Lytte til den stille visken - 2

Det er mannen min som minnet meg på denne opplevelsen og sa at den burde jeg dele med dere.
Det er lenge siden dette skjedde, ca 15år, men fortsatt dukker historien opp innimellom.
Jeg bodde i en høyblokk i byen og det var på våren før vi skulle gifte oss.

Rema 1000 ligger ikke så langt unna disse høyblokkene, jeg hadde vært der for å handle.
På vei hjemover kommer det en eldre mann, ca 80 år tenker jeg, kjørende i en "elektrisk stol".
Den har en stor kurv foran og han stopper og spør om jeg vil legge varene mine oppi der så jeg slipper å bære de hjem.
Det gjorde jeg og vi pratet sammen på veien hjem før begge gikk hver til sitt.

Noen dager seinere, onsdagen før påske, kom det noen ungdommer på døra og solgte Fastelavensris som de hadde pyntet skikkelig fint!
Jeg kjøpte en bukett, selv om jeg skulle reise på påskeferie om to dager.

Fredagen og begynnelsen av påsken kom, Håkon var hos meg og vi skulle reise videre på påskeferie.
Jeg syntes det var litt dumt å kaste det fine fastelavensriset og tenkte etter om jeg kjente noen i blokka å gi det til, nei.
Så kom jeg til å tenke på den eldre mannen som hjalp meg hjem fra butikken.
Skulle jeg gi det til han? Nei, ganske flaut å bare komme sånn,vi kjente hverandre knapt.
Men så var det denne stille stemme som kom om og om igjen og jeg tenkte,  "javel greit".
Han hadde fortalt meg navnet sitt, så Håkon og jeg fant døren hans og ringte på.
Etter en liten stund kom døren forsiktig opp på gløtt.
Jeg fortalte om buketten, at vi skulle reise bort og lurte på om kanskje han kunne ha glede av den i påsken hvis han skulle være hjemme?
Han virket litt skremt (forståelig nok) av at vi kom på døren, men tok imot buketten før han kjapt lukket døren igjen.
Jeg angret litt etterpå siden det virket som han ble så skremt osv.
Men vi reiste på påskeferie og tenkte ikke mer over det.

Litt etter påske så er jeg nede i fellesgangen for å hente posten min. Da kommer den eldre mannen samtidig for å hente sin post.
Jeg syntes først det er litt flaut, tenker jeg har dummet meg osv.
Så kommer han bort til meg å sier en setning som jeg aldri kommer til å glemme:
"du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Han forteller videre om den fine buketten, at de voksne barna hans er på ferie og ingen av de har tatt kontakt med han i løpet av hele påsken. Han er ensom...

Dette skjer bare en kort stund før jeg skal flytte til en annen by og vi skal gifte oss snart.
Jeg tenker at jeg må ta kontakt med han igjen når alt med bryllup, flytting osv har roet seg.
Når vi er på plass i den nye byen så skriver jeg et brev til han. Det går noen uker før jeg får svar.
Svaret er fra datteren hans, pappaen hennes har gått bort...

Kontrasten imellom hans og mine tanker og følelser i denne situasjonen er store:
-  "jeg tørr ikke, det er flaut, det virker dumt osv".
- "du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".

Ofte så er det redsel som stopper meg i å gjøre slike ting. Jeg er redd for å ta feil, dumme meg ut osv.
Men hadde jeg latt redselen bestemme den gangen, så hadde jeg vært uten denne unike opplevelsen av å bety en liten forskjell for en ukjent ensom person.
Disse opplevelsene handler ikke om meg. Men om å ta seg tid til å lytte litt og følge den stille visken når den minner oss på noe/noen.