Jeg prøver så godt jeg kan

Det siste året har vært vondt og vanskelig.
Og det er ikke flere enn jeg kan telle på en hånd som vet hvorfor, og slik har jeg tenkt at det fortsatt skal være.
Men denne opplevelsen av å gå å bære på noe vondt, som ikke menneskene rundt meg vet om, det har gitt meg mange tanker. Særlig om meg selv!

Vi mennesker og våre liv er så forskjellige.
Jeg kan stå stødig som et fjell i en vond opplevelse som andre ikke klarer å håndtere selv.
Samtidig kan andre stå stødige som fjell i en annen type opplevelse, som jeg ikke klarer å håndtere selv.
Når vonde og tøffe opplevelser treffer oss, så har vi heller aldri de samme livserfaringene som andre i bagasjen vår. Så det er mye som er med på å avgjøre hvordan vi håndterer det vi møter i livet....

Jeg må ærlig innrømme at jeg noen ganger, kanskje særlig før, kunne bli irritert over andre menneskers valg innimellom.
Kanskje særlig valgene til de menneskene som ikke klarte like mye som meg selv, på de områdene hvor jeg er sterk og stødig.
Litt sånn, "kjære vene, det kan da ikke være så vanskelig"osv.
Uten å tenke over det, så forventet jeg at andre skulle ha sine sterke sider på de samme områdene i livet som meg selv.
Jeg tenkte selvfølgelig ikke sånn hvis jeg visste om ting i livet til mennesker, ting som gjorde at valgene deres ble forståelig.

Men så er det det da, at vi mennesker går jo ikke rundt som åpne bøker og utleverer alt om oss selv til alle. Det er overhode ikke sunt.
Vi skal verken vite alt om hverandre, heller ikke vise hvordan vi faktisk har det til alle.

Så hvordan møter jeg da mennesker som sliter, men som møter meg med et smil? 

Jeg prøver å jobbe med at grunntanken min skal være: "alle gjør så godt de kan". 

For akkurat det tror jeg virkelig på!

Også har jeg et ord som jeg håper kan få større plass i livet mitt: Overbærenhet!

Noen ganger vil jeg møte andre som ikke klarer det samme som meg, det må jeg godta.

Og på alle de områdene hvor andre klarer mye mer enn meg, da må jeg også godta at jeg ikke klarer mer enn det jeg klarer. 

Kjære deg som leser, hvis jeg har møtt deg på en dårlig måte, så vil jeg be om unnskyldning her og nå  💜! 

Og hvis du ikke forstår deg på meg, jeg prøver også så godt jeg kan  😊.

Selge hytta, eller ikke?

Selge hytta, eller ikke? Det er overskriften på dette innlegget, men det har også vært overskriften i tankene mine i noen måneder.

På et tidspunkt kom vi frem til at, jo vi selger, det vil gjøre livet lettere.

Kanskje tok vi avgjørelsen, ihvertfall jeg, fordi jeg ikke orket å gå å lure mer....?

Disse tankene tok både stor plass og masse av tiden i tankene mine.

Jeg var SÅ lei av å ha dette i tankene mine!

Så jeg tenkte at det ville bli befriende å selge, så kunne jeg endelig få fred i tankene igjen. 

Yes, så da bestemte vi oss for selge hytta. 

Men når det var bestemt, så ble det jo ikke bedre, det ble bare enda verre! 

Og det var ikke bare i tankene det ble verre, nei da hang følelsene seg på også. 

Jeg kjente at det bygde seg opp både sinne og frustrasjon.

Kunne vært en kjekk måte å trimme på, for jeg måtte stadig ut å gå av meg denne frustrasjonen som kokte nesten over inni meg. 

Til slutt så tenkte jeg, "nei dette går bare ikke!"

Vi har kjøpt og solgt både leilighet og hus før vi flyttet hit. Da har ting alltid vært greit på alle måter, jeg har aldri hatt en sånn innvendig karusell som jeg hadde nå. 

Jeg hadde jo bedt om at jeg måtte få ro rundt dette, hvis det var riktig. Og alt jeg kjente på slutten var det stikk motsatte av ro.

Utrolig at jeg ikke skjønte det før, men jeg forsto det heldigvis til slutt, at det er ikke riktig å selge hytta nå. Så får vi se hva tiden viser......

Kanskje trenger jeg bare mer tid. Eller kanskje blir den ikke solgt, det får tiden vise 😊

Akkurat nå så vil jeg bare nyte alle de dagene som vi har der 😊.

Lytte til den stille hvisken 3

Jeg tenkte å dele enda en av disse opplevelsene som jeg har hatt, hvor jeg hører denne stille hviske stemmen. 

Stemmen kommer så stille at den høres ut som tanker. Men selv om stemmen er stille, så vil jeg si at den kan være ganske krevende å lytte til. 

Det jeg nå skal fortelle skjedde for ca 6 år siden, jeg husker ikke nøyaktig, men sånn ca. 

Mannen min og jeg hadde vært på et kurs med flere familier ca 4-5 år før dette skjedde. 

Det ene barnet vårt ble syk den uka vi skulle være på kurs, så vi var der bare 3 dager. 

Vi ble bittelitt kjent med en familie der. Men som sagt, vi måtte reise kjapt hjem igjen, så vi hadde ingen kontakt videre. 

Så en dag 4-5år etter kurset så hører jeg den stille hviske stemmen: "du må ringe de du var med på det kurset ". 

Jeg tenkte, "aldri i verden"  og ikke husket jeg hele navnet, ikke noe telefon nummer osv. 

Hele dagen holdt jeg  på å argumentere imot! 

Ettermiddagen kom og jeg fortalte det til Håkon. 

Han mente selvfølgelig at da måtte jeg ringe de. 

Men det er jo ganske enkelt å mene det når det ikke gjelder seg selv. 

Vi husket sånn ca halve navnet, hvem by de bor i og litt om mannens jobb. 

Håkon søkte på nettet og vi fant et telefon nummer vi mente måtte være til dem. 

Men jeg ville fortsatt ikke ringe. Jeg visste jo at de ikke kom til å huske hvem jeg var en gang. 

For selv om de var i mine tanker denne dagen, så var jo ikke jeg i deres tanker! 

Jeg tror faktisk klokka ble mot 21.30 før jeg hadde klart å samle nok mot til å ringe. 

Pluss at jeg visste at jeg ikke kom til å få sove hvis jeg ikke gjorde det. 

Jaja, " hopp i det og drit deg ut" tenkte jeg! 

Så jeg ringte og moren i familien svarte telefonen. 

Jeg forklarte hvem jeg var,  hun husket meg ikke med en gang, men litt etterhvert tror jeg..

Jeg forklarte at jeg hadde gått å tenkt på dem den dagen. At jeg hadde gått å kjent på at jeg skulle ringe dem å spørre om noe helt konkret. 

Hun ble mildt sagt overrasket, men kjempe glad! 

Og jeg husker hun sa: " jeg må sette deg på høytaleren slik at mannen min også kan høre dette "! 

Grusomt flaut syntes jeg, men men....

Jeg spurte om det jeg lurte på. Og de kunne fortelle at de hadde vært på et møte akkurat denne dagen angående dette valget. 

De hadde ikke klart å bestemme seg, så de hadde fått frist til dagen etter for å bestemme seg. 

Da var det jeg som fikk sjokk.... 

Jeg kunne gi de den informasjonen jeg hadde rundt valget deres.  

Men det at jeg ringte å sa at jeg hadde blitt minnet på de etter så lang tid. Og at jeg ikke fikk ro før jeg ringte, det gav dem mye av svaret de trengte på en stor avgjørelse, for lang tid. 

Jeg er så glad for at jeg ringte. Det ble en veldig sterk historie! 

Det er utrolig sterkt og rart og oppleve slike ting. Etterpå så lurer jeg nesten på om det skjedde i virkeligheten? 

Det gjorde det definitivt denne gangen 😊! 

Jeg har valgt å gjøre historien veldig anonym. For det er ikke opp til meg å fortelle på andre sine vegne. 

Jeg har fortalt det så godt som jeg husker det. Hvis dere det gjelder leser dette og har noe å tilføye må dere selvfølgelig gjerne det 😘! 

Livet kan være ganske fylt med spenning og opplevelser 😊🙏🏻💜

Prosjekt " 1 måned uten Facebook"

Prosjektet mitt nå i Februar var " 1 måned uten Facebook".
Som de fleste har skjønt så droppa jeg det for et par dager siden.
Om jeg ikke klarte det? Tja, jeg gadd ihvertfall ikke mer.
Første uka var det ganske deilig.
Uke nummer to, så tenkte jeg ikke noe over det.
Uke nummer tre, da kosta det meg så lite å la være, i forhold til savnet av noen kontakter jeg savnet veldig! Så jeg syntes ikke det var verdt det.

Jeg klarte det jo ikke, det må innrømmes  😔😊!
Men hele sannheten var vel at det etterhvert ikke var noen skikkelig utfordring.
Jeg likte mye bedre utfordringen jeg hadde i januar.
Den skapte mye hodebry, forandring i hverdagen og jeg måtte ofre endel av meg.
Jeg lærte faktisk ganske mye av den utfordringen. For jeg tenker helt annerledes når jeg bruker penger nå.
Det ble en meningsfylt utfordring.
Skulle ønske jeg kunne komme på noe som er like utfordrende og litt på samme måte igjen.
Er det noen som har noen forslag?

Min konklusjon er vel: jeg trodde jeg var skikkelig avhengig av Facebook.
Jeg er der fordi det er mye hyggelig der!
Men hvis jeg absolutt ville kutte det ut, pga noe viktig,  så ville nok det gått helt greit.
For meg, men også  for de fleste andre tror jeg  😊👍🏻!

Pene ord er ikke nok

Man sier ofte: " Det er ikke gavens størrelse det kommer an på. Men tanken bak som teller".
Og de ordene passer perfekt for gavene som jeg får i mitt liv.
Jeg blir like glad for en bukett villblomster som noe annet. Tanken bak er det som teller når jeg får gaver.
Men det er fordi jeg har alt det nødvendige som jeg trenger.
Slik at alle gaver jeg får de er ekstra bonuser for meg.

Men for de menneskene som lever i nød rundt oss så er det ikke tanken som teller.
Å syntes synd på de som lider, hjelper de ingen ting. Man blir ikke mett eller overlever kulde av varme tanker.
Nei det er ikke tanken bak som teller i hjelp til disse, men hva man faktisk gjør.
Det er massevis av organisasjoner man kan kontakte for å bli med å hjelpe.
Hver av oss vet hva vi kan bidra med økonomisk.

Karsten Isachsen har noen bra ord for dette:
" I Guds rikes regnskap føres godt sinnelag minus utført handling opp under posten hykleri."

Ikke alle i Norge kan bidra økonomisk til andre, men vi kan alle bidra til mennesker rundt vårt eget liv.
Det er mange mennesker i Norge som er ensomme. De lengter etter vennskap og gode relasjoner.
I en vennegjeng så kan man sammen prøve å inkludere en til. Vi kan alle gjøre litt hver.
Dette er gratis og gir også glede og vennskap tilbake til oss selv.

Jeg har vært veldig sosial opp igjennom hele livet. Men jeg er nok ikke like sosial som før lengre nå. Ikke orker jeg å være like ofte sosial som før heller, det  krever mer av meg nå.
Så jeg mener ikke at vi må være så voldsomt sosiale.
Men når vi først er det, når venner samles, det er da man bør ha rom for å inkludere flere 🌸😊🌸

Hageloppis - inntekten går til Sykehusklovnene!

Endel av dere vet at i hjertet mitt så har jeg en ekstra stor plass for Sykehusklovnene.
Og for et par dager så fikk jeg et nydelig kort i posten fra Sykehusklovnene/Kari.
Kari er mamma´en til SuperSindre. Du kan se filmen om SuperSindre på Facebook siden til Sykehusklovnene her: https://www.facebook.com/pg/Sykehusklovnene/videos/?ref=page_internal

Det ble ganske følelsesladet for meg å få dette kortet fra Kari. Et håndskrevet kort er så personlig og nært.
I fjor tilbragte vi ganske mye tid med et av barna våre på barneavd på sykehuset og SSE.
Heldigvis for oss så var det ikke noe alvorlig, i den forstand at det ikke var livstruende, operasjoner osv.
Men allikevel så var det knall tunge dager og uker!
En dag på et sykehus er så lang, tiden går så uendelig sakte...
Og selv om det var mennesker overalt rundt meg hele tiden, så ble jeg etterhvert ensom midt i mengden.
Jeg klarer å tenke tilbake på tiden vår på sykehusene uten å gråte.
Men jeg klarer ikke å tenke tilbake på mange av de barna og foreldrene vi møtte på sykehusene i løpet av denne tiden uten at tårene begynner å renne.
Når man ikke er på sykehus så er det så lett å tenke på alle de som er på sykehus som en gruppe.
Men når man er der, da møter man enkelt menneskene.
Enkelt mennesker i så vonde livssituasjoner at jeg ikke klarer å sette meg inn i det.
Men jeg fikk se små øyeblikk og det smertet inderlig!
Og da jeg opplevde disse øyeblikkene, da lovet jeg meg selv og ikke glemme disse barna/familiene når vi selv kom hjem fra sykehusene.

Jeg lurte på hvordan jeg som enkelt menneske kunne bidra noe?
Det var da jeg kom til å tenke på Sykehusklovnene.
De gjør en helt unik jobb!

Tenk hvor mye vi alle gjør hele tiden for at barna våre skal være fornøyde å glade.
Noen av disse foreldrene har barn som lever i smerter nesten konstant. De har en drøm å få se barnet sitt smile!
Ofte så er det sykehusklovnene som klarer å bringe frem disse smilene, til glede for både barna og foreldrene.
De klarer å skape glede og bruke humor, midt i disse vanskelige situasjonene.
Og jeg har ønsket å finne på noe som kan gi inntekt slik at jeg kan gi en ekstra gave til Sykehusklovnene.
Samtidig så har jeg gått å tenkt på at så fort våren er i gang så skal det ryddes skikkelig i både hus og garasje her.
Det var da jeg kom på at jeg kan ha Hageloppis og la inntekten gå til Sykehusklovnene 😊💗!!

Jeg tenker at hver krone er mye verdt for de som får støtten, så her skal det selges.
Så følg med på Facebook siden min/bloggen her, så kommer det nærmere beskjed om når.
Og ved å komme å kjøpe så blir jo du også med å støtter!

Til slutt: God vinterferie alle som en. Håper dere får oppleve solskinn både ute og i hjerte 😊!

Livs biblioteket!

Ikke alle dere som leser denne bloggen vet at vi bor i samme gate som jeg vokste opp i.
Vi bor i huset rett over på andre siden av gaten. Så nå sitter jeg ofte på den store steinen i hagen, den som var så stor at jeg var redd for å hoppe ned fra den som liten.

Det har vært utskiftninger i ganske mange av husene her, men foreldrene mine bor fortsatt rett over gaten og naboen vegg i vegg er den samme.
I denne gaten var vi en herlig jentegjeng som fikk vokse opp sammen, det er masse gode minner å glede seg over!
Foreldrene til en av mine bestevenninner har bodd her i samme gate også nå når jeg bor her som voksen. Det har vært så innmari koselig!
Men livet går sin gang og nå er det huset også til salgs....
Jeg kjenner at dette er ekstra trist og vemodig for meg. Epokene i livet blir så tydelig og livs perspektivet blir så sterkt.
Da er det deilig å kunne mimre tilbake til gode tider i barndommen her.
Jeg husker bare solskinnsdager med hoppestrikk, boksen går, jenteklubb, lage hytte nede i "skogen",  epleslang og masse latter.
Snø med aking på jordene, lage hopp og stå på ski + snøball kasting hører jo med.
Gode minner, så lette å bære med seg og så gode for kropp og sjel!

Noen sier at "kunnskap er ikke tungt å bære". Vel, jeg er ikke helt enig i det. Da må man i tilfelle skille mellom teoretisk kunnskap og livserfaring/visdom.
Som jeg skrev over her, gode minner - de er så lette å bære. Og jeg har bare gode minner ifra gaten her.
Men jeg skulle ikke så langt utenfor denne gaten som barn for å få erfaring som ble tung å bære.
Opplevd erfaring/visdom, noe av det letteste, men også det tyngste man kan bære på.

Som voksne møter man situasjoner der livs kunnskapen vår er avgjørende for at vi skal kunne møte medmennesker slik de trenger.
Man trenger ikke å ha opplevd det samme. Men man bærer med seg en selvopplevd erfaring som gir forståelse for hvordan det er å bære med seg tung visdom.
Men uansett hva vi opplever så går livet hele tiden videre og ofte så jobber man seg igjennom ting.
Man plasserer opplevelsene i "Bokhyllen for livsopplevelser".
Hyllens kategorier: "Gode minner, morsomme minner, sterke opplevelser, opplevelser av ensomhet, vonde minner, de beste skoledagene, flotte gaver, gode medmennesker osv....
Opplevelsene blir som bøker i et tanke bibliotek. Og man kan hente frem "tankebøkene" ettersom det passer seg.

Men så er det dessverre noen ganger sånn at noen av bøkene ikke står like stødig som de andre.
Ofte så er det de tyngste bøkene som er ganske ustødige.
De har også en tendens til å "falle ut av bokhyllen" uten å ha blitt hentet.
Plutselig når man går forbi den hyllen med bokens kategori, så faller disse ustabile bøkene med et dunk ned i hode.
De kan få oss i så ubalanse at vi faller selv. Eller de kan gi oss et sår i hode, eller hodepine.
Det er gjerne de bøkene man har plassert lengst vekk, bakerst på øverste hylle som har en tendens til å falle ned på ugunstige tidspunkt...
Vi har nok alle noe i livsbokhyllen vår.
Noen har kanskje bare et lite hefte, da blir man ikke så påvirket. Andre har tykke bøker. Noen har kanskje til og med en hel bokserie, det er ikke så lett å holde alle de bøkene på plass samtidig....

Det fine er, at kanskje møter du noen som er på leit etter akkurat en slik bok du har i din bokhylle.
De vil så gjerne få snakke med noen som har "lest" samme type bok som seg selv.
Og kanskje kan de få være så heldige at de kan få lov til å kikke i din bok og du i dem sin bok.
Også kan dette gi dere en god felles opplevelse!
Men da må vi, på en viselig måte, være villige til å vise andre hva slags bøker vi har i hyllene våre.
Slik at livsbøkene våre ikke bare står der unyttig å støver ned. Men at de heller blir som bøker i et bibliotek hvor vi kan få lov til å låne bøkene til hverandre, innenfor gode, trygge og fine rammer.


" Do not pass by a man in need. For you may be the hand of God to him"!

La ingen prest, biskop eller pastor få ta ifra deg ditt personlige forhold til Gud.

De siste ukene så har jeg holdt på å lese en bokserie som handler om Amish folket.
Det er noveller, så det er oppdiktede historier.
Men forfatteren har vokst opp i nærheten av Amish folket og har mye kunnskap rundt hvordan de lever. Både hverdagsrutiner, regler, sosiale normer osv.
Disse menneskene må underordne seg strenge regler og rammer rundt livene sine.
Og de skal undertrykke egne ønsker og behov i ganske stor grad.
Dette skaper jo selvfølgelig endel frustrasjon hos noen av dem.
Nå er jeg fullstendig klar over at livets virkelighet kan være langt unna hvordan det fremstilles i bøker. Og hvert og et menneske der er like forskjellige som oss.
Men dette levesettet gir uansett et tankekors om hvor tilpasningsdyktige og påvirkelige vi mennesker er!

Dere som kjenner meg godt vet at jeg har en stor fascinasjon for gamle ting, gammeldags stil osv.
Men å leve som Amish er nok ikke noe for meg. Det er ikke det å leve uten strøm og gå glipp av oppvaskmaskin, data, mobil, vaskemaskin (jo kanskje akkurat den), men ellers er det ikke disse tingene som gjør at det ville være umulig for meg.
Det er det at livet er lagt opp på en måte som undertrykker det unike ved hvert enkeltmenneske, som ville gjort det umulig for meg.
F.eks er det ikke lov å spille instrumenter, ta bilder, skrive bøker/historier, male bilder osv...
Det er bestemt at alle jenter og damer de skal like å sy, om du så har ti tommeltotter så skal din lidenskap som kvinne være å sy. Jeg hadde slitt veldig der kan du si 😄!
En ting er at jeg hadde slitt, men det som jeg syntes er alvorlig med det er at det tar bort en ting ved skapelsen som er veldig viktig for meg: man tar bort det unike ved hvert menneske.
Det at vi alle er skapt forskjellige med ulike talenter og egenskaper.
Selv om man er kristen så behøver ikke talentene dine å være noe som skal/må brukes innenfor kirkens fire vegger.
Er du god i fotball, spill fotball. Er du god til å danse, dans. Er du god til å spille instrument, spill det.
Er du god til å spille sjakk, spill sjakk. Er du kreativ, vær kreativ: mal, tegn, lag kort, keramikk osv.
Bruk det du er god på. La det du er god på få utvikle seg!
"Himmelveien" var nok smalere før, det var mye man ikke burde gjøre som kristen.
Litt sånn er det noen steder enda.
Jeg forstår ikke den tankegangen. Jeg tenker at man er skapt med sine talenter fordi det er meningen at de skal få utvikle seg.

Det er en ting til ved Amish folket som jeg ikke ville ha klart å forholde meg til i det hele tatt som kristen.
Og det er at en biskop skal få bestemme over menneskers liv på den måten som det skjer der.
For ordens skyld: selvfølgelig må alle kirker, menigheter osv ha regler og rammer.
Og de må også ha en prest/pastor som er leder for forsamlingen sin.
Under den øverste lederen så er det gjerne et lederteam som fungerer på forskjellige måter, slik må det være i store forsamlinger.
Ja de skal være med å styre forsamlingen som helhet, innenfor de rammene som er satt.

Men jeg har både vært borti selv, lest om og selv hørt historiene til mennesker som har vært medlem av kirkesamfunn hvor biskopen/presten/pastoren og de øverste lederne har makt på vegne av Gud til å bestemme over enkelt individene.
Da Jesus reiste fra jorden så sendte han Den Hellige Ånd som en hjelper og veileder for oss.
Den Hellige Ånd er et sterkt bindeledd for oss til Gud.
Og det fine med Den Hellige Ånd, slik jeg har skrevet litt om i noen historier her før, Den Hellige Ånd taler til enkelt mennesker.
La ingen prest, biskop eller pastor få ta ifra deg ditt personlige forhold til Gud.
Ikke la de få makt over ditt Guds liv ved f.eks å si:
 "Gud har sagt at du skal lede søndagsskolen, ha ansvar for de eldre, kjøkkentjeneste, synge, spille - hva som helst".
Ofte så bestemmer de utifra at Gud har sagt til dem om deg:
- Hvilke oppgaver du skal ha. (selv om det strider i mot alt for deg)
- Du blir "satt inn i tjenesten".
- De bestemmer når du er ferdig med tjenesten.
- Og de bestemmer hvilken tjeneste du skal ha etterpå.

Hører du disse ordene, så kom deg vekk fra dette så fort du kan!
Oppsøk hjelp til å komme deg vekk hvis du trenger det!

Kjære deg, Gud gir ikke andre mennesker makt over ditt liv på denne måten.

Selvfølgelig så kan du bli forespurt av både prest og pastor om du ønsker å ha forskjellige oppgaver, på en måte hvor du tar valget selv.
Noen ganger sliter vi jo med selvtillit til om vi kan klare noe og da er det jo fint at andre forespør oss og på den måten viser at de har tillit og tro på oss. Så lenge man selv får stå til ansvar for svaret 😊!

Dobbeltkommunikasjon

Idag var jeg en kjapp snik tur innom Facebook. Det hadde kommet beskjeder i gruppene som er laget for skoleklassene til ungene skjønte jeg, så jeg måtte sjekke de.
Disse skolegruppene er de eneste gruppene jeg sjekker, ingenting annet.
Maks to minutter på Facebook!

Facebook er en stor arena for noe jeg har tenkt mye på i det siste. Jeg har blitt opptatt av dette med dobbeltkommunikasjon.
Personlig syntes jeg det er slitsomt og uforutsigbart å forholde seg til folk som dobbeltkommuniserer mye.
Jeg liker aller best folk som sier ting rett ut, på en høflig måte selvfølgelig, men samtidig på en sånn måte at man slipper å sitte å lure i etterkant.
Det er for meg litt trøblete at noen har mange ord om mye, men når det kommer til praksis så harmonerer ikke ordene som blir sagt med handlingene til personen.
Og når man oppfører seg etter slik man blir fortalt at det er forventet, men så er det plutselig helt feil, for ord og handling er ikke det samme, da sliter jeg!
Slike personer syntes jeg det er slitsomt å være sammen med, for man vet ikke helt hva man skal forvente eller forholde seg til.
Jeg liker ordene: "jeg bryr meg ikke så mye om hva du sier, det som betyr noe er hva du faktisk gjør".

For barn er det veldig utfordrende og ødeleggende å forholde seg til dobbeltkommunikasjon.
Som når en voksen snakker med veldig snill stemme (prøver å ta seg sammen), men kroppsspråket forteller at den voksne er irritert/sinna.
Situasjonene og kommunikasjonen blir veldig tvetydig og det blir umulig for barnet å vita hva som er bra å gjøre, for uansett hva det velger så blir det galt.
Eller man forteller til barnet: "det viktigste er at du gjør så godt du kan, vi er så fornøyd med det". Men når barnet gjør det og det ikke er så bra som den voksne forventet, så responderer den voksne negativt mot barnet.
Sannheten var at det var ikke bra nok å gjøre så godt barnet kunne. Man måtte gjøre det så bra som den voksne forventet for at det skulle være bra nok. Da sier man en ting og  både forventer kommuniserer noe annet.

Det er veldig kjapt å dobbelt kommunisere, uten at man mener å gjøre det.
Man sier de "rette ordene" i situasjoner, slik det er forventet at man skal si.
Eller kanskje vi egentlig er uenig i det som blir sagt/bestemt, men tørr ikke si det og later som vi er enige.
Eller kanskje vi syntes det som blir bestemt krever for mye av oss, men det passer seg ikke å si det/ønsker ikke å si det.
Resultatet blir at man går fra f.eks et møte og at man tror alle er enige, men sånn er det ikke.
Det vil vise seg i handling ganske kjapt, og skape usikkerhet og frustrasjon.
Det kan også være andre ytre omstendigheter som gjør at vi voksne er i ubalanse og lar det gå utover barnet/andre voksne.
Når ting oppstår som gjør meg veldig ubalansert, så sier jeg det til ungene.
Ikke alle småting, men når det skjer store ting som gir utslag i sinne/frustrasjon/sorg.
Jeg sier f.eks: "idag er jeg sinna/frustrert, men det er ikke noe du har gjort eller deg jeg er sinna på".
Eller: "idag har det skjedd noe som gjør at jeg er veldig lei meg, men det er ikke på grunn av noe du har gjort".
Og isteden for at ungene "lister seg rundt på tærne" i hensyn til meg og i usikkerhet. Pluss at jeg prøver å ta meg i sammen og bruker snill stemme og irritert kroppsspråk, så får vi plassert ting der de hører hjemme, hos meg.

Livet uten Facebook

Denne måneden så er utfordringen å klare seg uten Facebook.
Jeg tenkte det kom til å bli en skikkelig stor utfordring, men kanskje jeg tok feil?
Nå har det selvfølgelig bare gått 4 dager, så savnet kan øke etterhvert.
Men til nå har jeg nesten ikke savnet det i det hele tatt.
Fredag og lørdag tenkte jeg ikke på Facebook en eneste gang. Det virker kanskje som jeg sjekker der mest av vane.
Det jeg savner mest er bildene til en kamerat jeg gikk på  folkehøyskole samme med som jobber på Fretex akkurat nå.
Han kler seg ut med ymse tøy og er stadig i "nye livssituasjoner" ut ifra tøyet, det har jeg ledd masse av 😂!
Også er det jo en kjekk måte å holde seg oppdatert på, med info i grupper man er med i osv.

Jeg har fått noen tilbakemeldinger på at noen savner at jeg poster på Facebook.
De føler at det jeg poster der og det jeg skriver på bloggen oppmuntrer dem., det er veldig koselig med slike tilbakemeldinger.
En måned går fort, så plutselig er jeg der igjen!

Nå handler livet for det meste om bursdager. Begge ungene og mannen har bursdag iløpet av 3 uker. Og når alle skal feires 2-3 ganger, så blir det mye fering!
Siste feiring er til torsdag, da er det 9 måneder til neste burdag i huset og det kjennes helt greit ut!
Etter torsdag blir det nok oftere blogginnlegg igjen,  mine kakekunster er ikke noe å skrive om på en blogg 😊.

Håper alle har en flott helg ❄😊❄