskinnsdager med hoppestrikk, boksen går, jenteklubb, lage hytte nede i "skogen", epleslang og masse latter.
Snø med aking på jordene, lage hopp og stå på ski + snøball kasting hører jo med.
Gode minner, så lette å bære med seg og så gode for kropp og sjel!
Noen sier at "kunnskap er ikke tungt å bære". Vel, jeg er ikke helt enig i det. Da må man i tilfelle skille mellom teoretisk kunnskap og livserfaring/visdom.
Som jeg skrev over her, gode minner - de er så lette å bære. Og jeg har bare gode minner ifra gaten her.
Men jeg skulle ikke så langt utenfor denne gaten som barn for å få erfaring som ble tung å bære.
Opplevd erfaring/visdom, noe av det letteste, men også det tyngste man kan bære på.
Som voksne møter man situasjoner der livs kunnskapen vår er avgjørende for at vi skal kunne møte medmennesker slik de trenger.
Man trenger ikke å ha opplevd det samme. Men man bærer med seg en selvopplevd erfaring som gir forståelse for hvordan det er å bære med seg tung visdom.
Men uansett hva vi opplever så går livet hele tiden videre og ofte så jobber man seg igjennom ting.
Man plasserer opplevelsene i "Bokhyllen for livsopplevelser".
Hyllens kategorier: "Gode minner, morsomme minner, sterke opplevelser, opplevelser av ensomhet, vonde minner, de beste skoledagene, flotte gaver, gode medmennesker osv....
Opplevelsene blir som bøker i et tanke bibliotek. Og man kan hente frem "tankebøkene" ettersom det passer seg.
Men så er det dessverre noen ganger sånn at noen av bøkene ikke står like stødig som de andre.
Ofte så er det de tyngste bøkene som er ganske ustødige.
De har også en tendens til å "falle ut av bokhyllen" uten å ha blitt hentet.
Plutselig når man går forbi den hyllen med bokens kategori, så faller disse ustabile bøkene med et dunk ned i hode.
De kan få oss i så ubalanse at vi faller selv. Eller de kan gi oss et sår i hode, eller hodepine.
Det er gjerne de bøkene man har plassert lengst vekk, bakerst på øverste hylle som har en tendens til å falle ned på ugunstige tidspunkt...
Vi har nok alle noe i livsbokhyllen vår.
Noen har kanskje bare et lite hefte, da blir man ikke så påvirket. Andre har tykke bøker. Noen har kanskje til og med en hel bokserie, det er ikke så lett å holde alle de bøkene på plass samtidig....
Det fine er, at kanskje møter du noen som er på leit etter akkurat en slik bok du har i din bokhylle.
De vil så gjerne få snakke med noen som har "lest" samme type bok som seg selv.
Og kanskje kan de få være så heldige at de kan få lov til å kikke i din bok og du i dem sin bok.
Også kan dette gi dere en god felles opplevelse!
Men da må vi, på en viselig måte, være villige til å vise andre hva slags bøker vi har i hyllene våre.
Slik at livsbøkene våre ikke bare står der unyttig å støver ned. Men at de heller blir som bøker i et bibliotek hvor vi kan få lov til å låne bøkene til hverandre, innenfor gode, trygge og fine rammer.
" Do not pass by a man in need. For you may be the hand of God to him"!
mandag 13. februar 2017
La ingen prest, biskop eller pastor få ta ifra deg ditt personlige forhold til Gud.
De siste ukene så har jeg holdt på å lese en bokserie som handler om Amish folket.
Det er noveller, så det er oppdiktede historier.
Men forfatteren har vokst opp i nærheten av Amish folket og har mye kunnskap rundt hvordan de lever. Både hverdagsrutiner, regler, sosiale normer osv.
Disse menneskene må underordne seg strenge regler og rammer rundt livene sine.
Og de skal undertrykke egne ønsker og behov i ganske stor grad.
Dette skaper jo selvfølgelig endel frustrasjon hos noen av dem.
Nå er jeg fullstendig klar over at livets virkelighet kan være langt unna hvordan det fremstilles i bøker. Og hvert og et menneske der er like forskjellige som oss.
Men dette levesettet gir uansett et tankekors om hvor tilpasningsdyktige og påvirkelige vi mennesker er!
Dere som kjenner meg godt vet at jeg har en stor fascinasjon for gamle ting, gammeldags stil osv.
Men å leve som Amish er nok ikke noe for meg. Det er ikke det å leve uten strøm og gå glipp av oppvaskmaskin, data, mobil, vaskemaskin (jo kanskje akkurat den), men ellers er det ikke disse tingene som gjør at det ville være umulig for meg.
Det er det at livet er lagt opp på en måte som undertrykker det unike ved hvert enkeltmenneske, som ville gjort det umulig for meg.
F.eks er det ikke lov å spille instrumenter, ta bilder, skrive bøker/historier, male bilder osv...
Det er bestemt at alle jenter og damer de skal like å sy, om du så har ti tommeltotter så skal din lidenskap som kvinne være å sy. Jeg hadde slitt veldig der kan du si 😄!
En ting er at jeg hadde slitt, men det som jeg syntes er alvorlig med det er at det tar bort en ting ved skapelsen som er veldig viktig for meg: man tar bort det unike ved hvert menneske.
Det at vi alle er skapt forskjellige med ulike talenter og egenskaper.
Selv om man er kristen så behøver ikke talentene dine å være noe som skal/må brukes innenfor kirkens fire vegger.
Er du god i fotball, spill fotball. Er du god til å danse, dans. Er du god til å spille instrument, spill det.
Er du god til å spille sjakk, spill sjakk. Er du kreativ, vær kreativ: mal, tegn, lag kort, keramikk osv.
Bruk det du er god på. La det du er god på få utvikle seg!
"Himmelveien" var nok smalere før, det var mye man ikke burde gjøre som kristen.
Litt sånn er det noen steder enda.
Jeg forstår ikke den tankegangen. Jeg tenker at man er skapt med sine talenter fordi det er meningen at de skal få utvikle seg.
Det er en ting til ved Amish folket som jeg ikke ville ha klart å forholde meg til i det hele tatt som kristen.
Og det er at en biskop skal få bestemme over menneskers liv på den måten som det skjer der.
For ordens skyld: selvfølgelig må alle kirker, menigheter osv ha regler og rammer.
Og de må også ha en prest/pastor som er leder for forsamlingen sin.
Under den øverste lederen så er det gjerne et lederteam som fungerer på forskjellige måter, slik må det være i store forsamlinger.
Ja de skal være med å styre forsamlingen som helhet, innenfor de rammene som er satt.
Men jeg har både vært borti selv, lest om og selv hørt historiene til mennesker som har vært medlem av kirkesamfunn hvor biskopen/presten/pastoren og de øverste lederne har makt på vegne av Gud til å bestemme over enkelt individene.
Da Jesus reiste fra jorden så sendte han Den Hellige Ånd som en hjelper og veileder for oss.
Den Hellige Ånd er et sterkt bindeledd for oss til Gud.
Og det fine med Den Hellige Ånd, slik jeg har skrevet litt om i noen historier her før, Den Hellige Ånd taler til enkelt mennesker.
La ingen prest, biskop eller pastor få ta ifra deg ditt personlige forhold til Gud.
Ikke la de få makt over ditt Guds liv ved f.eks å si:
"Gud har sagt at du skal lede søndagsskolen, ha ansvar for de eldre, kjøkkentjeneste, synge, spille - hva som helst".
Ofte så bestemmer de utifra at Gud har sagt til dem om deg:
- Hvilke oppgaver du skal ha. (selv om det strider i mot alt for deg)
- Du blir "satt inn i tjenesten".
- De bestemmer når du er ferdig med tjenesten.
- Og de bestemmer hvilken tjeneste du skal ha etterpå.
Hører du disse ordene, så kom deg vekk fra dette så fort du kan!
Oppsøk hjelp til å komme deg vekk hvis du trenger det!
Kjære deg, Gud gir ikke andre mennesker makt over ditt liv på denne måten.
Selvfølgelig så kan du bli forespurt av både prest og pastor om du ønsker å ha forskjellige oppgaver, på en måte hvor du tar valget selv.
Noen ganger sliter vi jo med selvtillit til om vi kan klare noe og da er det jo fint at andre forespør oss og på den måten viser at de har tillit og tro på oss. Så lenge man selv får stå til ansvar for svaret 😊!
Det er noveller, så det er oppdiktede historier.
Men forfatteren har vokst opp i nærheten av Amish folket og har mye kunnskap rundt hvordan de lever. Både hverdagsrutiner, regler, sosiale normer osv.
Disse menneskene må underordne seg strenge regler og rammer rundt livene sine.
Og de skal undertrykke egne ønsker og behov i ganske stor grad.
Dette skaper jo selvfølgelig endel frustrasjon hos noen av dem.
Nå er jeg fullstendig klar over at livets virkelighet kan være langt unna hvordan det fremstilles i bøker. Og hvert og et menneske der er like forskjellige som oss.
Men dette levesettet gir uansett et tankekors om hvor tilpasningsdyktige og påvirkelige vi mennesker er!
Dere som kjenner meg godt vet at jeg har en stor fascinasjon for gamle ting, gammeldags stil osv.
Men å leve som Amish er nok ikke noe for meg. Det er ikke det å leve uten strøm og gå glipp av oppvaskmaskin, data, mobil, vaskemaskin (jo kanskje akkurat den), men ellers er det ikke disse tingene som gjør at det ville være umulig for meg.
Det er det at livet er lagt opp på en måte som undertrykker det unike ved hvert enkeltmenneske, som ville gjort det umulig for meg.
F.eks er det ikke lov å spille instrumenter, ta bilder, skrive bøker/historier, male bilder osv...
Det er bestemt at alle jenter og damer de skal like å sy, om du så har ti tommeltotter så skal din lidenskap som kvinne være å sy. Jeg hadde slitt veldig der kan du si 😄!
En ting er at jeg hadde slitt, men det som jeg syntes er alvorlig med det er at det tar bort en ting ved skapelsen som er veldig viktig for meg: man tar bort det unike ved hvert menneske.
Det at vi alle er skapt forskjellige med ulike talenter og egenskaper.
Selv om man er kristen så behøver ikke talentene dine å være noe som skal/må brukes innenfor kirkens fire vegger.
Er du god i fotball, spill fotball. Er du god til å danse, dans. Er du god til å spille instrument, spill det.
Er du god til å spille sjakk, spill sjakk. Er du kreativ, vær kreativ: mal, tegn, lag kort, keramikk osv.
Bruk det du er god på. La det du er god på få utvikle seg!
"Himmelveien" var nok smalere før, det var mye man ikke burde gjøre som kristen.
Litt sånn er det noen steder enda.
Jeg forstår ikke den tankegangen. Jeg tenker at man er skapt med sine talenter fordi det er meningen at de skal få utvikle seg.
Det er en ting til ved Amish folket som jeg ikke ville ha klart å forholde meg til i det hele tatt som kristen.
Og det er at en biskop skal få bestemme over menneskers liv på den måten som det skjer der.
For ordens skyld: selvfølgelig må alle kirker, menigheter osv ha regler og rammer.
Og de må også ha en prest/pastor som er leder for forsamlingen sin.
Under den øverste lederen så er det gjerne et lederteam som fungerer på forskjellige måter, slik må det være i store forsamlinger.
Ja de skal være med å styre forsamlingen som helhet, innenfor de rammene som er satt.
Men jeg har både vært borti selv, lest om og selv hørt historiene til mennesker som har vært medlem av kirkesamfunn hvor biskopen/presten/pastoren og de øverste lederne har makt på vegne av Gud til å bestemme over enkelt individene.
Da Jesus reiste fra jorden så sendte han Den Hellige Ånd som en hjelper og veileder for oss.
Den Hellige Ånd er et sterkt bindeledd for oss til Gud.
Og det fine med Den Hellige Ånd, slik jeg har skrevet litt om i noen historier her før, Den Hellige Ånd taler til enkelt mennesker.
La ingen prest, biskop eller pastor få ta ifra deg ditt personlige forhold til Gud.
Ikke la de få makt over ditt Guds liv ved f.eks å si:
"Gud har sagt at du skal lede søndagsskolen, ha ansvar for de eldre, kjøkkentjeneste, synge, spille - hva som helst".
Ofte så bestemmer de utifra at Gud har sagt til dem om deg:
- Hvilke oppgaver du skal ha. (selv om det strider i mot alt for deg)
- Du blir "satt inn i tjenesten".
- De bestemmer når du er ferdig med tjenesten.
- Og de bestemmer hvilken tjeneste du skal ha etterpå.
Hører du disse ordene, så kom deg vekk fra dette så fort du kan!
Oppsøk hjelp til å komme deg vekk hvis du trenger det!
Kjære deg, Gud gir ikke andre mennesker makt over ditt liv på denne måten.
Selvfølgelig så kan du bli forespurt av både prest og pastor om du ønsker å ha forskjellige oppgaver, på en måte hvor du tar valget selv.
Noen ganger sliter vi jo med selvtillit til om vi kan klare noe og da er det jo fint at andre forespør oss og på den måten viser at de har tillit og tro på oss. Så lenge man selv får stå til ansvar for svaret 😊!
onsdag 8. februar 2017
Dobbeltkommunikasjon
Idag var jeg en kjapp snik tur innom Facebook. Det hadde kommet beskjeder i gruppene som er laget for skoleklassene til ungene skjønte jeg, så jeg måtte sjekke de.
Disse skolegruppene er de eneste gruppene jeg sjekker, ingenting annet.
Maks to minutter på Facebook!
Facebook er en stor arena for noe jeg har tenkt mye på i det siste. Jeg har blitt opptatt av dette med dobbeltkommunikasjon.
Personlig syntes jeg det er slitsomt og uforutsigbart å forholde seg til folk som dobbeltkommuniserer mye.
Jeg liker aller best folk som sier ting rett ut, på en høflig måte selvfølgelig, men samtidig på en sånn måte at man slipper å sitte å lure i etterkant.
Det er for meg litt trøblete at noen har mange ord om mye, men når det kommer til praksis så harmonerer ikke ordene som blir sagt med handlingene til personen.
Og når man oppfører seg etter slik man blir fortalt at det er forventet, men så er det plutselig helt feil, for ord og handling er ikke det samme, da sliter jeg!
Slike personer syntes jeg det er slitsomt å være sammen med, for man vet ikke helt hva man skal forvente eller forholde seg til.
Jeg liker ordene: "jeg bryr meg ikke så mye om hva du sier, det som betyr noe er hva du faktisk gjør".
For barn er det veldig utfordrende og ødeleggende å forholde seg til dobbeltkommunikasjon.
Som når en voksen snakker med veldig snill stemme (prøver å ta seg sammen), men kroppsspråket forteller at den voksne er irritert/sinna.
Situasjonene og kommunikasjonen blir veldig tvetydig og det blir umulig for barnet å vita hva som er bra å gjøre, for uansett hva det velger så blir det galt.
Eller man forteller til barnet: "det viktigste er at du gjør så godt du kan, vi er så fornøyd med det". Men når barnet gjør det og det ikke er så bra som den voksne forventet, så responderer den voksne negativt mot barnet.
Sannheten var at det var ikke bra nok å gjøre så godt barnet kunne. Man måtte gjøre det så bra som den voksne forventet for at det skulle være bra nok. Da sier man en ting og både forventer kommuniserer noe annet.
Det er veldig kjapt å dobbelt kommunisere, uten at man mener å gjøre det.
Man sier de "rette ordene" i situasjoner, slik det er forventet at man skal si.
Eller kanskje vi egentlig er uenig i det som blir sagt/bestemt, men tørr ikke si det og later som vi er enige.
Eller kanskje vi syntes det som blir bestemt krever for mye av oss, men det passer seg ikke å si det/ønsker ikke å si det.
Resultatet blir at man går fra f.eks et møte og at man tror alle er enige, men sånn er det ikke.
Det vil vise seg i handling ganske kjapt, og skape usikkerhet og frustrasjon.
Det kan også være andre ytre omstendigheter som gjør at vi voksne er i ubalanse og lar det gå utover barnet/andre voksne.
Når ting oppstår som gjør meg veldig ubalansert, så sier jeg det til ungene.
Ikke alle småting, men når det skjer store ting som gir utslag i sinne/frustrasjon/sorg.
Jeg sier f.eks: "idag er jeg sinna/frustrert, men det er ikke noe du har gjort eller deg jeg er sinna på".
Eller: "idag har det skjedd noe som gjør at jeg er veldig lei meg, men det er ikke på grunn av noe du har gjort".
Og isteden for at ungene "lister seg rundt på tærne" i hensyn til meg og i usikkerhet. Pluss at jeg prøver å ta meg i sammen og bruker snill stemme og irritert kroppsspråk, så får vi plassert ting der de hører hjemme, hos meg.
Disse skolegruppene er de eneste gruppene jeg sjekker, ingenting annet.
Maks to minutter på Facebook!
Facebook er en stor arena for noe jeg har tenkt mye på i det siste. Jeg har blitt opptatt av dette med dobbeltkommunikasjon.
Personlig syntes jeg det er slitsomt og uforutsigbart å forholde seg til folk som dobbeltkommuniserer mye.
Jeg liker aller best folk som sier ting rett ut, på en høflig måte selvfølgelig, men samtidig på en sånn måte at man slipper å sitte å lure i etterkant.
Det er for meg litt trøblete at noen har mange ord om mye, men når det kommer til praksis så harmonerer ikke ordene som blir sagt med handlingene til personen.
Og når man oppfører seg etter slik man blir fortalt at det er forventet, men så er det plutselig helt feil, for ord og handling er ikke det samme, da sliter jeg!
Slike personer syntes jeg det er slitsomt å være sammen med, for man vet ikke helt hva man skal forvente eller forholde seg til.
Jeg liker ordene: "jeg bryr meg ikke så mye om hva du sier, det som betyr noe er hva du faktisk gjør".
For barn er det veldig utfordrende og ødeleggende å forholde seg til dobbeltkommunikasjon.
Som når en voksen snakker med veldig snill stemme (prøver å ta seg sammen), men kroppsspråket forteller at den voksne er irritert/sinna.
Situasjonene og kommunikasjonen blir veldig tvetydig og det blir umulig for barnet å vita hva som er bra å gjøre, for uansett hva det velger så blir det galt.
Eller man forteller til barnet: "det viktigste er at du gjør så godt du kan, vi er så fornøyd med det". Men når barnet gjør det og det ikke er så bra som den voksne forventet, så responderer den voksne negativt mot barnet.
Sannheten var at det var ikke bra nok å gjøre så godt barnet kunne. Man måtte gjøre det så bra som den voksne forventet for at det skulle være bra nok. Da sier man en ting og både forventer kommuniserer noe annet.
Det er veldig kjapt å dobbelt kommunisere, uten at man mener å gjøre det.
Man sier de "rette ordene" i situasjoner, slik det er forventet at man skal si.
Eller kanskje vi egentlig er uenig i det som blir sagt/bestemt, men tørr ikke si det og later som vi er enige.
Eller kanskje vi syntes det som blir bestemt krever for mye av oss, men det passer seg ikke å si det/ønsker ikke å si det.
Resultatet blir at man går fra f.eks et møte og at man tror alle er enige, men sånn er det ikke.
Det vil vise seg i handling ganske kjapt, og skape usikkerhet og frustrasjon.
Det kan også være andre ytre omstendigheter som gjør at vi voksne er i ubalanse og lar det gå utover barnet/andre voksne.
Når ting oppstår som gjør meg veldig ubalansert, så sier jeg det til ungene.
Ikke alle småting, men når det skjer store ting som gir utslag i sinne/frustrasjon/sorg.
Jeg sier f.eks: "idag er jeg sinna/frustrert, men det er ikke noe du har gjort eller deg jeg er sinna på".
Eller: "idag har det skjedd noe som gjør at jeg er veldig lei meg, men det er ikke på grunn av noe du har gjort".
Og isteden for at ungene "lister seg rundt på tærne" i hensyn til meg og i usikkerhet. Pluss at jeg prøver å ta meg i sammen og bruker snill stemme og irritert kroppsspråk, så får vi plassert ting der de hører hjemme, hos meg.
søndag 5. februar 2017
Livet uten Facebook
Denne måneden så er utfordringen å klare seg uten Facebook.
Jeg tenkte det kom til å bli en skikkelig stor utfordring, men kanskje jeg tok feil?
Nå har det selvfølgelig bare gått 4 dager, så savnet kan øke etterhvert.
Men til nå har jeg nesten ikke savnet det i det hele tatt.
Fredag og lørdag tenkte jeg ikke på Facebook en eneste gang. Det virker kanskje som jeg sjekker der mest av vane.
Det jeg savner mest er bildene til en kamerat jeg gikk på folkehøyskole samme med som jobber på Fretex akkurat nå.
Han kler seg ut med ymse tøy og er stadig i "nye livssituasjoner" ut ifra tøyet, det har jeg ledd masse av 😂!
Også er det jo en kjekk måte å holde seg oppdatert på, med info i grupper man er med i osv.
Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at noen savner at jeg poster på Facebook.
De føler at det jeg poster der og det jeg skriver på bloggen oppmuntrer dem., det er veldig koselig med slike tilbakemeldinger.
En måned går fort, så plutselig er jeg der igjen!
Nå handler livet for det meste om bursdager. Begge ungene og mannen har bursdag iløpet av 3 uker. Og når alle skal feires 2-3 ganger, så blir det mye fering!
Siste feiring er til torsdag, da er det 9 måneder til neste burdag i huset og det kjennes helt greit ut!
Etter torsdag blir det nok oftere blogginnlegg igjen, mine kakekunster er ikke noe å skrive om på en blogg 😊.
Håper alle har en flott helg ❄😊❄
Jeg tenkte det kom til å bli en skikkelig stor utfordring, men kanskje jeg tok feil?
Nå har det selvfølgelig bare gått 4 dager, så savnet kan øke etterhvert.
Men til nå har jeg nesten ikke savnet det i det hele tatt.
Fredag og lørdag tenkte jeg ikke på Facebook en eneste gang. Det virker kanskje som jeg sjekker der mest av vane.
Det jeg savner mest er bildene til en kamerat jeg gikk på folkehøyskole samme med som jobber på Fretex akkurat nå.
Han kler seg ut med ymse tøy og er stadig i "nye livssituasjoner" ut ifra tøyet, det har jeg ledd masse av 😂!
Også er det jo en kjekk måte å holde seg oppdatert på, med info i grupper man er med i osv.
Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at noen savner at jeg poster på Facebook.
De føler at det jeg poster der og det jeg skriver på bloggen oppmuntrer dem., det er veldig koselig med slike tilbakemeldinger.
En måned går fort, så plutselig er jeg der igjen!
Nå handler livet for det meste om bursdager. Begge ungene og mannen har bursdag iløpet av 3 uker. Og når alle skal feires 2-3 ganger, så blir det mye fering!
Siste feiring er til torsdag, da er det 9 måneder til neste burdag i huset og det kjennes helt greit ut!
Etter torsdag blir det nok oftere blogginnlegg igjen, mine kakekunster er ikke noe å skrive om på en blogg 😊.
Håper alle har en flott helg ❄😊❄
tirsdag 31. januar 2017
1. Februar - Ny utfordring!
Da er en ny måned igang og jeg har gitt meg selv en ny utfordring: 1 måned uten sosiale medier.
For meg betyr det Facebook, jeg er ikke aktiv på Instagram, Twitter osv.
Blir skikkelig deilig med en helt annerledes utfordring enn den forrige, siden jeg ble ganske lei på slutten.
Jeg kommer sannsynligvis til å savne Facebook, sikkert særlig i begynnelsen.
Men det som jeg lurer på er hva ved Facebook jeg kommer til å savne?
Også er jeg kanskje mest spent på om jeg kommer til å savne det like mye hele måneden?
Eller kommer jeg til å syntes det er deilig uten etterhvert?
Det gjenstår å se når det har gått noen uker....
Og hva kommer jeg til erstatte den tiden jeg brukte der med?
Som noen avsluttende ord om forrige utfordring vil jeg si at det mest interresante i løpet av måneden som har gått, er at da jeg startet utfordringen så var jeg spent på:
-Hva kommer jeg til å løpe ut å kjøpe 1.Februar?
Jeg regnet med at det var noe jeg kom til å savne skikkelig!
Pluss at jeg tenkte det ville bli ting jeg "følte jeg måtte ha", men som da hadde måttet vente til 1.Februar.
Men sånn har det ikke blitt, det har overrasket meg aller mest.
Hadde jeg ikke fått telys i gave så hadde jeg løpt ut å kjøpt det idag, det vet jeg.
Men jeg trodde det skulle være mye mer og kanskje mange flere "større ting", men nei....
Det føles godt at det ikke ble sånn, og det betyr jo at man faktisk kan klare seg med ganske lite, så lenge man har nok til de grunnleggende behovene.
Idag skal jeg møte noen venner å feire at "fattig måned" utfordringen er fullført 😊!
For meg betyr det Facebook, jeg er ikke aktiv på Instagram, Twitter osv.
Blir skikkelig deilig med en helt annerledes utfordring enn den forrige, siden jeg ble ganske lei på slutten.
Jeg kommer sannsynligvis til å savne Facebook, sikkert særlig i begynnelsen.
Men det som jeg lurer på er hva ved Facebook jeg kommer til å savne?
Også er jeg kanskje mest spent på om jeg kommer til å savne det like mye hele måneden?
Eller kommer jeg til å syntes det er deilig uten etterhvert?
Det gjenstår å se når det har gått noen uker....
Og hva kommer jeg til erstatte den tiden jeg brukte der med?
Som noen avsluttende ord om forrige utfordring vil jeg si at det mest interresante i løpet av måneden som har gått, er at da jeg startet utfordringen så var jeg spent på:
-Hva kommer jeg til å løpe ut å kjøpe 1.Februar?
Jeg regnet med at det var noe jeg kom til å savne skikkelig!
Pluss at jeg tenkte det ville bli ting jeg "følte jeg måtte ha", men som da hadde måttet vente til 1.Februar.
Men sånn har det ikke blitt, det har overrasket meg aller mest.
Hadde jeg ikke fått telys i gave så hadde jeg løpt ut å kjøpt det idag, det vet jeg.
Men jeg trodde det skulle være mye mer og kanskje mange flere "større ting", men nei....
Det føles godt at det ikke ble sånn, og det betyr jo at man faktisk kan klare seg med ganske lite, så lenge man har nok til de grunnleggende behovene.
Idag skal jeg møte noen venner å feire at "fattig måned" utfordringen er fullført 😊!
mandag 30. januar 2017
Fullført prosjekt og ikke 1kr igjen!
Endelig så er jeg så godt som ferdig med dette prosjektet som jeg har hatt i januar.
Må holde ut til imorgen kveld, men ikke mer tankevirksomhet rundt penger på denne måten ihvertfall, deilig!
Har ikke 1,- krone igjen, men det går fint når jeg har godt med pålegg, brød osv frem til imorgen kveld.
Det skal bli helt fantastisk å slippe all denne tankegangen rundt pengebruken sin hele tiden.
Planlegging av hver minste ting man gjør som koster penger, det er mye mer slitsomt enn jeg trodde på forhånd.
Livet denne måneden har også gitt meg endel bekymringer. Jeg har blitt små engstelig for uforutsette ting. Og har brukt mye tid på å tenke igjennom alt mulig som jeg har måttet kjøpe.
Det har sittet en liten "bekymrings klo" i magen som jeg har båret på hele tiden.
Jeg visste at jeg kunne avbryte prosjektet hvis det ble krise, allikevel så bar jeg på disse stadige bekymringene.
Heldige meg slapp jo at barna mine sine liv ble påvirket, sånn er det jo ikke for andre.
Jeg vil tro at endel av de som må leve livet sitt slik, bærer på endel bekymringer som jeg vanligvis slipper.
Jeg tror ingen blir vant til å måtte si "nei" til at barnet deres kan gå i bursdag fordi de ikke har penger.
Eller at de ikke føler sorg etterhvert fordi de blir vant til at de ikke har penger til å følge opp barna sine på aktiviteter.
Og det er vel umulig å bli vant til å se sitt eget barn bli ensom fordi man ikke har økonomi til at de kan gjøre det samme som de andre barna...
Det må være veldig vanskelige liv dette. Vi har jo alle de samme ønskene for barna våre!
For meg er nydelig at dette er over straks, for jeg er faktisk skikkelig lei!
Samtidig er jeg veldig glad for at jeg gjorde dette. Det har virkelig gitt meg noen perspektiver på både mitt eget og andres liv, som jeg aldri ville fått kjenne på uten dette.
Og selv om jeg aldri kunne få fullverdig kunnskap igjennom dette, så har jeg fått økt forståelsen litt.
Selv om det ble et par "sprekker", så vil jeg si at jeg jeg har klart meg bra og er fornøyd med min egen innsats!
Jeg har lært litt om andres liv, men også om meg selv. Blant annet hvor høy terskel jeg har for å spørre om hjelp.
Og hvor innmari vanskelig jeg syntes det er å ta imot hjelp når noen tilbyr seg.
Men nå fikk jeg tøyd litt på de grensene hos meg selv 😊
Lurer på et nytt prosjekt, men hva skal jeg begi meg utpå da? Noen forslag?
Må holde ut til imorgen kveld, men ikke mer tankevirksomhet rundt penger på denne måten ihvertfall, deilig!
Har ikke 1,- krone igjen, men det går fint når jeg har godt med pålegg, brød osv frem til imorgen kveld.
Det skal bli helt fantastisk å slippe all denne tankegangen rundt pengebruken sin hele tiden.
Planlegging av hver minste ting man gjør som koster penger, det er mye mer slitsomt enn jeg trodde på forhånd.
Livet denne måneden har også gitt meg endel bekymringer. Jeg har blitt små engstelig for uforutsette ting. Og har brukt mye tid på å tenke igjennom alt mulig som jeg har måttet kjøpe.
Det har sittet en liten "bekymrings klo" i magen som jeg har båret på hele tiden.
Jeg visste at jeg kunne avbryte prosjektet hvis det ble krise, allikevel så bar jeg på disse stadige bekymringene.
Heldige meg slapp jo at barna mine sine liv ble påvirket, sånn er det jo ikke for andre.
Jeg vil tro at endel av de som må leve livet sitt slik, bærer på endel bekymringer som jeg vanligvis slipper.
Jeg tror ingen blir vant til å måtte si "nei" til at barnet deres kan gå i bursdag fordi de ikke har penger.
Eller at de ikke føler sorg etterhvert fordi de blir vant til at de ikke har penger til å følge opp barna sine på aktiviteter.
Og det er vel umulig å bli vant til å se sitt eget barn bli ensom fordi man ikke har økonomi til at de kan gjøre det samme som de andre barna...
Det må være veldig vanskelige liv dette. Vi har jo alle de samme ønskene for barna våre!
For meg er nydelig at dette er over straks, for jeg er faktisk skikkelig lei!
Samtidig er jeg veldig glad for at jeg gjorde dette. Det har virkelig gitt meg noen perspektiver på både mitt eget og andres liv, som jeg aldri ville fått kjenne på uten dette.
Og selv om jeg aldri kunne få fullverdig kunnskap igjennom dette, så har jeg fått økt forståelsen litt.
Selv om det ble et par "sprekker", så vil jeg si at jeg jeg har klart meg bra og er fornøyd med min egen innsats!
Jeg har lært litt om andres liv, men også om meg selv. Blant annet hvor høy terskel jeg har for å spørre om hjelp.
Og hvor innmari vanskelig jeg syntes det er å ta imot hjelp når noen tilbyr seg.
Men nå fikk jeg tøyd litt på de grensene hos meg selv 😊
Lurer på et nytt prosjekt, men hva skal jeg begi meg utpå da? Noen forslag?
lørdag 28. januar 2017
Plutselig er du eller jeg i den gruppen!
Jeg vet ikke om du så på Skavland på NRK igår kveld? Hvis ikke så bør du gjøre det.
Du er kanskje ikke fan av programmet, helt greit - bare spol frem til siste gjest kommer inn, en eldre dame.
Det denne damen har å fortelle er faktisk noe av det viktigste som kan bli fortalt!
Hun heter Hedi Fried, er 92år og overlevde forferdelige år i konsentrasjonsleire.
Hun bruker store deler av livet sitt på å reise rundt til skoleklasser osv for å fortelle sannheten om hva som skjedde i disse leirene. Ære være henne!
Å dra frem sine egen traumer på denne måten gang på gang, forferdelig. Men allikevel så viktig!
Vi vet at det finnes drøssevis av folk som påstår at historiene fra konsentrasjonsleirene er oppdiktet.
Men de fleste av oss som lever i realitetsverden forstår jo at disse grusomme tingene faktisk har skjedd. Og det er jammen ikke så lenge siden heller!
Å gjøre som Hitler gjorde, rangere menneskegrupper, det er livsfarlig!
Det vet vi, det kostet millioner av menneske liv - millioner av enkelt mennesker!
Dessverre så er det en sannhet at mine to hørselshemmede barn, de ville blitt drept hvis de levde i disse årene.
Alle funksjonshemmede skulle taes livet av.
Isammen med jødene så ville de vært på toppen av listene!
Så grusomt, kan vi tenke. Det er lenge siden, vi orker ikke å høre eller snakke om det.
Men det er akkurat det vi må, både høre og snakke om det!
Vi menneskene som lever på jorden idag er ikke noe spesielt bedre enn de som levde under
2.verdenskrig, når alt kommer til alt.
Datteren min går i Hørselsklassene, en egen avd for hørselshemmede barn i nabo kommunen vår.
Det sier jo noe om at holdningene våre og tilretteleggingen i samfunnet har blomstret kraftig i mange år.
Men sannheten er at det er ikke bare holdningene våre som har blomstret i disse årene, samfunnet generelt har blomstret veldig mye i Norge.
I medgangstider når det er nok av alt til alle, da er det veldig lett å være inkluderende.
Men når det snur, og det skal spinkes og spares og noen må velges bort, det er da de innerste holdningene og verdiene til mennesker kommer frem.
Det er på en måte litt "behagelig" nå, for vi norske har en felles gruppe å klage og syte over, flyktningene.
Men hvem gruppe er neste man ut?
De funksjonshemmede?
Som den kloke eldre damen sa så klokt på Skavland igår, ca sånn:
"hvis du får et lite såkorn av urettferdighet i hånden din, så er det så lite og ubetydelig at du ikke bryr deg. Sakte med sikkert kommer det flere og flere og til slutt så er hånden din så full av slike korn at det virker umulig å gjøre noe med de"!
Det er ikke så lenge siden. Og rangeringen ville rangert mine barn mot toppen av listen for de som man skulle ta livet av.
Uskyldige mennesker, millionvis av mennesker!
Det er viktig å bruke stemmen sin mot urettferdighet.
Før man aner det så sitter man i gruppen som er på toppen av listen til noen, selv!
onsdag 25. januar 2017
Hva med min måte å leve på?
De fleste av dere har nok allerede forstått at jeg er en person som tenker mye. I tillegg til det så liker jeg å "skrive tanker ut av hode".
Parallellt med at tankene mine kverner rundt dette prosjektet mitt med å bare bruke 50 kr hver dag,
så kverner de på høygir rundt et annet tema også: "Hvordan påvirker min levemåte andre"?
- Hva tenker andre om seg selv etter å ha vært i sammen med meg?
- Føler man seg godtatt som man er i sammen med meg?
- Hvordan påvirker min levemåte andre sitt Gudsbilde?
- Gjør deres møte med mitt Gudsbilde, deres Gudsbilde romsligere og større eller mindre?
- Hvordan tenker andre at Gud ser på dem, etter et møte med meg?
Det er disse spørsmålene tankene mine surrer rundt....
Ofte kan jeg kjenne at jeg nesten får klaustrofobi av alle normer og regler som vi mennesker skal forholde oss til. Mange er selvfølgelig viktig for at samfunnet skal kunne fungere bra.
Mye har blitt bedre enn det var før også, men det er en vei å gå enda syntes jeg.
Både i samfunnet generelt, men også i religiøse sammenhenger.
Jeg er veldig lei av normene som liksom er målinger for et menneskes vellykkethet eller ikke.
For hvordan møter vi den unge jenta som ble gravid så altfor tidlig?
Eller de homofile?
De lesbiske?
Hva med rusmisbrukeren?
Hva med han/hun som er nyskilt?
Eller hva med personen med spilleavhengighet?
Han/hun som ofte er sykemeldt på jobben?
Hva med ungdommen som kommer på møte i treningsdress?
Mennesker fra andre kulturer?
Eller han gutten med hull i ørene?
Og hva med den bråkete musikken til ungdommene?osv...
Joda, jeg vet at flere møter alle mennesker med kjærlighet. Og mye er bedre enn før.
Men jeg vet også hvordan det kan "bables på bakrommet", blikk som sendes, kritikk som blir sagt direkte osv. Jeg har snakket med sårede mennesker. Og jeg kjenner at jeg er så lei av at ikke folk bare kan få være bra nok som de er?
Jeg er ikke enig i alle livsstilene og valgene som andre tar.
Og noen ting skjønner jeg absolutt ikke noe av...
Men jeg burde vel kunne behandle de med akkurat den samme respekten som jeg forventer at de har for mine valg og synspunkter.
Jeg må begynne med meg selv her, jeg har også en vei å gå.
Andre må få ta sine valg for sitt liv, akkurat som jeg gjør.
F.eks: En av mine beste kamerater lever i homofilt partnerskap.
Han sitt valg ang dette har jo ingen verdens ting å si for vårt vennskap.
Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre tenker om mine valg, det er bare en jeg skal stå tilrette foran en dag. Og hva resten mener, det bryr jeg meg ikke så mye om....
Så vil jeg jobbe for: at uansett hva du forteller meg om deg, og selv om jeg ikke kan forstå det, så vil jeg møte deg tilbake med godhet og respekt.
Parallellt med at tankene mine kverner rundt dette prosjektet mitt med å bare bruke 50 kr hver dag,
så kverner de på høygir rundt et annet tema også: "Hvordan påvirker min levemåte andre"?
- Hva tenker andre om seg selv etter å ha vært i sammen med meg?
- Føler man seg godtatt som man er i sammen med meg?
- Hvordan påvirker min levemåte andre sitt Gudsbilde?
- Gjør deres møte med mitt Gudsbilde, deres Gudsbilde romsligere og større eller mindre?
- Hvordan tenker andre at Gud ser på dem, etter et møte med meg?
Det er disse spørsmålene tankene mine surrer rundt....
Ofte kan jeg kjenne at jeg nesten får klaustrofobi av alle normer og regler som vi mennesker skal forholde oss til. Mange er selvfølgelig viktig for at samfunnet skal kunne fungere bra.
Mye har blitt bedre enn det var før også, men det er en vei å gå enda syntes jeg.
Både i samfunnet generelt, men også i religiøse sammenhenger.
Jeg er veldig lei av normene som liksom er målinger for et menneskes vellykkethet eller ikke.
For hvordan møter vi den unge jenta som ble gravid så altfor tidlig?
Eller de homofile?
De lesbiske?
Hva med rusmisbrukeren?
Hva med han/hun som er nyskilt?
Eller hva med personen med spilleavhengighet?
Han/hun som ofte er sykemeldt på jobben?
Hva med ungdommen som kommer på møte i treningsdress?
Mennesker fra andre kulturer?
Eller han gutten med hull i ørene?
Og hva med den bråkete musikken til ungdommene?osv...
Joda, jeg vet at flere møter alle mennesker med kjærlighet. Og mye er bedre enn før.
Men jeg vet også hvordan det kan "bables på bakrommet", blikk som sendes, kritikk som blir sagt direkte osv. Jeg har snakket med sårede mennesker. Og jeg kjenner at jeg er så lei av at ikke folk bare kan få være bra nok som de er?
Jeg er ikke enig i alle livsstilene og valgene som andre tar.
Og noen ting skjønner jeg absolutt ikke noe av...
Men jeg burde vel kunne behandle de med akkurat den samme respekten som jeg forventer at de har for mine valg og synspunkter.
Jeg må begynne med meg selv her, jeg har også en vei å gå.
Andre må få ta sine valg for sitt liv, akkurat som jeg gjør.
F.eks: En av mine beste kamerater lever i homofilt partnerskap.
Han sitt valg ang dette har jo ingen verdens ting å si for vårt vennskap.
Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre tenker om mine valg, det er bare en jeg skal stå tilrette foran en dag. Og hva resten mener, det bryr jeg meg ikke så mye om....
Så vil jeg jobbe for: at uansett hva du forteller meg om deg, og selv om jeg ikke kan forstå det, så vil jeg møte deg tilbake med godhet og respekt.
tirsdag 24. januar 2017
Lytte til den stille visken - 2
Det er mannen min som minnet meg på denne opplevelsen og sa at den burde jeg dele med dere.
Det er lenge siden dette skjedde, ca 15år, men fortsatt dukker historien opp innimellom.
Jeg bodde i en høyblokk i byen og det var på våren før vi skulle gifte oss.
Rema 1000 ligger ikke så langt unna disse høyblokkene, jeg hadde vært der for å handle.
På vei hjemover kommer det en eldre mann, ca 80 år tenker jeg, kjørende i en "elektrisk stol".
Den har en stor kurv foran og han stopper og spør om jeg vil legge varene mine oppi der så jeg slipper å bære de hjem.
Det gjorde jeg og vi pratet sammen på veien hjem før begge gikk hver til sitt.
Noen dager seinere, onsdagen før påske, kom det noen ungdommer på døra og solgte Fastelavensris som de hadde pyntet skikkelig fint!
Jeg kjøpte en bukett, selv om jeg skulle reise på påskeferie om to dager.
Fredagen og begynnelsen av påsken kom, Håkon var hos meg og vi skulle reise videre på påskeferie.
Jeg syntes det var litt dumt å kaste det fine fastelavensriset og tenkte etter om jeg kjente noen i blokka å gi det til, nei.
Så kom jeg til å tenke på den eldre mannen som hjalp meg hjem fra butikken.
Skulle jeg gi det til han? Nei, ganske flaut å bare komme sånn,vi kjente hverandre knapt.
Men så var det denne stille stemme som kom om og om igjen og jeg tenkte, "javel greit".
Han hadde fortalt meg navnet sitt, så Håkon og jeg fant døren hans og ringte på.
Etter en liten stund kom døren forsiktig opp på gløtt.
Jeg fortalte om buketten, at vi skulle reise bort og lurte på om kanskje han kunne ha glede av den i påsken hvis han skulle være hjemme?
Han virket litt skremt (forståelig nok) av at vi kom på døren, men tok imot buketten før han kjapt lukket døren igjen.
Jeg angret litt etterpå siden det virket som han ble så skremt osv.
Men vi reiste på påskeferie og tenkte ikke mer over det.
Litt etter påske så er jeg nede i fellesgangen for å hente posten min. Da kommer den eldre mannen samtidig for å hente sin post.
Jeg syntes først det er litt flaut, tenker jeg har dummet meg osv.
Så kommer han bort til meg å sier en setning som jeg aldri kommer til å glemme:
"du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Han forteller videre om den fine buketten, at de voksne barna hans er på ferie og ingen av de har tatt kontakt med han i løpet av hele påsken. Han er ensom...
Dette skjer bare en kort stund før jeg skal flytte til en annen by og vi skal gifte oss snart.
Jeg tenker at jeg må ta kontakt med han igjen når alt med bryllup, flytting osv har roet seg.
Når vi er på plass i den nye byen så skriver jeg et brev til han. Det går noen uker før jeg får svar.
Svaret er fra datteren hans, pappaen hennes har gått bort...
Kontrasten imellom hans og mine tanker og følelser i denne situasjonen er store:
- "jeg tørr ikke, det er flaut, det virker dumt osv".
- "du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Ofte så er det redsel som stopper meg i å gjøre slike ting. Jeg er redd for å ta feil, dumme meg ut osv.
Men hadde jeg latt redselen bestemme den gangen, så hadde jeg vært uten denne unike opplevelsen av å bety en liten forskjell for en ukjent ensom person.
Disse opplevelsene handler ikke om meg. Men om å ta seg tid til å lytte litt og følge den stille visken når den minner oss på noe/noen.
Det er lenge siden dette skjedde, ca 15år, men fortsatt dukker historien opp innimellom.
Jeg bodde i en høyblokk i byen og det var på våren før vi skulle gifte oss.
Rema 1000 ligger ikke så langt unna disse høyblokkene, jeg hadde vært der for å handle.
På vei hjemover kommer det en eldre mann, ca 80 år tenker jeg, kjørende i en "elektrisk stol".
Den har en stor kurv foran og han stopper og spør om jeg vil legge varene mine oppi der så jeg slipper å bære de hjem.
Det gjorde jeg og vi pratet sammen på veien hjem før begge gikk hver til sitt.
Noen dager seinere, onsdagen før påske, kom det noen ungdommer på døra og solgte Fastelavensris som de hadde pyntet skikkelig fint!
Jeg kjøpte en bukett, selv om jeg skulle reise på påskeferie om to dager.
Fredagen og begynnelsen av påsken kom, Håkon var hos meg og vi skulle reise videre på påskeferie.
Jeg syntes det var litt dumt å kaste det fine fastelavensriset og tenkte etter om jeg kjente noen i blokka å gi det til, nei.
Så kom jeg til å tenke på den eldre mannen som hjalp meg hjem fra butikken.
Skulle jeg gi det til han? Nei, ganske flaut å bare komme sånn,vi kjente hverandre knapt.
Men så var det denne stille stemme som kom om og om igjen og jeg tenkte, "javel greit".
Han hadde fortalt meg navnet sitt, så Håkon og jeg fant døren hans og ringte på.
Etter en liten stund kom døren forsiktig opp på gløtt.
Jeg fortalte om buketten, at vi skulle reise bort og lurte på om kanskje han kunne ha glede av den i påsken hvis han skulle være hjemme?
Han virket litt skremt (forståelig nok) av at vi kom på døren, men tok imot buketten før han kjapt lukket døren igjen.
Jeg angret litt etterpå siden det virket som han ble så skremt osv.
Men vi reiste på påskeferie og tenkte ikke mer over det.
Litt etter påske så er jeg nede i fellesgangen for å hente posten min. Da kommer den eldre mannen samtidig for å hente sin post.
Jeg syntes først det er litt flaut, tenker jeg har dummet meg osv.
Så kommer han bort til meg å sier en setning som jeg aldri kommer til å glemme:
"du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Han forteller videre om den fine buketten, at de voksne barna hans er på ferie og ingen av de har tatt kontakt med han i løpet av hele påsken. Han er ensom...
Dette skjer bare en kort stund før jeg skal flytte til en annen by og vi skal gifte oss snart.
Jeg tenker at jeg må ta kontakt med han igjen når alt med bryllup, flytting osv har roet seg.
Når vi er på plass i den nye byen så skriver jeg et brev til han. Det går noen uker før jeg får svar.
Svaret er fra datteren hans, pappaen hennes har gått bort...
Kontrasten imellom hans og mine tanker og følelser i denne situasjonen er store:
- "jeg tørr ikke, det er flaut, det virker dumt osv".
- "du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Ofte så er det redsel som stopper meg i å gjøre slike ting. Jeg er redd for å ta feil, dumme meg ut osv.
Men hadde jeg latt redselen bestemme den gangen, så hadde jeg vært uten denne unike opplevelsen av å bety en liten forskjell for en ukjent ensom person.
Disse opplevelsene handler ikke om meg. Men om å ta seg tid til å lytte litt og følge den stille visken når den minner oss på noe/noen.
mandag 23. januar 2017
Bare 1 uke igjen - heldigvis!
Idag er det bare ca en uke igjen av prosjektet mitt - heldigvis.
Jeg må helt ærlig si at livet som "fattig" har føltes stusselig, kjedelig og jeg føler meg også sosialt avstumpa, så jeg gleder meg til neste onsdag!!
Når jeg bruker ordene stusselig, kjedelig og sosialt avstumpa, så er jeg fullstendig klar over at dette er ord som jeg velger fordi jeg lever som "fattig" bare en måned.
De menneskene som lever livene sine slik vil nok bruke andre ord på sin tilværelse enn jeg gjør.
I løpet av disse ukene så har det blitt ganske klart for meg hvor stor innvirkning penger har på livet og dagene våre. Ikke at jeg tror mest mulig penger gir mest lykke.
Det å ha penger nok til mat, klær, bosted og regninger er nok det viktigste for de fleste.
Men det og ha noe mer enn det også, slik at man ikke trenger å vurdere hver eneste krone man bruker, det tror jeg også gir livsglede og frihetsfølelse.
Har man dette, så tror jeg ikke man blir spesielt mer lykkelig av å ha i overflod....kanskje, hvis man bruker overfloden sin til hjelp for andre 😇 da vil det nok gi stor glede!
Siste uke er igang, 450kr nå, siden det er til og med tirsdag neste uke.
Idag skal vi spise middag hos foreldrene mine. Blir veldig koselig og en kjekk start på uka for min del.
Det er en "bivirkning" av dette som jeg ikke liker. Det at man i tillegg til å syntes det er koselig å komme på besøk til noen også får tanken "så bra at jeg kan spare de pengene".
Man syntes jo det er like koselig som før selvfølgelig, men denne tanken sniker seg også ubevisst inn.
Jeg har aldri tenkt sånn før og jeg gleder meg virkelig til å kunne slutte å tenke sånn igjen, det er veldig ubehagelig!
Også så flaut at jeg egentlig ikke hadde lyst til å skrive det.
Det handler ikke om å utnytte noen ved å få middag f.eks. Det handler om at man får en litt enklere uke selv, med litt mer frihet og mindre bekymringer. Det er vanskelig å forklare....
Nå har det gått 3 uker hvor jeg har vært ganske sosialt avstumpa. De som kjenner meg skjønner at det har sin pris. Man kan ikke ta initiativ til noe særlig selv, endel av livet ditt er prisgitt andre.
En veldig ubehagelig situasjon å være i!
Men samtidig, en lærerik situasjon å være i på mange måter for å forstå mer om andre sine liv.
Man får også læring om eget liv. For hvor mange tar egentlig kontakt med meg når initiativet må ligge hos dem?
Mye å lære, men bare 1 uke igjen nå - HURRA 😊
Jeg må helt ærlig si at livet som "fattig" har føltes stusselig, kjedelig og jeg føler meg også sosialt avstumpa, så jeg gleder meg til neste onsdag!!
Når jeg bruker ordene stusselig, kjedelig og sosialt avstumpa, så er jeg fullstendig klar over at dette er ord som jeg velger fordi jeg lever som "fattig" bare en måned.
De menneskene som lever livene sine slik vil nok bruke andre ord på sin tilværelse enn jeg gjør.
I løpet av disse ukene så har det blitt ganske klart for meg hvor stor innvirkning penger har på livet og dagene våre. Ikke at jeg tror mest mulig penger gir mest lykke.
Det å ha penger nok til mat, klær, bosted og regninger er nok det viktigste for de fleste.
Men det og ha noe mer enn det også, slik at man ikke trenger å vurdere hver eneste krone man bruker, det tror jeg også gir livsglede og frihetsfølelse.
Har man dette, så tror jeg ikke man blir spesielt mer lykkelig av å ha i overflod....kanskje, hvis man bruker overfloden sin til hjelp for andre 😇 da vil det nok gi stor glede!
Siste uke er igang, 450kr nå, siden det er til og med tirsdag neste uke.
Idag skal vi spise middag hos foreldrene mine. Blir veldig koselig og en kjekk start på uka for min del.
Det er en "bivirkning" av dette som jeg ikke liker. Det at man i tillegg til å syntes det er koselig å komme på besøk til noen også får tanken "så bra at jeg kan spare de pengene".
Man syntes jo det er like koselig som før selvfølgelig, men denne tanken sniker seg også ubevisst inn.
Jeg har aldri tenkt sånn før og jeg gleder meg virkelig til å kunne slutte å tenke sånn igjen, det er veldig ubehagelig!
Også så flaut at jeg egentlig ikke hadde lyst til å skrive det.
Det handler ikke om å utnytte noen ved å få middag f.eks. Det handler om at man får en litt enklere uke selv, med litt mer frihet og mindre bekymringer. Det er vanskelig å forklare....
Nå har det gått 3 uker hvor jeg har vært ganske sosialt avstumpa. De som kjenner meg skjønner at det har sin pris. Man kan ikke ta initiativ til noe særlig selv, endel av livet ditt er prisgitt andre.
En veldig ubehagelig situasjon å være i!
Men samtidig, en lærerik situasjon å være i på mange måter for å forstå mer om andre sine liv.
Man får også læring om eget liv. For hvor mange tar egentlig kontakt med meg når initiativet må ligge hos dem?
Mye å lære, men bare 1 uke igjen nå - HURRA 😊
lørdag 21. januar 2017
Tid for å leve - om å selge en drøm
Jeg fikk tips fra en venninne om å se på programmet: "Tid for å leve" som går på NRK.
Så i går benken jeg meg foran tv og det endte meg at jeg så alle programmene som foreløpig er tilgjengelig etter hverandre.
Jeg elsker slike programmer som handler om å komme seg bort fra byens stress og mas, og få tid til å virkelig kjenne på livet!
Nå har jeg bare sett disse menneskene på tv, men for en livsglede!
Om drømmen blir slik de hadde tenkt, det gjenstår å se, det byr på noen utfordringer nå.
Når jeg ser på slike program så setter det igang tankevirksomhet rundt mitt eget liv.
Hvor er jeg i livet på forskjellige områder? Og ikke minst, hva fyller jeg egentlig livet mitt med?
Hva slags drømmer har jeg?
Mannen min og jeg hadde to forskjellige drømmer. Han om hytte ved sjøen, jeg om hytte på fjellet.
Flere omstendigheter gjorde at vi valgte å bygge et liten hus ved sjøen.
Midt imellom vår hjemby og byen hvor hans storfamilie bor.
Valget falt på et idyllisk sted som heter Gjeving, etter at vi hadde leid hytte der et år.
Stedet ligger nydelig til midt imellom Risør og Tvedestrand.
Dette lille stedet har alt: ligger rett ved sjøen, snille naboer, stillhet, vakker utsikt, liten joker butikk, båt muligheter osv = det er et drømmested!
Vi fikk huset satt opp ferdig utvendig, hadde selvfølgelig inne fagarbeidere som rørlegger, elektrikere osv, men bortsett fra det gjorde vi alt selv.
MASSE jobb over flere år, godt man ikke vet helt hva man setter igang med bestandig.
Stedet har gitt oss masse glede og herlige opplevelser.
Men så er det så rart hvordan vi mennesker er i stadig forandring.
Nå til våren så skal vi legge ut feriehuset vårt til salgs!!
Vi selger det absolutt ikke for enhver pris, for vi må ikke selge det og vi koser oss masse der.
Men vi har brukt mye tid det siste året til å tenke over setningen i overskriften her: "Tid til å leve"!
På sikt, om dette blir solgt nå eller seinere, så ønsker vi mer tid til å leve, ikke bruke så mye tid på oppussing og vedlikehold...
Fra vi giftet oss for over 14 år siden så har vi:
- Total renovert en blokkleilighet
- Hus nr 1: pusset opp kjøkken, stue, fem soverom, innredet toroms loftstue, malt huset, bygget gjerde og utebod.
- Hus nr 2: pusset opp kjøkken, tre soverom, skiftet tak og malt huset.
- Bygget hele feriehuset.
Så nå vil vi ta grep som gjør at vi kan bruke livet vårt videre på å nyte!
Så i går benken jeg meg foran tv og det endte meg at jeg så alle programmene som foreløpig er tilgjengelig etter hverandre.
Jeg elsker slike programmer som handler om å komme seg bort fra byens stress og mas, og få tid til å virkelig kjenne på livet!
Nå har jeg bare sett disse menneskene på tv, men for en livsglede!
Om drømmen blir slik de hadde tenkt, det gjenstår å se, det byr på noen utfordringer nå.
Når jeg ser på slike program så setter det igang tankevirksomhet rundt mitt eget liv.
Hvor er jeg i livet på forskjellige områder? Og ikke minst, hva fyller jeg egentlig livet mitt med?
Hva slags drømmer har jeg?
Mannen min og jeg hadde to forskjellige drømmer. Han om hytte ved sjøen, jeg om hytte på fjellet.
Flere omstendigheter gjorde at vi valgte å bygge et liten hus ved sjøen.
Midt imellom vår hjemby og byen hvor hans storfamilie bor.
Valget falt på et idyllisk sted som heter Gjeving, etter at vi hadde leid hytte der et år.
Stedet ligger nydelig til midt imellom Risør og Tvedestrand.
Dette lille stedet har alt: ligger rett ved sjøen, snille naboer, stillhet, vakker utsikt, liten joker butikk, båt muligheter osv = det er et drømmested!
Vi fikk huset satt opp ferdig utvendig, hadde selvfølgelig inne fagarbeidere som rørlegger, elektrikere osv, men bortsett fra det gjorde vi alt selv.
MASSE jobb over flere år, godt man ikke vet helt hva man setter igang med bestandig.
Stedet har gitt oss masse glede og herlige opplevelser.
Men så er det så rart hvordan vi mennesker er i stadig forandring.
Nå til våren så skal vi legge ut feriehuset vårt til salgs!!
Vi selger det absolutt ikke for enhver pris, for vi må ikke selge det og vi koser oss masse der.
Men vi har brukt mye tid det siste året til å tenke over setningen i overskriften her: "Tid til å leve"!
På sikt, om dette blir solgt nå eller seinere, så ønsker vi mer tid til å leve, ikke bruke så mye tid på oppussing og vedlikehold...
Fra vi giftet oss for over 14 år siden så har vi:
- Total renovert en blokkleilighet
- Hus nr 1: pusset opp kjøkken, stue, fem soverom, innredet toroms loftstue, malt huset, bygget gjerde og utebod.
- Hus nr 2: pusset opp kjøkken, tre soverom, skiftet tak og malt huset.
- Bygget hele feriehuset.
Så nå vil vi ta grep som gjør at vi kan bruke livet vårt videre på å nyte!
fredag 20. januar 2017
Kjøpte gatemagasin til 100kr - "den stille" stemmen.
Livet går opp og ned, det er helt sikkert. Ikke mange dagene siden jeg skrev at alt går bra i forhold til mat og budsjettet. Men da hadde jeg ikke kalkulert med at meg kom til å kjøpe et gatemagasin til 100kr. Jeg klarte ikke å la være.
Jeg tenkte egentlig at jeg skulle klare å spare 50-100kr fra denne uka til neste ved å være skikkelig nøysom og flink, men det blir det ikke noe av nå.
Det blir mye knekkebrød med nøkkelost i helga for å si det sånn...
Når man har 225kr, så er 100kr til et gatemagasin ganske mye. Så det ble en litt annerledes følelse å kjøpe bladet denne gangen. Jeg hadde bestemt meg for å ikke kjøpe noe unødvendig denne måneden.
Jeg ville kjøpt gatemagasin av alle som selger det jeg, hvis jeg alltid skulle følge følelsene, men det går jo ikke.
Men i går var det noe spesielt, jeg klarte ikke gå forbi...
Noen kaller meg bløthjerta, dumsnill, altfor godtroende, lettlurt osv. Det er helt greit for meg.
For inne i meg så har jeg en veiviser som jeg har tro på at rettleder meg.
Som dere vet så er jeg kristen og jeg tror på at Den Hellige Ånd er med på å styre valgene i livet mitt. Ikke som noe "overåndelige greier", men som en tanke/stille hvisken hvis jeg tar meg tid til å lytte etter:
- En tanke som plutselig minner meg på å ta kontakt med en person.
- En tanke om at jeg må hjelpe en person.
- En tanke om at jeg skal gi noe til noen.
- Stille ord om at "dette må du holde deg unna".
Jeg har massevis av opplevelser hvor jeg har fulgt disse tankene/innskytelsene og det har alltid vist seg å være rett. Og i går når jeg gikk forbi så kom denne følelsen igjen.
Etter mange år nå så kjenner jeg den godt igjen og jeg kjemper ikke imot den så ofte mer.
Erfaringene har lært meg at jeg aldri har blitt fattigere av å gi når jeg kjenner dette. Alltid så dukker det opp noe som gjør at jeg i enden av situasjonen føler meg enda rikere. Så jeg er ikke spesielt bekymret for denne helga heller 😊!
Så får heller noen tro at jeg er dumsnill og lettlurt, det gjør ikke så mye når jeg selv vet hvorfor jeg tar de valgene jeg gjør.
For de som er interessert, dette er historien fra første gang jeg kan huske at jeg fikk en spesielt sterk innskytelse som jeg responderte på:
Jeg tipper jeg var rundt ca 19år. Var på vei hjem fra jobb på sykkel og syklet forbi der som Handelsstevne pleier å være på Falkum. Der bodde det en eldre dame som gikk i samme menighet som meg. Jeg hadde besøkt henne en eller to ganger, men jeg kjente henne ikke spesielt godt.
Så fikk jeg denne tanken om at jeg måtte snu og sykle til henne.
"Nei ærlig talt jeg kjenner henne jo nesten ikke, kan ikke bare komme sånn plutselig hun kan bli redd osv" argumenterte jeg tilbake i mitt hode.
Jeg syklet videre, men tanken og følelsen ble bare sterkere og sterkere. Til slutt måtte jeg bare snu og sykle bort til der hun bodde.
"Nei ærlig talt jeg kjenner henne jo nesten ikke, kan ikke bare komme sånn plutselig hun kan bli redd osv" argumenterte jeg tilbake i mitt hode.
Jeg syklet videre, men tanken og følelsen ble bare sterkere og sterkere. Til slutt måtte jeg bare snu og sykle bort til der hun bodde.
Jeg følte meg ikke særlig smart der jeg gikk med tunge skritt oppover trappene og ringte på.
Damen kommer etterhvert å lukker forsiktig døren opp og sier "neimen er det deg"?
- Yes det var jo meg og jeg hadde lyst til å synke ned i gulvet.
Hun lot meg få komme inn, og når vi satt oss i stua så ante ikke hva jeg skulle si.
Men så ser jeg på henne, og jeg ser at hun ser blek ut.
"Føler du deg dårlig, spør jeg".
"Det går fint, svarte hun".
Men jeg skjønner at her er det noe som ikke stemmer og jeg spør igjen. Jo hun føler seg litt rar osv.
Jeg blir så bekymra at jeg spør om å låne telefonen (dette var før mobiler) og ringer mamma som er sykepleier, forteller om situasjonen og at jeg tror hun må komme.
Mamma kommer, og damen reiser avgårde i ambulanse, hun fikk hjerteinfarkt.
Hun var alene og hadde ikke noe familie. Hva hvis jeg ikke hadde snudd?
Hun var alene og hadde ikke noe familie. Hva hvis jeg ikke hadde snudd?
Heldigvis gikk det fint, og jeg besøkte henne flere ganger etterpå 😊!
Det var ingenting som tilsa at jeg skulle reise til henne, bortsett fra denne "stille stemmen".
Det lønner seg å høre etter, selv om det ikke alltid virker som det klokeste.
Det virket ikke så klokt for meg i går, men jeg slår meg til ro med at det var det.
Så vil jeg ønske hver enkelt av dere en god helg 😊
onsdag 18. januar 2017
Er det bare meg som reagerer?
I går så sveipet jeg kjapt innom noen forskjellige nettaviser på morgenen slik jeg ofte gjør.
VG og Aftenposten gjerne, noen ganger også Nettavisen.
Nettavisen hadde en artikkel hvor det var et bilde av Carola og overskriften: "Hadde ikke sex på 14år".
Min første tanke er: "denne informasjonen ønsker jeg ikke å ha i mitt hode"!
Heldigvis så er det kortids-lagring i hode mitt på mange ting.
Må bare beklage at du også fikk denne informasjonen nå, du får ventilere den ut igjen...
Det er kanskje bare meg, men jeg har en annen forventning til en avis enn et ukeblad.
Når man velger å lese Se & Hør så vet man hva man kan forvente seg.
Mine forventninger til Nettavisen var tydeligvis for høye. Det i seg selv er jo ikke noen verre sak enn at jeg bare slutter å lese den.
Men er det bare meg som reagerer på at det er endel uvensentlige artikler i avisene?
Ikke bare i Nettavisen, for all del.
Det er kanskje bare meg og mitt hode som ikke klarer å følge med på utviklingen?
Var ikke aviser en gang i tiden noe man leste for å få de siste nyhetene?
Det er kanskje bare nyheter de presenterer enda, men at endel av de nyhetene er utenfor mitt syn på viktige nyheter?
En ting er artikler som ikke er i mitt interessefelt, det er jo helt greit. Jeg lar bare være å klikke på de. Men jeg syntes jeg stadig oftere får tanken: "jeg har ingen behov for å vite dette" bare av overskrifter.
Det er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli gammel og ikke følger med i tiden, ikke vet jeg.
Men jeg vet at det man fyller hode med, det påvirker livet vårt på mange måter.
Derfor prøver jeg å være nøye på hva jeg fyller hode mitt med. Både av lesestoff, filmer, tv program osv.
Jeg vil ikke at mine verdier og holdninger skal bli filt på litt og litt, slik at de sakte, men sikkert, forandrer seg. Eller at grensene mine sakte og nesten umerkelig flytter seg. .
Alt rundt oss er i forandring hele tiden. Derfor er det så viktig for meg å ha et stabilt fundament for meg og hva jeg står for.
At jeg bevisst gir meg selv påfyll av det som er viktig for meg. Ikke overfladiske ting som skifter med tid og moter. Men bunnsolide verdier og holdninger som står fast uansett.
VG og Aftenposten gjerne, noen ganger også Nettavisen.
Nettavisen hadde en artikkel hvor det var et bilde av Carola og overskriften: "Hadde ikke sex på 14år".
Min første tanke er: "denne informasjonen ønsker jeg ikke å ha i mitt hode"!
Heldigvis så er det kortids-lagring i hode mitt på mange ting.
Må bare beklage at du også fikk denne informasjonen nå, du får ventilere den ut igjen...
Det er kanskje bare meg, men jeg har en annen forventning til en avis enn et ukeblad.
Når man velger å lese Se & Hør så vet man hva man kan forvente seg.
Mine forventninger til Nettavisen var tydeligvis for høye. Det i seg selv er jo ikke noen verre sak enn at jeg bare slutter å lese den.
Men er det bare meg som reagerer på at det er endel uvensentlige artikler i avisene?
Ikke bare i Nettavisen, for all del.
Det er kanskje bare meg og mitt hode som ikke klarer å følge med på utviklingen?
Var ikke aviser en gang i tiden noe man leste for å få de siste nyhetene?
Det er kanskje bare nyheter de presenterer enda, men at endel av de nyhetene er utenfor mitt syn på viktige nyheter?
En ting er artikler som ikke er i mitt interessefelt, det er jo helt greit. Jeg lar bare være å klikke på de. Men jeg syntes jeg stadig oftere får tanken: "jeg har ingen behov for å vite dette" bare av overskrifter.
Det er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli gammel og ikke følger med i tiden, ikke vet jeg.
Men jeg vet at det man fyller hode med, det påvirker livet vårt på mange måter.
Derfor prøver jeg å være nøye på hva jeg fyller hode mitt med. Både av lesestoff, filmer, tv program osv.
Jeg vil ikke at mine verdier og holdninger skal bli filt på litt og litt, slik at de sakte, men sikkert, forandrer seg. Eller at grensene mine sakte og nesten umerkelig flytter seg. .
Alt rundt oss er i forandring hele tiden. Derfor er det så viktig for meg å ha et stabilt fundament for meg og hva jeg står for.
At jeg bevisst gir meg selv påfyll av det som er viktig for meg. Ikke overfladiske ting som skifter med tid og moter. Men bunnsolide verdier og holdninger som står fast uansett.
Dag 17 - Skikkelig lei!
Nå har jeg kommet til dag nr 17, og jeg er intet mindre enn skikkelig lei!
Da jeg startet opp så tenkte jeg at denne dagen ville komme, egentlig mye kjappere enn dette.
Men når det hadde gått ca 10 dager tenkte jeg at jeg faktisk ville klare dette uten å bli særlig lei.
Så feil kan man ta, også av seg selv...
Egentlig så er jeg ikke helt sikker på hva jeg er så lei av? Med maten så går det greit.
Og ikke har jeg noen andre store behov heller. Jeg har jo fått både telys, blomster, rett i koppen kakao og idag skal vi hente ved 😊!
Det spørs om jeg faktisk bare er lei av å ikke kunne bruke penger?
Det er veldig lite jeg handler på nettet, men nå "må jeg" stadig inn å sjekke noen nettbutikker.
Jeg kjøper ikke noe, har bare den trangen til å se. Ikke skjønner jeg hva som er så veldig interresant med å se på gensere, bukser osv på nettet? Og ting har jeg nok av i overflod. Jeg gidder jo aldri sånt vanligvis, men nå denne merkelige trangen altså.
Innimellom nå så får jeg en frustrerende følelse av at jeg er "satt på vent".
Selv om jeg ikke aner hva jeg venter på?
Kanskje er det så enkelt at jeg går å venter på å få bruke penger igjen?
17 dager er ikke spesielt lenge å holde ut. Jeg har på ingen måte tenkt til å gi meg, jeg blir bare frustrert over meg selv akkurat nå.
Samtidig så ville det vel vært rart om man la om på en så stor hverdagslig vane uten å komme til et punkt hvor man begynner å kjenne på frustrasjon?
Jaja så vidt jeg vet har ingen dødd av frustrasjon enda, og jeg blir sikkert ikke den første 😁!
Jeg får bare gå rundt her å "vente" på noe jeg ikke vet hva er.
Tankene kretser rundt de som lever et liv hvor hverdagene er slik.
Føler de at de blir "satt på vent" med ting i sine liv?
Regner ikke med at det er overfladisk shopping de føler slik med evt, men sikkert andre ting.
Eller kanskje de føler at noe av barnas liv blir "satt på vent"?
For min egen del så tenker jeg at jeg har bare godt av å kjenne på disse følelsene, men for meg så er de jo midlertidig. Det verste som kan skje er at jeg begynner å knurre som svar tilbake en periode, isteden for å svare hyggelig 😉.
Men disse andre, kanskje har de talenter som de ikke får utviklet. Eller drømmer som aldri blir til virkelighet. Drømmer uten luksus, men drømmer om et godt og verdig liv.
Da skjønner jeg jo innmari godt selv at min eventuelle småfurting noen dager ikke er så viktig!
Da jeg startet opp så tenkte jeg at denne dagen ville komme, egentlig mye kjappere enn dette.
Men når det hadde gått ca 10 dager tenkte jeg at jeg faktisk ville klare dette uten å bli særlig lei.
Så feil kan man ta, også av seg selv...
Egentlig så er jeg ikke helt sikker på hva jeg er så lei av? Med maten så går det greit.
Og ikke har jeg noen andre store behov heller. Jeg har jo fått både telys, blomster, rett i koppen kakao og idag skal vi hente ved 😊!
Det spørs om jeg faktisk bare er lei av å ikke kunne bruke penger?
Det er veldig lite jeg handler på nettet, men nå "må jeg" stadig inn å sjekke noen nettbutikker.
Jeg kjøper ikke noe, har bare den trangen til å se. Ikke skjønner jeg hva som er så veldig interresant med å se på gensere, bukser osv på nettet? Og ting har jeg nok av i overflod. Jeg gidder jo aldri sånt vanligvis, men nå denne merkelige trangen altså.
Innimellom nå så får jeg en frustrerende følelse av at jeg er "satt på vent".
Selv om jeg ikke aner hva jeg venter på?
Kanskje er det så enkelt at jeg går å venter på å få bruke penger igjen?
17 dager er ikke spesielt lenge å holde ut. Jeg har på ingen måte tenkt til å gi meg, jeg blir bare frustrert over meg selv akkurat nå.
Samtidig så ville det vel vært rart om man la om på en så stor hverdagslig vane uten å komme til et punkt hvor man begynner å kjenne på frustrasjon?
Jaja så vidt jeg vet har ingen dødd av frustrasjon enda, og jeg blir sikkert ikke den første 😁!
Jeg får bare gå rundt her å "vente" på noe jeg ikke vet hva er.
Tankene kretser rundt de som lever et liv hvor hverdagene er slik.
Føler de at de blir "satt på vent" med ting i sine liv?
Regner ikke med at det er overfladisk shopping de føler slik med evt, men sikkert andre ting.
Eller kanskje de føler at noe av barnas liv blir "satt på vent"?
For min egen del så tenker jeg at jeg har bare godt av å kjenne på disse følelsene, men for meg så er de jo midlertidig. Det verste som kan skje er at jeg begynner å knurre som svar tilbake en periode, isteden for å svare hyggelig 😉.
Men disse andre, kanskje har de talenter som de ikke får utviklet. Eller drømmer som aldri blir til virkelighet. Drømmer uten luksus, men drømmer om et godt og verdig liv.
Da skjønner jeg jo innmari godt selv at min eventuelle småfurting noen dager ikke er så viktig!
Abonner på:
Innlegg (Atom)