Hva med meg?

Forandring, et ord som rommer både spenning og usikkerhet, det kommer an på i hvilke situasjoner man møter på forandringene.
Jeg har fått høre ganske mange ganger av mannen min at jeg er en person som ikke er så glad i forandringer.
Ofte så stemmer det, det er mange ting i livet som jeg liker at forblir de samme.
Det er en grunn til at når jeg kommer på favoritt kafeen min og hvis det er noen av de faste på jobb, så vet de både hva jeg skal ha å spise, drikke og når jeg innimellom skal ha kake, så vet de hvilken da også 😊.
Ikke fordi jeg er der hver dag, hver uke og faktisk ikke alltid hver måned en gang, men hvis jeg skal på kafe, så går jeg dit 95% av gangene. Mamis heter kafeen, de fortjener litt reklame 😇!
Og når jeg har funnet noe jeg liker godt, ja da går det i det samme..... og jeg er lykkelig og fornøyd.
Noen folk rundt meg kan bli lei av forutsigbare Ingvild. Men for andre så er min forutsigbarhet en trygghet.

Selv om jeg har mine områder hvor jeg ikke er så glad i forandring, så er jeg veldig glad i å bli kjent med nye mennesker.
Jeg vil påstå at jeg er ihvertfall gjennomsnittlig glad i å bli kjent med nye mennesker, sannsynligvis endel over gjennomsnittet hehe.
Det å få mulighet til å bli kjent med en ny person, det er noe av det mest fantastiske i livet syntes jeg!
Jo flere ulikheter personen og jeg har, desto mer spennende syntes jeg det er.

De fleste av dere vet at jeg er kristen, men jeg har aldri kjent noe behov for å presse min tro over på andre jeg møter.
Jeg syntes det er spennende å høre om andres tro. Om hva og på hvilken måte deres tro betyr noe for dem.
Og de som ikke har en slik tro, hva slags tanker har de rundt det?

Det er viktig for meg å møte hvert menneske med respekt for den troen de har.
Jeg forventer at jeg blir møtt slik og jeg har som mål å møte andre på samme måte.
Datteren min har flere venninner fra familier med muslimsk tro, det har aldri vært et problem!
Både jentene og foreldrene deres er verdens hyggeligste folk.
Det koster meg ingenting å tenke over f.eks hva slags mat vi serverer når de er på besøk, litt hensyn må man kunne ta mot hverandre.
Vi må ikke bygge murer oss mennesker imellom pga slike småting. Tenk på all gleden vi vil gå glipp av da!

Mine grunnverdier, tro og menneskesyn er ganske spikret fast.
Men jeg syntes det er spennende å få snakke med personer som har helt andre tanker om ting i livet enn meg selv.
Alle bærer vi med oss det vi har opplevd i livet i møte med nye ting. Slik vil vår fortid alltid ha en eller annen påvirkning på hvorfor vi har de tankene som vi har.
Kanskje gjør fortiden vår det slik at vi lengter veldig etter noe, eller det kan like godt bli slik at vi tar totalt avstand fra noe.
I de aller fleste ting så er det ikke noe totalt fasit svar  heller....

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noe særlig begeistret for grupperinger. Det første som skjer ved grupperinger er at det blir "oss og dem".
Da har man allerede lagt første "murstein" til å bygge et skille, slik at dette kanskje utvikler seg til å bli "oss mot dem"!
Og jeg lurer veldig på hvilken gruppe jeg i tilfelle skulle tilhørt?
Jeg er en ganske sammensatt person med mange rariteter, så jeg tviler på at det ville vært plass til 100% av meg i noen som helst gruppe.
Man måtte ha laget en egen gruppe bare for meg!
Og det tror jeg nok de måtte for deg også...
For det er ingen av oss som er helt like.
Faktisk så er hver og en av oss helt unike 😊!

God helg 🌞😊!

Før vi løfter haken i sky i selvtilfredshet....

Igår så leste jeg et innlegg skrevet av Per Fugelli, hvor han fortalte at han over en måned hadde observert hvordan politiet i Oslo behandler byens rusmisbrukere som samles på et bestemt sted.
Rus og rusmisbrukernes hverdag er ikke mitt spesialfelt.
Men da vi bodde i Tønsberg et år jobbet jeg som frivillig på en kafe hvor vi serverte gratis middag noen dager i uka til rusmisbrukere. Da fikk jeg lov til å ha samtaler og høre om livene til noen av disse.
Vonde historier, ofte fylt av mye svik.
Rusmisbrukere er hver og en et dyrebart enkeltmenneske akkurat som du og jeg.
Det å være enkeltmenneske det har jeg litt over 43års erfaring med....

Jo, jeg har jammen fått mine ballaster å bære med meg igjennom livet.
Noen "lykketreff i livshjulet mitt" har gjort at jeg klarer å leve et liv sånn ca som vi forventer at liv skal leves.
Noe av min historie er lik som noe av historiene til flere av jentene jeg fikk snakke med.  Men de vant dessverre ikke "lykketreff" på samme måte som meg selv.....
Og jeg opplevde ikke sviket i hjemmet mitt, slik noen av disse gjorde.

Mange av dem bærer på så vonde historier at vi andre ikke orker å høre på dem en gang.
Og har man det vondt nok så gjør man til slutt hva som helst for å slippe unna de vonde følelsene og tankene!
Det er her dette "lykketreffet" kommer inn. Hvem og hva har du rundt deg da, når du når dette punktet?
De som sier: "de har valgt dette livet selv", jeg vil påstå at de aldri har kjent på dyp nok fortvilelse og smerte selv, derfor sier man noe så uklokt.

Jeg tror ikke noe på at jeg er noe spesielt sterkere eller smartere enn de som tydde til rus for å klare hverdagene sine. Jeg var bare så mye heldigere i oddsene mine i livet!

I min jobb så jobber vi med å hjelpe barn som har de dårligste forutsetningene for å få et godt og trygt liv. Livet har gitt meg 43 år nå, ikke så mye, men nok i massevis på dette område.
For jeg tror jeg har hørt det meste som går an av grusomheter mot barn nå!
Når de er barn så gjør vi alt som er i vår makt for å hjelpe de slik at de skal stå best mulig rustet til å få et godt liv. Det er ikke mange som snakker nedsettende om barn som har opplevd grusomheter.
Men når de blir ungdommer og voksne, hva er det som skjer da?
Det er ikke de som forandrer seg....
Det er oss rundt som forandrer oss sakte, fra å syntes synd på og ville hjelpe barnet, til å til slutt noen ganger kjenne forakt for ungdommene/voksne.

Det er lov å være usikker. Og det er lov til å kjenne at det å hjelpe/være i sammen med rusmisbrukere er noe vi ikke mestrer.
Men holdningene våre til enkelt mennesker som ikke traff like godt som oss på "lykkehjulet", de har vi ingen unnskyldning for.
Og da tenker jeg ikke bare på rusmisbrukere....
Hva er det som får oss til å se ned på andre som trenger hjelp?
Og samtidig løfte vår egen hake litt i sky fordi vi har mestret ting selv.
Vel, ikke løft på haken før du har opplevd omsorgssvikt, vold, overgrep, mishandling + svik fra de rundt deg som skulle hjelpe!

Og at politiet i Oslo behandler noen av de i samfunnet vårt som trenger mest hjelp, på denne måten, det er jammen godt at det har blitt satt ord på av en klok mann!!

Kristen, frafallen eller ikke troende

Bakgrunnen for dette innlegget er en opplevelse jeg hadde for et par år siden, som jeg ikke har klart å legge helt bak meg.
Livet mitt er sånn nå at av forskjellige grunner så har ikke jeg vært så ofte på søndagsmøter slik jeg pleide før.
Men jeg er både leder for en guttegruppe, er med i en gruppe selv og sitter i misjonsrådet.
Så selv om jeg ikke er så ofte på søndagsmøter, så er jeg aktiv på den måten som passer meg nå.

Opplevelsen jeg tenker på skjedde en dag jeg hadde avtale hos pastoren i kirka hvor jeg går.
Og bare for å klargjøre det med en gang, dette som ble sagt var ikke av han, han har aldri såret meg, bare vært til oppmuntring, avtalen hos han gikk kjempe flott!
Men i løpet av tiden jeg var der nede så møtte jeg på en annen i menigheten vår.
Den første setningen jeg fikk når jeg møtte vedkommende var: "Deg er det lenge siden jeg har sett, jeg trodde du var blitt frafallen jeg".
Kanskje på spøk, jeg vet faktisk ikke, hvis det var spøk så skjønte ikke jeg det ihvertfall...

En ting er at en slik setning er ganske lite passende å si til en person man ikke har sett på 1/2 -1 år.
Hva hvis jeg faktisk var hos pastoren fordi jeg sleit med troen min?
Vel, jeg sleit ikke med det i det hele tatt, men jeg tenker at en slik setning ikke passer seg i noen situasjoner eller på noe tidspunkt!
Verken som spøk eller alvor, vi vet ikke hvordan andre har det inne i seg.

Det som jeg har blitt opptatt av etter dette er hva mange av oss legger til grunnlag for om vi tror en person er kristen, frafallen eller ikke troende.
En person sitt aktivitetsnivå i kirka eller menigheten har etter mitt syn ingen sammenheng med om personen er frafallen. I tilfelle, frafallen fra hva? Fra kirke aktiviteter?
Hvis så, så tenker jeg at det nok er en grunn til at personen ikke kommer til kirke aktivitetene mer og da bør man finne ut av hvorfor.
Heldigvis så bor ikke Jesus i kirkebygget. Så hvor mange ganger jeg tråkker over dørterskelen til kirka forteller egentlig lite om Jesus sin plass i hjerte mitt.
Jeg vet ikke, men jeg tipper at en stor prosentandel som slutter å gå i kirken fortsatt har Jesus i hjerte sitt.
De er kanskje blitt "kirke aktivitets frafalne". Men ofte så er det av andre grunner enn problemer i forhold sitt til Jesus.

Jeg tenker at man kan gå null ganger i kirka og være: kristen, frafallen eller  ikke troende.
Jeg tenker at man kan gå regelmessig i kirken og være: kristen, frafallen eller ikke troende.
Det er ikke hyppigheten av aktiviteter som gjør verken deg eller meg en troende.

Det året jeg jobbet som frivillig på en kafe for rusmisbrukere så var jeg så heldig at jeg fikk personlige samtaler med flere av dem. Mange av dem hadde Jesus i hjerte sitt selv om de aldri satte sine bein innenfor kirkedøra.
Jesus forlater ingen som sliter og strever i livet sitt, ingen!
Han har ingen krav til vakre omstendigheter for at han skal være tilstede.
Vi mennesker kan telle antall ganger man er i kirken, vurdere utifra klær, utifra evner, utifra all verdens ytre omstendigheter. Og dra våre konklusjoner utifra det.
La aldri noen få sette spørsmålstegn ved din tro på grunn av ytre omstendigheter i livet ditt.
Jesus har ikke noe tall for antall ganger man bør være i kirken!

Hans plass er i hjerte, og der ditt hjerte er, der er han isammen med deg 💖!

Jenta på venterommet

Idag satt jeg alene på et venterom, hos en hjelpeinstans for barn og unge.
Så åpner døren seg og inn kommer en ung jente på ca 16år.
Redde øyne sveiper igjennom rommet for vurdering av situasjonen.
Jeg tror jeg ser en lettelse over at det ikke er flere der, før øynene hviler på meg.
Jeg sender det beste smilet jeg har og får et usikkert smil tilbake.
Det er mange plasser å velge imellom, venterommet er stort.
Jenta setter seg på en stol rett ovenfor meg.
Jeg tenker at jeg skal kikke videre i avisa, ihvertfall ikke se på henne som virker så engstelig...

Jeg kjenner at blikket hennes hviler på meg og jeg møter blikket hennes.
Hun sender et litt sikrere smil nå og jeg sender igjen et av mine beste smil tilbake.
Smil kan få alle forsvarsmurer til å falle!

Det er noe ved denne jenta som rørte ved noe innerst i hjerte mitt øyeblikkelig når jeg så henne.

De redde øynene og usikkerheten....også helt alene på et slikt sted.
Jeg har lyst til å gå bort å klemme henne. Og jeg har lyst til å si at jeg kan bli med henne inn der hun skal.
Ikke bare det, jeg ville helst tatt henne med hjem!
Jeg møter mange, men det er ikke ofte jeg opplever sånn som dette.

Så blir hun ropt opp og forsvinner avgårde. Jeg ble sittende igjen med smilet hennes....
Jeg har lyst til å spørre kontordama eller saksbehandleren hvem hun er, jeg kjenner jo mange av de som jobber her.
Jeg vet de ikke kan si noe om henne. Men jeg har lyst til å si at hvis de tenker jeg kan hjelpe henne, så ønsker jeg det.
Men livet er jo ikke sånn.
Ei ung jente, både klær og hår i knallsterke farger, det var noe ved henne...

Alt jeg kan håpe på er at jeg møter henne igjen, på en eller annen måte.
Jeg får henne ikke ut av verken tankene eller hjerte.
Vel, uansett så fikk jeg ihverfall gitt henne to smil og jeg fikk to av henne også 😊

"Stille hvisken" - da jeg ble hørt + mine 2 medvandrere

I mine tidligere "stille hvisken" innlegg så har jeg skrevet om hvordan en "stille hviske stemme" har minnet meg på å ta kontakt med forskjellige mennesker i forskjellige situasjoner.
Denne gangen skal jeg fortelle om en av de gangene jeg selv ble hørt.

Det er vel ca 10 år siden denne opplevelsen, men følelsen av å bli hørt i en veldig vondt og vanskelig situasjon bærer jeg med meg enda.
Egentlig så var det ikke meg personlig som denne situasjonen gjalt, men jeg var i så nær i relasjon til de som var i denne situasjon at alt med det påvirket hele mitt liv også.
Jeg husker enda hvordan jeg satt å gråt i sofaen i huset der vi bodde før. Og jeg tenkte: "Gud, du har ikke peiling på hvordan jeg har det nå. Og hvis du aner et snev av det så skal jeg ha bevis for det!
Og ikke noe føleri bevis, det skal være et konkret bevis"!
Så ba jeg om at hvis Gud ante snevet av den fortvilelsen jeg kjente i denne situasjonen så måtte en dame som heter Mina, ringe meg akkurat nå! Jeg holdt ikke ut dette og måtte prate med noen.
Dette var ca kl 09.30 på formiddagen.
Jeg hadde ikke kjent Mina noe særlig mer enn et halvt år når dette skjedde. Hun er 30 år eldre enn meg, og vi hadde bare hatt litt kontakt. Men når jeg satt å tenkte på hvem som det i det hele tatt kunne være sjans for at hørte etter hvis Gud minnet på noe sånt, så måtte det være henne tenkte jeg.
Jeg hadde ikke store troa på at det kom til å skje, siden sjansen var minimal for at hun kom til å ringe meg i utgangspunktet.

Mina våknet ca 06.30 denne morgenen og tenkte på meg ganske kjapt. Og tenkte da: "Jeg må få ringt Ingvild idag."
Dette var jo faktisk 3 timer før jeg satt i denne situasjonen å gråt om svar igjennom henne.
Hun ringer ikke når hun våkner, men steller seg osv før hun går ut for å vaske i campingvogna.
Når hun er i campingvogna da hører hun den stille stemmen: "du må gå å ringe til Ingvild".
"Jada, tenker Mina, jeg skal bare vaske, så skal jeg ringe etterpå.
"Du må gå å ringe nå" sier stemmen!
Heldigvis er Mina en person som reagerer når hun blir minnet på på denne måten.
Så Mina gikk inn og ringte til meg.
Faktisk så ringte hun sånn at telefonen min begynte å ringe akkurat når jeg var ferdig med å be om at hun måtte ringe!

Hvis du tror at mine øyne glante sjokkert på displayet når telefonen ringte så har du helt rett!
Jeg tror det første jeg sa til henne var: "vet du hva som skjedde akkurat nå?"
Nei, Mina ante ingenting om hva som skjedde akkurat da, men hun kunne fortelle meg om hvordan hun våknet med meg i tankene sine.
Det rare er jo at hvis hun hadde ringt da, så ville ingenting ha skjedd, for det var jo før jeg ba om det.
Men hun ringte akkurat da denne stille stemmen hvisket til henne at tiden var inne, og det var da det ble et svar på min bønn!
Jeg tror det er det mest konkrete jeg har opplevd på denne måten når jeg selv har vært i sorg og trengt å kjenne Guds omsorg.

Etter dette så har Mina blitt en av mine to livsmedvandrer venniner.
Vi har stått ved hverandres sider igjennom tykt og tynt i ca 10år nå. At det er 30års forskjell på oss det har ingen verdens ting å si.
Jeg har en livsmedvandrer vennine til, hun heter Line. Line er ca 17år yngre enn meg.
Vi to har vandret isammen på livsveien i ca 12 år tror jeg det må være nå.
Det fine er, at både Line, Mina og jeg treffes fast isammen og disse stundene er bare absolutt noen av de mest verdifulle stundene på jord.
Tenk at jeg får være så rik at jeg får ha disse to så sterkt inn i livet mitt!
Man står mye mer rustet i livet når man er 3 stykker som kan lytte, gi råd, trøste, oppmuntre, klemme og holde hverandres hender igjennom livets dager 💖og denne lykken har jeg!

Jeg vil så gjerne se inn i andre sine øyne, ikke på mobil dekslene deres

Mobil telefonen, en kjær ting på så mange måter. Den forenkler mange ting,  gjør oss fleksible og ikke minst tilgjengelige.
Det er kjekt å ha tilgang til mail, nettbank, værmelding, app med tegnspråk ord, parkerings app, musikk lister og telefon kontakter nesten overalt hvor vi befinner oss.
Friheten som dette gir er verdt å ta vare på.
Men mobilen er også en tidstyv og en relasjons ødelegger.

Dere som kjenner meg vet at jeg er en ganske punktlig person, jeg kan bare ikke fordra å komme for seint.
Det skjer selvfølgelig at jeg gjør det, men det er veldig sjeldent.
Og da sier det seg kanskje selv, jeg liker dårlig at andre kommer for seint også.
Selvfølgelig skjer det ting iblant for alle som gjør at ting ikke går som planlagt.
Da man gir beskjed, akkurat pga mobilen er jo det null problem.
Men utenom dette, da liker jeg veldig dårlig at folk ikke kommer til avtalt tid.
Det handler om respekt for min og andre sin tid, for meg er det en selvfølge at man kommer til tiden.
Jeg har hatt avtaler om å møtes på f.eks kafe, og når noen da ikke har kommet 10-15 min etter avtalt tid og heller ikke gitt beskjed, da har det hendt at jeg gir beskjed om jeg reiser, og drar.
Ikke populært, men jeg orker ikke kaste bort tiden min sånn.
Jeg bruker selvfølgelig hode, jeg har venner som har ekstra utfordrende situasjoner på flere måter, men jevnt over, så syntes jeg det er respektløst og ikke komme til tiden.
Det kan virke som om jeg har tusen ting å gjøre og veldig lite tid. Sånn er det noen uker, men noen uker så har jeg masse tid ledig.
Men jeg vil allikevel ikke bruke den til å sitte å vente på andre på denne måten.

Tilbake til mobil telefonen... I det siste så har jeg sett meg så lei på at folk sitter å skriver sms`er osv midt i samtaler.
På dagtid så er jeg selv i den situasjonen at jeg må ha mobilen fremme fordi jeg må være tilgjengelig. I møter og samtaler med andre så pleier jeg å slå av lyden og la den ligge fremme slik at jeg kan se om det er nummeret jeg må svare på som ringer eller ikke.
Og jeg gir beskjed på forhånd til den jeg er sammen med, at hvis det nummeret ringer da må jeg svare.
Sånn gjør andre også og det er helt greit. Av og til må man svare eller ringe en telefon, også helt greit syntes jeg.
Det er den evige tastingen av sms`er og sjekking av Facebook osv når man er i en samtale som jeg ikke syntes er greit.
Personlig kjenner jeg på tanken "hvorfor skal jeg kaste bort tiden på å sitte her, når den/de andre ikke er tilstede her egentlig"?
Jeg elsker å prate med folk, høre om livet osv. Det å kunne få være sammen med andre er en berikelse syntes jeg!
Og derfor syntes jeg det er trist når mobilen kommer inn å tar plassen midt i gode samtaler og relasjonsbygging......

En venn fortalte meg for litt siden om en kveld hvor de var 4 venner som skulle samles.
Denne vennen hadde egentlig endel andre ting å gjøre, men ville prioritere disse vennene denne kvelden.
Fra de kom sammen, når de satt å spiste og videre utover kvelden, så satt de andre så ofte på mobilen isteden for å være tilstede at vennen min ble skikkelig irritert.
Vedkommende sa til slutt ifra om hva som faktisk hadde blitt prioritert vekk for å komme dit å være sammen med dem. Og at det å bruke kvelden til å glo på mobildekslene til vennene ikke var aktuelt.
Litt "oppvask" ble det, men jeg tipper de får flotte stunder sammen fremover.

Vi flyr så mye hit og dit for å rekke ting. Det å unne seg selv og de rundt, at man er tilstede når man samles. At man kan se hverandre i øynene, ha tid til å lytte og samtale uten avbrudd, det burde være noe som alle ønsker 😊!

Når det blir hagefest her til sommeren, da er det kun lov å svare på samtaler fra barna/sykehus 😉!

Speil, speil på veggen der, hvem er den vakreste i landet her?

Setningen i overskriften er det den slemme dronningen i historien om Snehvit, som sier.
Det magiske speilet kunne gi svaret på det, og i mange år hadde det vært dronningen.
Helt til en dag da speilet svarte "Snehvit".....resten av historien kjenner vi.

I løpet av morgenrutinen så kikker de fleste av oss seg i speilet.
Speilet er jo utrolig kjekt når man skal gre håret f.eks...
Det er jo sånn at når du og jeg ser oss i speilet, da får vi en realitets tilbakemelding:
"litt mer rynker, blitt brun av solen, hvit som Snehvit - på vinteren" osv.

Etter vi er ferdig med morgenrutinen så fortsetter vi å speile oss, men ikke på badet.
Vi sjekker Facebook, og speiler oss mot andre sine statuser der.
Vi reiser på jobb, og speiler oss sosialt osv mot arbeidskollegaene.
Vi leser avisa, og speiler oss mot innleggene der.
Vi speiler oss mot vennene våre.... denne lista er uendelig lang bare i løpet av en dag.
Og vi tilpasser oss selvfølgelig etter de forskjellige situasjonene i løpet av en dag, for vi vil jo gjerne passe inn.

Jeg tror jeg er en person som er ganske lik om du møter meg her hjemme, på jobb, med venner eller i menigheten f.eks.
Det er vel noe av det beste med å bli litt eldre, man blir trygg på den man er.
Men som alle andre så blir jeg påvirket av hvem jeg møter, hva de sier, hva jeg leser osv.
Jeg har blitt mye mer kritisk til hva jeg leser f.eks enn før.
Jeg siler mer hva jeg vil lagre og ikke.
Det samme når jeg er i samtaler med andre. Jeg hører etter, men jeg siler hva som jeg ønsker å bære med meg videre.

Nå som vi påvirkes så til de grader fra alle kanter, hele tiden, så tenker jeg at det er kjempe viktig å ha et bevisst forhold til hva jeg fyller meg med.
For det jeg bærer med meg, det er det andre mennesker igjen møter når de møter meg.
Så jeg er veldig bevisst på grunnverdiene mine.
Jeg tar de frem ofte å pusser på de, for jeg tenker at det er hundre ganger viktigere enn å pusse sølvet vi har.
Det er tusenvis av mennesker bare i Norge som har et helt annet grunnleggende menneskesyn, annet syn på flyktninger, mennesker med funksjonshemming, hva som er viktig i livet, osv enn hva jeg har.
Og det bombarderes ut igjennom innlegg i aviser, facebook, blogger osv.

Mitt lille motsvar til dette er at jeg finpusser på mine verdier og deler de igjennom facebook og min blogg, for jeg tenker at mine verdier også er viktig 😊