Da er en ny måned igang og jeg har gitt meg selv en ny utfordring: 1 måned uten sosiale medier.
For meg betyr det Facebook, jeg er ikke aktiv på Instagram, Twitter osv.
Blir skikkelig deilig med en helt annerledes utfordring enn den forrige, siden jeg ble ganske lei på slutten.
Jeg kommer sannsynligvis til å savne Facebook, sikkert særlig i begynnelsen.
Men det som jeg lurer på er hva ved Facebook jeg kommer til å savne?
Også er jeg kanskje mest spent på om jeg kommer til å savne det like mye hele måneden?
Eller kommer jeg til å syntes det er deilig uten etterhvert?
Det gjenstår å se når det har gått noen uker....
Og hva kommer jeg til erstatte den tiden jeg brukte der med?
Som noen avsluttende ord om forrige utfordring vil jeg si at det mest interresante i løpet av måneden som har gått, er at da jeg startet utfordringen så var jeg spent på:
-Hva kommer jeg til å løpe ut å kjøpe 1.Februar?
Jeg regnet med at det var noe jeg kom til å savne skikkelig!
Pluss at jeg tenkte det ville bli ting jeg "følte jeg måtte ha", men som da hadde måttet vente til 1.Februar.
Men sånn har det ikke blitt, det har overrasket meg aller mest.
Hadde jeg ikke fått telys i gave så hadde jeg løpt ut å kjøpt det idag, det vet jeg.
Men jeg trodde det skulle være mye mer og kanskje mange flere "større ting", men nei....
Det føles godt at det ikke ble sånn, og det betyr jo at man faktisk kan klare seg med ganske lite, så lenge man har nok til de grunnleggende behovene.
Idag skal jeg møte noen venner å feire at "fattig måned" utfordringen er fullført 😊!
tirsdag 31. januar 2017
mandag 30. januar 2017
Fullført prosjekt og ikke 1kr igjen!
Endelig så er jeg så godt som ferdig med dette prosjektet som jeg har hatt i januar.
Må holde ut til imorgen kveld, men ikke mer tankevirksomhet rundt penger på denne måten ihvertfall, deilig!
Har ikke 1,- krone igjen, men det går fint når jeg har godt med pålegg, brød osv frem til imorgen kveld.
Det skal bli helt fantastisk å slippe all denne tankegangen rundt pengebruken sin hele tiden.
Planlegging av hver minste ting man gjør som koster penger, det er mye mer slitsomt enn jeg trodde på forhånd.
Livet denne måneden har også gitt meg endel bekymringer. Jeg har blitt små engstelig for uforutsette ting. Og har brukt mye tid på å tenke igjennom alt mulig som jeg har måttet kjøpe.
Det har sittet en liten "bekymrings klo" i magen som jeg har båret på hele tiden.
Jeg visste at jeg kunne avbryte prosjektet hvis det ble krise, allikevel så bar jeg på disse stadige bekymringene.
Heldige meg slapp jo at barna mine sine liv ble påvirket, sånn er det jo ikke for andre.
Jeg vil tro at endel av de som må leve livet sitt slik, bærer på endel bekymringer som jeg vanligvis slipper.
Jeg tror ingen blir vant til å måtte si "nei" til at barnet deres kan gå i bursdag fordi de ikke har penger.
Eller at de ikke føler sorg etterhvert fordi de blir vant til at de ikke har penger til å følge opp barna sine på aktiviteter.
Og det er vel umulig å bli vant til å se sitt eget barn bli ensom fordi man ikke har økonomi til at de kan gjøre det samme som de andre barna...
Det må være veldig vanskelige liv dette. Vi har jo alle de samme ønskene for barna våre!
For meg er nydelig at dette er over straks, for jeg er faktisk skikkelig lei!
Samtidig er jeg veldig glad for at jeg gjorde dette. Det har virkelig gitt meg noen perspektiver på både mitt eget og andres liv, som jeg aldri ville fått kjenne på uten dette.
Og selv om jeg aldri kunne få fullverdig kunnskap igjennom dette, så har jeg fått økt forståelsen litt.
Selv om det ble et par "sprekker", så vil jeg si at jeg jeg har klart meg bra og er fornøyd med min egen innsats!
Jeg har lært litt om andres liv, men også om meg selv. Blant annet hvor høy terskel jeg har for å spørre om hjelp.
Og hvor innmari vanskelig jeg syntes det er å ta imot hjelp når noen tilbyr seg.
Men nå fikk jeg tøyd litt på de grensene hos meg selv 😊
Lurer på et nytt prosjekt, men hva skal jeg begi meg utpå da? Noen forslag?
Må holde ut til imorgen kveld, men ikke mer tankevirksomhet rundt penger på denne måten ihvertfall, deilig!
Har ikke 1,- krone igjen, men det går fint når jeg har godt med pålegg, brød osv frem til imorgen kveld.
Det skal bli helt fantastisk å slippe all denne tankegangen rundt pengebruken sin hele tiden.
Planlegging av hver minste ting man gjør som koster penger, det er mye mer slitsomt enn jeg trodde på forhånd.
Livet denne måneden har også gitt meg endel bekymringer. Jeg har blitt små engstelig for uforutsette ting. Og har brukt mye tid på å tenke igjennom alt mulig som jeg har måttet kjøpe.
Det har sittet en liten "bekymrings klo" i magen som jeg har båret på hele tiden.
Jeg visste at jeg kunne avbryte prosjektet hvis det ble krise, allikevel så bar jeg på disse stadige bekymringene.
Heldige meg slapp jo at barna mine sine liv ble påvirket, sånn er det jo ikke for andre.
Jeg vil tro at endel av de som må leve livet sitt slik, bærer på endel bekymringer som jeg vanligvis slipper.
Jeg tror ingen blir vant til å måtte si "nei" til at barnet deres kan gå i bursdag fordi de ikke har penger.
Eller at de ikke føler sorg etterhvert fordi de blir vant til at de ikke har penger til å følge opp barna sine på aktiviteter.
Og det er vel umulig å bli vant til å se sitt eget barn bli ensom fordi man ikke har økonomi til at de kan gjøre det samme som de andre barna...
Det må være veldig vanskelige liv dette. Vi har jo alle de samme ønskene for barna våre!
For meg er nydelig at dette er over straks, for jeg er faktisk skikkelig lei!
Samtidig er jeg veldig glad for at jeg gjorde dette. Det har virkelig gitt meg noen perspektiver på både mitt eget og andres liv, som jeg aldri ville fått kjenne på uten dette.
Og selv om jeg aldri kunne få fullverdig kunnskap igjennom dette, så har jeg fått økt forståelsen litt.
Selv om det ble et par "sprekker", så vil jeg si at jeg jeg har klart meg bra og er fornøyd med min egen innsats!
Jeg har lært litt om andres liv, men også om meg selv. Blant annet hvor høy terskel jeg har for å spørre om hjelp.
Og hvor innmari vanskelig jeg syntes det er å ta imot hjelp når noen tilbyr seg.
Men nå fikk jeg tøyd litt på de grensene hos meg selv 😊
Lurer på et nytt prosjekt, men hva skal jeg begi meg utpå da? Noen forslag?
lørdag 28. januar 2017
Plutselig er du eller jeg i den gruppen!
Jeg vet ikke om du så på Skavland på NRK igår kveld? Hvis ikke så bør du gjøre det.
Du er kanskje ikke fan av programmet, helt greit - bare spol frem til siste gjest kommer inn, en eldre dame.
Det denne damen har å fortelle er faktisk noe av det viktigste som kan bli fortalt!
Hun heter Hedi Fried, er 92år og overlevde forferdelige år i konsentrasjonsleire.
Hun bruker store deler av livet sitt på å reise rundt til skoleklasser osv for å fortelle sannheten om hva som skjedde i disse leirene. Ære være henne!
Å dra frem sine egen traumer på denne måten gang på gang, forferdelig. Men allikevel så viktig!
Vi vet at det finnes drøssevis av folk som påstår at historiene fra konsentrasjonsleirene er oppdiktet.
Men de fleste av oss som lever i realitetsverden forstår jo at disse grusomme tingene faktisk har skjedd. Og det er jammen ikke så lenge siden heller!
Å gjøre som Hitler gjorde, rangere menneskegrupper, det er livsfarlig!
Det vet vi, det kostet millioner av menneske liv - millioner av enkelt mennesker!
Dessverre så er det en sannhet at mine to hørselshemmede barn, de ville blitt drept hvis de levde i disse årene.
Alle funksjonshemmede skulle taes livet av.
Isammen med jødene så ville de vært på toppen av listene!
Så grusomt, kan vi tenke. Det er lenge siden, vi orker ikke å høre eller snakke om det.
Men det er akkurat det vi må, både høre og snakke om det!
Vi menneskene som lever på jorden idag er ikke noe spesielt bedre enn de som levde under
2.verdenskrig, når alt kommer til alt.
Datteren min går i Hørselsklassene, en egen avd for hørselshemmede barn i nabo kommunen vår.
Det sier jo noe om at holdningene våre og tilretteleggingen i samfunnet har blomstret kraftig i mange år.
Men sannheten er at det er ikke bare holdningene våre som har blomstret i disse årene, samfunnet generelt har blomstret veldig mye i Norge.
I medgangstider når det er nok av alt til alle, da er det veldig lett å være inkluderende.
Men når det snur, og det skal spinkes og spares og noen må velges bort, det er da de innerste holdningene og verdiene til mennesker kommer frem.
Det er på en måte litt "behagelig" nå, for vi norske har en felles gruppe å klage og syte over, flyktningene.
Men hvem gruppe er neste man ut?
De funksjonshemmede?
Som den kloke eldre damen sa så klokt på Skavland igår, ca sånn:
"hvis du får et lite såkorn av urettferdighet i hånden din, så er det så lite og ubetydelig at du ikke bryr deg. Sakte med sikkert kommer det flere og flere og til slutt så er hånden din så full av slike korn at det virker umulig å gjøre noe med de"!
Det er ikke så lenge siden. Og rangeringen ville rangert mine barn mot toppen av listen for de som man skulle ta livet av.
Uskyldige mennesker, millionvis av mennesker!
Det er viktig å bruke stemmen sin mot urettferdighet.
Før man aner det så sitter man i gruppen som er på toppen av listen til noen, selv!
onsdag 25. januar 2017
Hva med min måte å leve på?
De fleste av dere har nok allerede forstått at jeg er en person som tenker mye. I tillegg til det så liker jeg å "skrive tanker ut av hode".
Parallellt med at tankene mine kverner rundt dette prosjektet mitt med å bare bruke 50 kr hver dag,
så kverner de på høygir rundt et annet tema også: "Hvordan påvirker min levemåte andre"?
- Hva tenker andre om seg selv etter å ha vært i sammen med meg?
- Føler man seg godtatt som man er i sammen med meg?
- Hvordan påvirker min levemåte andre sitt Gudsbilde?
- Gjør deres møte med mitt Gudsbilde, deres Gudsbilde romsligere og større eller mindre?
- Hvordan tenker andre at Gud ser på dem, etter et møte med meg?
Det er disse spørsmålene tankene mine surrer rundt....
Ofte kan jeg kjenne at jeg nesten får klaustrofobi av alle normer og regler som vi mennesker skal forholde oss til. Mange er selvfølgelig viktig for at samfunnet skal kunne fungere bra.
Mye har blitt bedre enn det var før også, men det er en vei å gå enda syntes jeg.
Både i samfunnet generelt, men også i religiøse sammenhenger.
Jeg er veldig lei av normene som liksom er målinger for et menneskes vellykkethet eller ikke.
For hvordan møter vi den unge jenta som ble gravid så altfor tidlig?
Eller de homofile?
De lesbiske?
Hva med rusmisbrukeren?
Hva med han/hun som er nyskilt?
Eller hva med personen med spilleavhengighet?
Han/hun som ofte er sykemeldt på jobben?
Hva med ungdommen som kommer på møte i treningsdress?
Mennesker fra andre kulturer?
Eller han gutten med hull i ørene?
Og hva med den bråkete musikken til ungdommene?osv...
Joda, jeg vet at flere møter alle mennesker med kjærlighet. Og mye er bedre enn før.
Men jeg vet også hvordan det kan "bables på bakrommet", blikk som sendes, kritikk som blir sagt direkte osv. Jeg har snakket med sårede mennesker. Og jeg kjenner at jeg er så lei av at ikke folk bare kan få være bra nok som de er?
Jeg er ikke enig i alle livsstilene og valgene som andre tar.
Og noen ting skjønner jeg absolutt ikke noe av...
Men jeg burde vel kunne behandle de med akkurat den samme respekten som jeg forventer at de har for mine valg og synspunkter.
Jeg må begynne med meg selv her, jeg har også en vei å gå.
Andre må få ta sine valg for sitt liv, akkurat som jeg gjør.
F.eks: En av mine beste kamerater lever i homofilt partnerskap.
Han sitt valg ang dette har jo ingen verdens ting å si for vårt vennskap.
Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre tenker om mine valg, det er bare en jeg skal stå tilrette foran en dag. Og hva resten mener, det bryr jeg meg ikke så mye om....
Så vil jeg jobbe for: at uansett hva du forteller meg om deg, og selv om jeg ikke kan forstå det, så vil jeg møte deg tilbake med godhet og respekt.
Parallellt med at tankene mine kverner rundt dette prosjektet mitt med å bare bruke 50 kr hver dag,
så kverner de på høygir rundt et annet tema også: "Hvordan påvirker min levemåte andre"?
- Hva tenker andre om seg selv etter å ha vært i sammen med meg?
- Føler man seg godtatt som man er i sammen med meg?
- Hvordan påvirker min levemåte andre sitt Gudsbilde?
- Gjør deres møte med mitt Gudsbilde, deres Gudsbilde romsligere og større eller mindre?
- Hvordan tenker andre at Gud ser på dem, etter et møte med meg?
Det er disse spørsmålene tankene mine surrer rundt....
Ofte kan jeg kjenne at jeg nesten får klaustrofobi av alle normer og regler som vi mennesker skal forholde oss til. Mange er selvfølgelig viktig for at samfunnet skal kunne fungere bra.
Mye har blitt bedre enn det var før også, men det er en vei å gå enda syntes jeg.
Både i samfunnet generelt, men også i religiøse sammenhenger.
Jeg er veldig lei av normene som liksom er målinger for et menneskes vellykkethet eller ikke.
For hvordan møter vi den unge jenta som ble gravid så altfor tidlig?
Eller de homofile?
De lesbiske?
Hva med rusmisbrukeren?
Hva med han/hun som er nyskilt?
Eller hva med personen med spilleavhengighet?
Han/hun som ofte er sykemeldt på jobben?
Hva med ungdommen som kommer på møte i treningsdress?
Mennesker fra andre kulturer?
Eller han gutten med hull i ørene?
Og hva med den bråkete musikken til ungdommene?osv...
Joda, jeg vet at flere møter alle mennesker med kjærlighet. Og mye er bedre enn før.
Men jeg vet også hvordan det kan "bables på bakrommet", blikk som sendes, kritikk som blir sagt direkte osv. Jeg har snakket med sårede mennesker. Og jeg kjenner at jeg er så lei av at ikke folk bare kan få være bra nok som de er?
Jeg er ikke enig i alle livsstilene og valgene som andre tar.
Og noen ting skjønner jeg absolutt ikke noe av...
Men jeg burde vel kunne behandle de med akkurat den samme respekten som jeg forventer at de har for mine valg og synspunkter.
Jeg må begynne med meg selv her, jeg har også en vei å gå.
Andre må få ta sine valg for sitt liv, akkurat som jeg gjør.
F.eks: En av mine beste kamerater lever i homofilt partnerskap.
Han sitt valg ang dette har jo ingen verdens ting å si for vårt vennskap.
Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre tenker om mine valg, det er bare en jeg skal stå tilrette foran en dag. Og hva resten mener, det bryr jeg meg ikke så mye om....
Så vil jeg jobbe for: at uansett hva du forteller meg om deg, og selv om jeg ikke kan forstå det, så vil jeg møte deg tilbake med godhet og respekt.
tirsdag 24. januar 2017
Lytte til den stille visken - 2
Det er mannen min som minnet meg på denne opplevelsen og sa at den burde jeg dele med dere.
Det er lenge siden dette skjedde, ca 15år, men fortsatt dukker historien opp innimellom.
Jeg bodde i en høyblokk i byen og det var på våren før vi skulle gifte oss.
Rema 1000 ligger ikke så langt unna disse høyblokkene, jeg hadde vært der for å handle.
På vei hjemover kommer det en eldre mann, ca 80 år tenker jeg, kjørende i en "elektrisk stol".
Den har en stor kurv foran og han stopper og spør om jeg vil legge varene mine oppi der så jeg slipper å bære de hjem.
Det gjorde jeg og vi pratet sammen på veien hjem før begge gikk hver til sitt.
Noen dager seinere, onsdagen før påske, kom det noen ungdommer på døra og solgte Fastelavensris som de hadde pyntet skikkelig fint!
Jeg kjøpte en bukett, selv om jeg skulle reise på påskeferie om to dager.
Fredagen og begynnelsen av påsken kom, Håkon var hos meg og vi skulle reise videre på påskeferie.
Jeg syntes det var litt dumt å kaste det fine fastelavensriset og tenkte etter om jeg kjente noen i blokka å gi det til, nei.
Så kom jeg til å tenke på den eldre mannen som hjalp meg hjem fra butikken.
Skulle jeg gi det til han? Nei, ganske flaut å bare komme sånn,vi kjente hverandre knapt.
Men så var det denne stille stemme som kom om og om igjen og jeg tenkte, "javel greit".
Han hadde fortalt meg navnet sitt, så Håkon og jeg fant døren hans og ringte på.
Etter en liten stund kom døren forsiktig opp på gløtt.
Jeg fortalte om buketten, at vi skulle reise bort og lurte på om kanskje han kunne ha glede av den i påsken hvis han skulle være hjemme?
Han virket litt skremt (forståelig nok) av at vi kom på døren, men tok imot buketten før han kjapt lukket døren igjen.
Jeg angret litt etterpå siden det virket som han ble så skremt osv.
Men vi reiste på påskeferie og tenkte ikke mer over det.
Litt etter påske så er jeg nede i fellesgangen for å hente posten min. Da kommer den eldre mannen samtidig for å hente sin post.
Jeg syntes først det er litt flaut, tenker jeg har dummet meg osv.
Så kommer han bort til meg å sier en setning som jeg aldri kommer til å glemme:
"du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Han forteller videre om den fine buketten, at de voksne barna hans er på ferie og ingen av de har tatt kontakt med han i løpet av hele påsken. Han er ensom...
Dette skjer bare en kort stund før jeg skal flytte til en annen by og vi skal gifte oss snart.
Jeg tenker at jeg må ta kontakt med han igjen når alt med bryllup, flytting osv har roet seg.
Når vi er på plass i den nye byen så skriver jeg et brev til han. Det går noen uker før jeg får svar.
Svaret er fra datteren hans, pappaen hennes har gått bort...
Kontrasten imellom hans og mine tanker og følelser i denne situasjonen er store:
- "jeg tørr ikke, det er flaut, det virker dumt osv".
- "du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Ofte så er det redsel som stopper meg i å gjøre slike ting. Jeg er redd for å ta feil, dumme meg ut osv.
Men hadde jeg latt redselen bestemme den gangen, så hadde jeg vært uten denne unike opplevelsen av å bety en liten forskjell for en ukjent ensom person.
Disse opplevelsene handler ikke om meg. Men om å ta seg tid til å lytte litt og følge den stille visken når den minner oss på noe/noen.
Det er lenge siden dette skjedde, ca 15år, men fortsatt dukker historien opp innimellom.
Jeg bodde i en høyblokk i byen og det var på våren før vi skulle gifte oss.
Rema 1000 ligger ikke så langt unna disse høyblokkene, jeg hadde vært der for å handle.
På vei hjemover kommer det en eldre mann, ca 80 år tenker jeg, kjørende i en "elektrisk stol".
Den har en stor kurv foran og han stopper og spør om jeg vil legge varene mine oppi der så jeg slipper å bære de hjem.
Det gjorde jeg og vi pratet sammen på veien hjem før begge gikk hver til sitt.
Noen dager seinere, onsdagen før påske, kom det noen ungdommer på døra og solgte Fastelavensris som de hadde pyntet skikkelig fint!
Jeg kjøpte en bukett, selv om jeg skulle reise på påskeferie om to dager.
Fredagen og begynnelsen av påsken kom, Håkon var hos meg og vi skulle reise videre på påskeferie.
Jeg syntes det var litt dumt å kaste det fine fastelavensriset og tenkte etter om jeg kjente noen i blokka å gi det til, nei.
Så kom jeg til å tenke på den eldre mannen som hjalp meg hjem fra butikken.
Skulle jeg gi det til han? Nei, ganske flaut å bare komme sånn,vi kjente hverandre knapt.
Men så var det denne stille stemme som kom om og om igjen og jeg tenkte, "javel greit".
Han hadde fortalt meg navnet sitt, så Håkon og jeg fant døren hans og ringte på.
Etter en liten stund kom døren forsiktig opp på gløtt.
Jeg fortalte om buketten, at vi skulle reise bort og lurte på om kanskje han kunne ha glede av den i påsken hvis han skulle være hjemme?
Han virket litt skremt (forståelig nok) av at vi kom på døren, men tok imot buketten før han kjapt lukket døren igjen.
Jeg angret litt etterpå siden det virket som han ble så skremt osv.
Men vi reiste på påskeferie og tenkte ikke mer over det.
Litt etter påske så er jeg nede i fellesgangen for å hente posten min. Da kommer den eldre mannen samtidig for å hente sin post.
Jeg syntes først det er litt flaut, tenker jeg har dummet meg osv.
Så kommer han bort til meg å sier en setning som jeg aldri kommer til å glemme:
"du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Han forteller videre om den fine buketten, at de voksne barna hans er på ferie og ingen av de har tatt kontakt med han i løpet av hele påsken. Han er ensom...
Dette skjer bare en kort stund før jeg skal flytte til en annen by og vi skal gifte oss snart.
Jeg tenker at jeg må ta kontakt med han igjen når alt med bryllup, flytting osv har roet seg.
Når vi er på plass i den nye byen så skriver jeg et brev til han. Det går noen uker før jeg får svar.
Svaret er fra datteren hans, pappaen hennes har gått bort...
Kontrasten imellom hans og mine tanker og følelser i denne situasjonen er store:
- "jeg tørr ikke, det er flaut, det virker dumt osv".
- "du er den eneste som har snakket med meg denne påsken".
Ofte så er det redsel som stopper meg i å gjøre slike ting. Jeg er redd for å ta feil, dumme meg ut osv.
Men hadde jeg latt redselen bestemme den gangen, så hadde jeg vært uten denne unike opplevelsen av å bety en liten forskjell for en ukjent ensom person.
Disse opplevelsene handler ikke om meg. Men om å ta seg tid til å lytte litt og følge den stille visken når den minner oss på noe/noen.
mandag 23. januar 2017
Bare 1 uke igjen - heldigvis!
Idag er det bare ca en uke igjen av prosjektet mitt - heldigvis.
Jeg må helt ærlig si at livet som "fattig" har føltes stusselig, kjedelig og jeg føler meg også sosialt avstumpa, så jeg gleder meg til neste onsdag!!
Når jeg bruker ordene stusselig, kjedelig og sosialt avstumpa, så er jeg fullstendig klar over at dette er ord som jeg velger fordi jeg lever som "fattig" bare en måned.
De menneskene som lever livene sine slik vil nok bruke andre ord på sin tilværelse enn jeg gjør.
I løpet av disse ukene så har det blitt ganske klart for meg hvor stor innvirkning penger har på livet og dagene våre. Ikke at jeg tror mest mulig penger gir mest lykke.
Det å ha penger nok til mat, klær, bosted og regninger er nok det viktigste for de fleste.
Men det og ha noe mer enn det også, slik at man ikke trenger å vurdere hver eneste krone man bruker, det tror jeg også gir livsglede og frihetsfølelse.
Har man dette, så tror jeg ikke man blir spesielt mer lykkelig av å ha i overflod....kanskje, hvis man bruker overfloden sin til hjelp for andre 😇 da vil det nok gi stor glede!
Siste uke er igang, 450kr nå, siden det er til og med tirsdag neste uke.
Idag skal vi spise middag hos foreldrene mine. Blir veldig koselig og en kjekk start på uka for min del.
Det er en "bivirkning" av dette som jeg ikke liker. Det at man i tillegg til å syntes det er koselig å komme på besøk til noen også får tanken "så bra at jeg kan spare de pengene".
Man syntes jo det er like koselig som før selvfølgelig, men denne tanken sniker seg også ubevisst inn.
Jeg har aldri tenkt sånn før og jeg gleder meg virkelig til å kunne slutte å tenke sånn igjen, det er veldig ubehagelig!
Også så flaut at jeg egentlig ikke hadde lyst til å skrive det.
Det handler ikke om å utnytte noen ved å få middag f.eks. Det handler om at man får en litt enklere uke selv, med litt mer frihet og mindre bekymringer. Det er vanskelig å forklare....
Nå har det gått 3 uker hvor jeg har vært ganske sosialt avstumpa. De som kjenner meg skjønner at det har sin pris. Man kan ikke ta initiativ til noe særlig selv, endel av livet ditt er prisgitt andre.
En veldig ubehagelig situasjon å være i!
Men samtidig, en lærerik situasjon å være i på mange måter for å forstå mer om andre sine liv.
Man får også læring om eget liv. For hvor mange tar egentlig kontakt med meg når initiativet må ligge hos dem?
Mye å lære, men bare 1 uke igjen nå - HURRA 😊
Jeg må helt ærlig si at livet som "fattig" har føltes stusselig, kjedelig og jeg føler meg også sosialt avstumpa, så jeg gleder meg til neste onsdag!!
Når jeg bruker ordene stusselig, kjedelig og sosialt avstumpa, så er jeg fullstendig klar over at dette er ord som jeg velger fordi jeg lever som "fattig" bare en måned.
De menneskene som lever livene sine slik vil nok bruke andre ord på sin tilværelse enn jeg gjør.
I løpet av disse ukene så har det blitt ganske klart for meg hvor stor innvirkning penger har på livet og dagene våre. Ikke at jeg tror mest mulig penger gir mest lykke.
Det å ha penger nok til mat, klær, bosted og regninger er nok det viktigste for de fleste.
Men det og ha noe mer enn det også, slik at man ikke trenger å vurdere hver eneste krone man bruker, det tror jeg også gir livsglede og frihetsfølelse.
Har man dette, så tror jeg ikke man blir spesielt mer lykkelig av å ha i overflod....kanskje, hvis man bruker overfloden sin til hjelp for andre 😇 da vil det nok gi stor glede!
Siste uke er igang, 450kr nå, siden det er til og med tirsdag neste uke.
Idag skal vi spise middag hos foreldrene mine. Blir veldig koselig og en kjekk start på uka for min del.
Det er en "bivirkning" av dette som jeg ikke liker. Det at man i tillegg til å syntes det er koselig å komme på besøk til noen også får tanken "så bra at jeg kan spare de pengene".
Man syntes jo det er like koselig som før selvfølgelig, men denne tanken sniker seg også ubevisst inn.
Jeg har aldri tenkt sånn før og jeg gleder meg virkelig til å kunne slutte å tenke sånn igjen, det er veldig ubehagelig!
Også så flaut at jeg egentlig ikke hadde lyst til å skrive det.
Det handler ikke om å utnytte noen ved å få middag f.eks. Det handler om at man får en litt enklere uke selv, med litt mer frihet og mindre bekymringer. Det er vanskelig å forklare....
Nå har det gått 3 uker hvor jeg har vært ganske sosialt avstumpa. De som kjenner meg skjønner at det har sin pris. Man kan ikke ta initiativ til noe særlig selv, endel av livet ditt er prisgitt andre.
En veldig ubehagelig situasjon å være i!
Men samtidig, en lærerik situasjon å være i på mange måter for å forstå mer om andre sine liv.
Man får også læring om eget liv. For hvor mange tar egentlig kontakt med meg når initiativet må ligge hos dem?
Mye å lære, men bare 1 uke igjen nå - HURRA 😊
lørdag 21. januar 2017
Tid for å leve - om å selge en drøm
Jeg fikk tips fra en venninne om å se på programmet: "Tid for å leve" som går på NRK.
Så i går benken jeg meg foran tv og det endte meg at jeg så alle programmene som foreløpig er tilgjengelig etter hverandre.
Jeg elsker slike programmer som handler om å komme seg bort fra byens stress og mas, og få tid til å virkelig kjenne på livet!
Nå har jeg bare sett disse menneskene på tv, men for en livsglede!
Om drømmen blir slik de hadde tenkt, det gjenstår å se, det byr på noen utfordringer nå.
Når jeg ser på slike program så setter det igang tankevirksomhet rundt mitt eget liv.
Hvor er jeg i livet på forskjellige områder? Og ikke minst, hva fyller jeg egentlig livet mitt med?
Hva slags drømmer har jeg?
Mannen min og jeg hadde to forskjellige drømmer. Han om hytte ved sjøen, jeg om hytte på fjellet.
Flere omstendigheter gjorde at vi valgte å bygge et liten hus ved sjøen.
Midt imellom vår hjemby og byen hvor hans storfamilie bor.
Valget falt på et idyllisk sted som heter Gjeving, etter at vi hadde leid hytte der et år.
Stedet ligger nydelig til midt imellom Risør og Tvedestrand.
Dette lille stedet har alt: ligger rett ved sjøen, snille naboer, stillhet, vakker utsikt, liten joker butikk, båt muligheter osv = det er et drømmested!
Vi fikk huset satt opp ferdig utvendig, hadde selvfølgelig inne fagarbeidere som rørlegger, elektrikere osv, men bortsett fra det gjorde vi alt selv.
MASSE jobb over flere år, godt man ikke vet helt hva man setter igang med bestandig.
Stedet har gitt oss masse glede og herlige opplevelser.
Men så er det så rart hvordan vi mennesker er i stadig forandring.
Nå til våren så skal vi legge ut feriehuset vårt til salgs!!
Vi selger det absolutt ikke for enhver pris, for vi må ikke selge det og vi koser oss masse der.
Men vi har brukt mye tid det siste året til å tenke over setningen i overskriften her: "Tid til å leve"!
På sikt, om dette blir solgt nå eller seinere, så ønsker vi mer tid til å leve, ikke bruke så mye tid på oppussing og vedlikehold...
Fra vi giftet oss for over 14 år siden så har vi:
- Total renovert en blokkleilighet
- Hus nr 1: pusset opp kjøkken, stue, fem soverom, innredet toroms loftstue, malt huset, bygget gjerde og utebod.
- Hus nr 2: pusset opp kjøkken, tre soverom, skiftet tak og malt huset.
- Bygget hele feriehuset.
Så nå vil vi ta grep som gjør at vi kan bruke livet vårt videre på å nyte!
Så i går benken jeg meg foran tv og det endte meg at jeg så alle programmene som foreløpig er tilgjengelig etter hverandre.
Jeg elsker slike programmer som handler om å komme seg bort fra byens stress og mas, og få tid til å virkelig kjenne på livet!
Nå har jeg bare sett disse menneskene på tv, men for en livsglede!
Om drømmen blir slik de hadde tenkt, det gjenstår å se, det byr på noen utfordringer nå.
Når jeg ser på slike program så setter det igang tankevirksomhet rundt mitt eget liv.
Hvor er jeg i livet på forskjellige områder? Og ikke minst, hva fyller jeg egentlig livet mitt med?
Hva slags drømmer har jeg?
Mannen min og jeg hadde to forskjellige drømmer. Han om hytte ved sjøen, jeg om hytte på fjellet.
Flere omstendigheter gjorde at vi valgte å bygge et liten hus ved sjøen.
Midt imellom vår hjemby og byen hvor hans storfamilie bor.
Valget falt på et idyllisk sted som heter Gjeving, etter at vi hadde leid hytte der et år.
Stedet ligger nydelig til midt imellom Risør og Tvedestrand.
Dette lille stedet har alt: ligger rett ved sjøen, snille naboer, stillhet, vakker utsikt, liten joker butikk, båt muligheter osv = det er et drømmested!
Vi fikk huset satt opp ferdig utvendig, hadde selvfølgelig inne fagarbeidere som rørlegger, elektrikere osv, men bortsett fra det gjorde vi alt selv.
MASSE jobb over flere år, godt man ikke vet helt hva man setter igang med bestandig.
Stedet har gitt oss masse glede og herlige opplevelser.
Men så er det så rart hvordan vi mennesker er i stadig forandring.
Nå til våren så skal vi legge ut feriehuset vårt til salgs!!
Vi selger det absolutt ikke for enhver pris, for vi må ikke selge det og vi koser oss masse der.
Men vi har brukt mye tid det siste året til å tenke over setningen i overskriften her: "Tid til å leve"!
På sikt, om dette blir solgt nå eller seinere, så ønsker vi mer tid til å leve, ikke bruke så mye tid på oppussing og vedlikehold...
Fra vi giftet oss for over 14 år siden så har vi:
- Total renovert en blokkleilighet
- Hus nr 1: pusset opp kjøkken, stue, fem soverom, innredet toroms loftstue, malt huset, bygget gjerde og utebod.
- Hus nr 2: pusset opp kjøkken, tre soverom, skiftet tak og malt huset.
- Bygget hele feriehuset.
Så nå vil vi ta grep som gjør at vi kan bruke livet vårt videre på å nyte!
fredag 20. januar 2017
Kjøpte gatemagasin til 100kr - "den stille" stemmen.
Livet går opp og ned, det er helt sikkert. Ikke mange dagene siden jeg skrev at alt går bra i forhold til mat og budsjettet. Men da hadde jeg ikke kalkulert med at meg kom til å kjøpe et gatemagasin til 100kr. Jeg klarte ikke å la være.
Jeg tenkte egentlig at jeg skulle klare å spare 50-100kr fra denne uka til neste ved å være skikkelig nøysom og flink, men det blir det ikke noe av nå.
Det blir mye knekkebrød med nøkkelost i helga for å si det sånn...
Når man har 225kr, så er 100kr til et gatemagasin ganske mye. Så det ble en litt annerledes følelse å kjøpe bladet denne gangen. Jeg hadde bestemt meg for å ikke kjøpe noe unødvendig denne måneden.
Jeg ville kjøpt gatemagasin av alle som selger det jeg, hvis jeg alltid skulle følge følelsene, men det går jo ikke.
Men i går var det noe spesielt, jeg klarte ikke gå forbi...
Noen kaller meg bløthjerta, dumsnill, altfor godtroende, lettlurt osv. Det er helt greit for meg.
For inne i meg så har jeg en veiviser som jeg har tro på at rettleder meg.
Som dere vet så er jeg kristen og jeg tror på at Den Hellige Ånd er med på å styre valgene i livet mitt. Ikke som noe "overåndelige greier", men som en tanke/stille hvisken hvis jeg tar meg tid til å lytte etter:
- En tanke som plutselig minner meg på å ta kontakt med en person.
- En tanke om at jeg må hjelpe en person.
- En tanke om at jeg skal gi noe til noen.
- Stille ord om at "dette må du holde deg unna".
Jeg har massevis av opplevelser hvor jeg har fulgt disse tankene/innskytelsene og det har alltid vist seg å være rett. Og i går når jeg gikk forbi så kom denne følelsen igjen.
Etter mange år nå så kjenner jeg den godt igjen og jeg kjemper ikke imot den så ofte mer.
Erfaringene har lært meg at jeg aldri har blitt fattigere av å gi når jeg kjenner dette. Alltid så dukker det opp noe som gjør at jeg i enden av situasjonen føler meg enda rikere. Så jeg er ikke spesielt bekymret for denne helga heller 😊!
Så får heller noen tro at jeg er dumsnill og lettlurt, det gjør ikke så mye når jeg selv vet hvorfor jeg tar de valgene jeg gjør.
For de som er interessert, dette er historien fra første gang jeg kan huske at jeg fikk en spesielt sterk innskytelse som jeg responderte på:
Jeg tipper jeg var rundt ca 19år. Var på vei hjem fra jobb på sykkel og syklet forbi der som Handelsstevne pleier å være på Falkum. Der bodde det en eldre dame som gikk i samme menighet som meg. Jeg hadde besøkt henne en eller to ganger, men jeg kjente henne ikke spesielt godt.
Så fikk jeg denne tanken om at jeg måtte snu og sykle til henne.
"Nei ærlig talt jeg kjenner henne jo nesten ikke, kan ikke bare komme sånn plutselig hun kan bli redd osv" argumenterte jeg tilbake i mitt hode.
Jeg syklet videre, men tanken og følelsen ble bare sterkere og sterkere. Til slutt måtte jeg bare snu og sykle bort til der hun bodde.
"Nei ærlig talt jeg kjenner henne jo nesten ikke, kan ikke bare komme sånn plutselig hun kan bli redd osv" argumenterte jeg tilbake i mitt hode.
Jeg syklet videre, men tanken og følelsen ble bare sterkere og sterkere. Til slutt måtte jeg bare snu og sykle bort til der hun bodde.
Jeg følte meg ikke særlig smart der jeg gikk med tunge skritt oppover trappene og ringte på.
Damen kommer etterhvert å lukker forsiktig døren opp og sier "neimen er det deg"?
- Yes det var jo meg og jeg hadde lyst til å synke ned i gulvet.
Hun lot meg få komme inn, og når vi satt oss i stua så ante ikke hva jeg skulle si.
Men så ser jeg på henne, og jeg ser at hun ser blek ut.
"Føler du deg dårlig, spør jeg".
"Det går fint, svarte hun".
Men jeg skjønner at her er det noe som ikke stemmer og jeg spør igjen. Jo hun føler seg litt rar osv.
Jeg blir så bekymra at jeg spør om å låne telefonen (dette var før mobiler) og ringer mamma som er sykepleier, forteller om situasjonen og at jeg tror hun må komme.
Mamma kommer, og damen reiser avgårde i ambulanse, hun fikk hjerteinfarkt.
Hun var alene og hadde ikke noe familie. Hva hvis jeg ikke hadde snudd?
Hun var alene og hadde ikke noe familie. Hva hvis jeg ikke hadde snudd?
Heldigvis gikk det fint, og jeg besøkte henne flere ganger etterpå 😊!
Det var ingenting som tilsa at jeg skulle reise til henne, bortsett fra denne "stille stemmen".
Det lønner seg å høre etter, selv om det ikke alltid virker som det klokeste.
Det virket ikke så klokt for meg i går, men jeg slår meg til ro med at det var det.
Så vil jeg ønske hver enkelt av dere en god helg 😊
onsdag 18. januar 2017
Er det bare meg som reagerer?
I går så sveipet jeg kjapt innom noen forskjellige nettaviser på morgenen slik jeg ofte gjør.
VG og Aftenposten gjerne, noen ganger også Nettavisen.
Nettavisen hadde en artikkel hvor det var et bilde av Carola og overskriften: "Hadde ikke sex på 14år".
Min første tanke er: "denne informasjonen ønsker jeg ikke å ha i mitt hode"!
Heldigvis så er det kortids-lagring i hode mitt på mange ting.
Må bare beklage at du også fikk denne informasjonen nå, du får ventilere den ut igjen...
Det er kanskje bare meg, men jeg har en annen forventning til en avis enn et ukeblad.
Når man velger å lese Se & Hør så vet man hva man kan forvente seg.
Mine forventninger til Nettavisen var tydeligvis for høye. Det i seg selv er jo ikke noen verre sak enn at jeg bare slutter å lese den.
Men er det bare meg som reagerer på at det er endel uvensentlige artikler i avisene?
Ikke bare i Nettavisen, for all del.
Det er kanskje bare meg og mitt hode som ikke klarer å følge med på utviklingen?
Var ikke aviser en gang i tiden noe man leste for å få de siste nyhetene?
Det er kanskje bare nyheter de presenterer enda, men at endel av de nyhetene er utenfor mitt syn på viktige nyheter?
En ting er artikler som ikke er i mitt interessefelt, det er jo helt greit. Jeg lar bare være å klikke på de. Men jeg syntes jeg stadig oftere får tanken: "jeg har ingen behov for å vite dette" bare av overskrifter.
Det er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli gammel og ikke følger med i tiden, ikke vet jeg.
Men jeg vet at det man fyller hode med, det påvirker livet vårt på mange måter.
Derfor prøver jeg å være nøye på hva jeg fyller hode mitt med. Både av lesestoff, filmer, tv program osv.
Jeg vil ikke at mine verdier og holdninger skal bli filt på litt og litt, slik at de sakte, men sikkert, forandrer seg. Eller at grensene mine sakte og nesten umerkelig flytter seg. .
Alt rundt oss er i forandring hele tiden. Derfor er det så viktig for meg å ha et stabilt fundament for meg og hva jeg står for.
At jeg bevisst gir meg selv påfyll av det som er viktig for meg. Ikke overfladiske ting som skifter med tid og moter. Men bunnsolide verdier og holdninger som står fast uansett.
VG og Aftenposten gjerne, noen ganger også Nettavisen.
Nettavisen hadde en artikkel hvor det var et bilde av Carola og overskriften: "Hadde ikke sex på 14år".
Min første tanke er: "denne informasjonen ønsker jeg ikke å ha i mitt hode"!
Heldigvis så er det kortids-lagring i hode mitt på mange ting.
Må bare beklage at du også fikk denne informasjonen nå, du får ventilere den ut igjen...
Det er kanskje bare meg, men jeg har en annen forventning til en avis enn et ukeblad.
Når man velger å lese Se & Hør så vet man hva man kan forvente seg.
Mine forventninger til Nettavisen var tydeligvis for høye. Det i seg selv er jo ikke noen verre sak enn at jeg bare slutter å lese den.
Men er det bare meg som reagerer på at det er endel uvensentlige artikler i avisene?
Ikke bare i Nettavisen, for all del.
Det er kanskje bare meg og mitt hode som ikke klarer å følge med på utviklingen?
Var ikke aviser en gang i tiden noe man leste for å få de siste nyhetene?
Det er kanskje bare nyheter de presenterer enda, men at endel av de nyhetene er utenfor mitt syn på viktige nyheter?
En ting er artikler som ikke er i mitt interessefelt, det er jo helt greit. Jeg lar bare være å klikke på de. Men jeg syntes jeg stadig oftere får tanken: "jeg har ingen behov for å vite dette" bare av overskrifter.
Det er kanskje et tegn på at jeg begynner å bli gammel og ikke følger med i tiden, ikke vet jeg.
Men jeg vet at det man fyller hode med, det påvirker livet vårt på mange måter.
Derfor prøver jeg å være nøye på hva jeg fyller hode mitt med. Både av lesestoff, filmer, tv program osv.
Jeg vil ikke at mine verdier og holdninger skal bli filt på litt og litt, slik at de sakte, men sikkert, forandrer seg. Eller at grensene mine sakte og nesten umerkelig flytter seg. .
Alt rundt oss er i forandring hele tiden. Derfor er det så viktig for meg å ha et stabilt fundament for meg og hva jeg står for.
At jeg bevisst gir meg selv påfyll av det som er viktig for meg. Ikke overfladiske ting som skifter med tid og moter. Men bunnsolide verdier og holdninger som står fast uansett.
Dag 17 - Skikkelig lei!
Nå har jeg kommet til dag nr 17, og jeg er intet mindre enn skikkelig lei!
Da jeg startet opp så tenkte jeg at denne dagen ville komme, egentlig mye kjappere enn dette.
Men når det hadde gått ca 10 dager tenkte jeg at jeg faktisk ville klare dette uten å bli særlig lei.
Så feil kan man ta, også av seg selv...
Egentlig så er jeg ikke helt sikker på hva jeg er så lei av? Med maten så går det greit.
Og ikke har jeg noen andre store behov heller. Jeg har jo fått både telys, blomster, rett i koppen kakao og idag skal vi hente ved 😊!
Det spørs om jeg faktisk bare er lei av å ikke kunne bruke penger?
Det er veldig lite jeg handler på nettet, men nå "må jeg" stadig inn å sjekke noen nettbutikker.
Jeg kjøper ikke noe, har bare den trangen til å se. Ikke skjønner jeg hva som er så veldig interresant med å se på gensere, bukser osv på nettet? Og ting har jeg nok av i overflod. Jeg gidder jo aldri sånt vanligvis, men nå denne merkelige trangen altså.
Innimellom nå så får jeg en frustrerende følelse av at jeg er "satt på vent".
Selv om jeg ikke aner hva jeg venter på?
Kanskje er det så enkelt at jeg går å venter på å få bruke penger igjen?
17 dager er ikke spesielt lenge å holde ut. Jeg har på ingen måte tenkt til å gi meg, jeg blir bare frustrert over meg selv akkurat nå.
Samtidig så ville det vel vært rart om man la om på en så stor hverdagslig vane uten å komme til et punkt hvor man begynner å kjenne på frustrasjon?
Jaja så vidt jeg vet har ingen dødd av frustrasjon enda, og jeg blir sikkert ikke den første 😁!
Jeg får bare gå rundt her å "vente" på noe jeg ikke vet hva er.
Tankene kretser rundt de som lever et liv hvor hverdagene er slik.
Føler de at de blir "satt på vent" med ting i sine liv?
Regner ikke med at det er overfladisk shopping de føler slik med evt, men sikkert andre ting.
Eller kanskje de føler at noe av barnas liv blir "satt på vent"?
For min egen del så tenker jeg at jeg har bare godt av å kjenne på disse følelsene, men for meg så er de jo midlertidig. Det verste som kan skje er at jeg begynner å knurre som svar tilbake en periode, isteden for å svare hyggelig 😉.
Men disse andre, kanskje har de talenter som de ikke får utviklet. Eller drømmer som aldri blir til virkelighet. Drømmer uten luksus, men drømmer om et godt og verdig liv.
Da skjønner jeg jo innmari godt selv at min eventuelle småfurting noen dager ikke er så viktig!
Da jeg startet opp så tenkte jeg at denne dagen ville komme, egentlig mye kjappere enn dette.
Men når det hadde gått ca 10 dager tenkte jeg at jeg faktisk ville klare dette uten å bli særlig lei.
Så feil kan man ta, også av seg selv...
Egentlig så er jeg ikke helt sikker på hva jeg er så lei av? Med maten så går det greit.
Og ikke har jeg noen andre store behov heller. Jeg har jo fått både telys, blomster, rett i koppen kakao og idag skal vi hente ved 😊!
Det spørs om jeg faktisk bare er lei av å ikke kunne bruke penger?
Det er veldig lite jeg handler på nettet, men nå "må jeg" stadig inn å sjekke noen nettbutikker.
Jeg kjøper ikke noe, har bare den trangen til å se. Ikke skjønner jeg hva som er så veldig interresant med å se på gensere, bukser osv på nettet? Og ting har jeg nok av i overflod. Jeg gidder jo aldri sånt vanligvis, men nå denne merkelige trangen altså.
Innimellom nå så får jeg en frustrerende følelse av at jeg er "satt på vent".
Selv om jeg ikke aner hva jeg venter på?
Kanskje er det så enkelt at jeg går å venter på å få bruke penger igjen?
17 dager er ikke spesielt lenge å holde ut. Jeg har på ingen måte tenkt til å gi meg, jeg blir bare frustrert over meg selv akkurat nå.
Samtidig så ville det vel vært rart om man la om på en så stor hverdagslig vane uten å komme til et punkt hvor man begynner å kjenne på frustrasjon?
Jaja så vidt jeg vet har ingen dødd av frustrasjon enda, og jeg blir sikkert ikke den første 😁!
Jeg får bare gå rundt her å "vente" på noe jeg ikke vet hva er.
Tankene kretser rundt de som lever et liv hvor hverdagene er slik.
Føler de at de blir "satt på vent" med ting i sine liv?
Regner ikke med at det er overfladisk shopping de føler slik med evt, men sikkert andre ting.
Eller kanskje de føler at noe av barnas liv blir "satt på vent"?
For min egen del så tenker jeg at jeg har bare godt av å kjenne på disse følelsene, men for meg så er de jo midlertidig. Det verste som kan skje er at jeg begynner å knurre som svar tilbake en periode, isteden for å svare hyggelig 😉.
Men disse andre, kanskje har de talenter som de ikke får utviklet. Eller drømmer som aldri blir til virkelighet. Drømmer uten luksus, men drømmer om et godt og verdig liv.
Da skjønner jeg jo innmari godt selv at min eventuelle småfurting noen dager ikke er så viktig!
tirsdag 17. januar 2017
En setning er nok iblant
Noen ganger skulle jeg ønske at vi alle våknet opp med mellommennskelig fargeblindhet.....
mandag 16. januar 2017
Møter vi hverandre med verdighet?
Det er tankene rundt hvordan vi mennesker er imot hverandre som har jobbet og jobber mye i hode mitt for tiden. Jeg er ikke ferdig tenk rundt dette, det blir jeg nok aldri...
Mellommenneskelige relasjoner bør være basert på lik verdighet. Begrepet "verdighet" stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd.
Da jeg var en liten jente satt jeg å så på Skomakergata til jul og lærte om barns rettigheter.
"Alle barn har rett til: nok mat, helsetjenester, nasjonalitet, utvikle sine evner osv - Tøfflus skulle utvikle sine evner til å bli kokk, slik at han kunne spise masse kruspersille". Det er herlig nostalgi!
Men lille jenta Ingvild-Christin vokser til og etterhvert så stemmer ikke alle de fine rettighetene hun lærte om som barn med virkeligheten rundt. På skolen lærer man om alle de sultne barna i Afrika. Misjonærer kommer hjem fra alle verdenshjørner å forteller om behov og virkeligheter som jeg skulle ønske var bare eventyr. Og på tv kan jeg se bilder som forteller meg at det jeg lærer ikke er eventyr!
Som voksen har jeg fått erfaring i å hjelpe barn og ungdom som har levd i krenkelser og ydmykelse. Det er en lang vei å finne tilbake til den verdigheten som man hadde når man ble født.
Veien dit er kronglete, vond og tidvis i møte med egen fortid, helt hjerteskjærende - men det finnes en vei tilbake til å finne egenverd, håp, glede og et meningsfylt liv.
Når vi tenker på barn så tenker de aller fleste av oss: "alle barn er like verdifulle, alle barn burde få de samme sjanser i livet, selvfølgelig har de lik rett på hjelp" osv.
Og nå kommer jeg til det som plager tankene mine og som jeg grubler på:
- Hva er det som skjer med vårt syn på våre medmennesker ifra de er barn - til de blir voksne?
- Er lik verdighet bare for barn, ikke ungdom og voksne?
- Hva skjedde med at alle våre medmennesker har lik verdi som oss?
Jeg mener ALLE.
De som misbruker alkohol og narkotika. De som prostituerer seg. De som tigger på gata osv.
Jeg kan gå til meg selv, jeg kan ikke fordra å bli kategorisert i en sekkebetegnelse.
En typisk sekkebetegnelse om meg vil være "de kristne".
Yes, jeg er kristen!
Men det er også det eneste jeg har helt til felles med andre som har en kristen tro.
Jeg er ikke bare kristen. De som misbruker narkotika er mye mer enn det. Alle vi på denne jorden er enkeltindivider som hver og en fortjener å bli møtt med verdighet.
Også lurer jeg på, er det sånn at mennesker vi beundrer de gir vi automatisk litt mer verdighet?
For hva da med de menneskene som vi forakter?
Deler vi ut verdighet etter menneskers status?
Vi har begreper som: "det er under min verdighet å jobbe med...."
Jeg legger ofte merke til hvordan andre behandler folk som jobber i service yrker: kelnere, resepsjonister, butikkmedarbeidere og vaskehjelper. Ofte så sier det noe om menneskesynet vårt.
Dette er tanker som svirrer i hode mitt. Aller mest i forhold til hvordan jeg selv behandler andre, jeg har masse jeg kan jobbe med!
Men kanskje er det ikke bare meg som bør være litt innom disse tankene?
Det er sånn at vi alle blir påvirket av hvordan de rundt oss behandler oss.
Hvordan du og jeg behandler enkeltmenneskene vi møter, gjør noe med deres følelse av egenverd.
På lørdag så skrev jeg med Lisa, en venninne som bor i USA. I løpet av samtalen så kom vi innpå Dave, en felles kamerat av oss.
Han har en fantastisk måte å behandle sine medmennesker på.
Lisa skrev det så godt:" Dave, han behandlet oss som dronninger"!
Selvfølelsen er god når man er sammen med han.
Et tap for meg og Norge at vi mista han helt til USA!
Han er ett enkeltmenneske som gjør en stor forskjell!
Så da kan du og jeg også 😊
Mellommenneskelige relasjoner bør være basert på lik verdighet. Begrepet "verdighet" stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd.
Da jeg var en liten jente satt jeg å så på Skomakergata til jul og lærte om barns rettigheter.
"Alle barn har rett til: nok mat, helsetjenester, nasjonalitet, utvikle sine evner osv - Tøfflus skulle utvikle sine evner til å bli kokk, slik at han kunne spise masse kruspersille". Det er herlig nostalgi!
Men lille jenta Ingvild-Christin vokser til og etterhvert så stemmer ikke alle de fine rettighetene hun lærte om som barn med virkeligheten rundt. På skolen lærer man om alle de sultne barna i Afrika. Misjonærer kommer hjem fra alle verdenshjørner å forteller om behov og virkeligheter som jeg skulle ønske var bare eventyr. Og på tv kan jeg se bilder som forteller meg at det jeg lærer ikke er eventyr!
Som voksen har jeg fått erfaring i å hjelpe barn og ungdom som har levd i krenkelser og ydmykelse. Det er en lang vei å finne tilbake til den verdigheten som man hadde når man ble født.
Veien dit er kronglete, vond og tidvis i møte med egen fortid, helt hjerteskjærende - men det finnes en vei tilbake til å finne egenverd, håp, glede og et meningsfylt liv.
Når vi tenker på barn så tenker de aller fleste av oss: "alle barn er like verdifulle, alle barn burde få de samme sjanser i livet, selvfølgelig har de lik rett på hjelp" osv.
Og nå kommer jeg til det som plager tankene mine og som jeg grubler på:
- Hva er det som skjer med vårt syn på våre medmennesker ifra de er barn - til de blir voksne?
- Er lik verdighet bare for barn, ikke ungdom og voksne?
- Hva skjedde med at alle våre medmennesker har lik verdi som oss?
Jeg mener ALLE.
De som misbruker alkohol og narkotika. De som prostituerer seg. De som tigger på gata osv.
Jeg kan gå til meg selv, jeg kan ikke fordra å bli kategorisert i en sekkebetegnelse.
En typisk sekkebetegnelse om meg vil være "de kristne".
Yes, jeg er kristen!
Men det er også det eneste jeg har helt til felles med andre som har en kristen tro.
Jeg er ikke bare kristen. De som misbruker narkotika er mye mer enn det. Alle vi på denne jorden er enkeltindivider som hver og en fortjener å bli møtt med verdighet.
Også lurer jeg på, er det sånn at mennesker vi beundrer de gir vi automatisk litt mer verdighet?
For hva da med de menneskene som vi forakter?
Deler vi ut verdighet etter menneskers status?
Vi har begreper som: "det er under min verdighet å jobbe med...."
Jeg legger ofte merke til hvordan andre behandler folk som jobber i service yrker: kelnere, resepsjonister, butikkmedarbeidere og vaskehjelper. Ofte så sier det noe om menneskesynet vårt.
Dette er tanker som svirrer i hode mitt. Aller mest i forhold til hvordan jeg selv behandler andre, jeg har masse jeg kan jobbe med!
Men kanskje er det ikke bare meg som bør være litt innom disse tankene?
Det er sånn at vi alle blir påvirket av hvordan de rundt oss behandler oss.
Hvordan du og jeg behandler enkeltmenneskene vi møter, gjør noe med deres følelse av egenverd.
På lørdag så skrev jeg med Lisa, en venninne som bor i USA. I løpet av samtalen så kom vi innpå Dave, en felles kamerat av oss.
Han har en fantastisk måte å behandle sine medmennesker på.
Lisa skrev det så godt:" Dave, han behandlet oss som dronninger"!
Selvfølelsen er god når man er sammen med han.
Et tap for meg og Norge at vi mista han helt til USA!
Han er ett enkeltmenneske som gjør en stor forskjell!
Så da kan du og jeg også 😊
søndag 15. januar 2017
Dag 14 - Halvveis
Nå har jeg levd to uker med et budsjett på 350kr uken, 50kr dagen. To uker er ikke mye å kunne basere erfaringer på. Men igjennom bloggen så har dere kunnet lese om endel av de tankene og utfordringene jeg har møtt disse ukene. På forhånd så trodde jeg at dette skulle handle mye om å ha nok penger til mat, det viste seg kjapt at sånn ble det ikke. 350kr holder til mat, men problemet er at da må du kutte ut alt annet. Og det er behovene/savnet som melder seg når man kutter ut alt det andre som er den store utfordringen.
Små hverdagsting som jeg knapt tenker over at jeg bruker penger på, betyr mye - mer enn jeg syntes er greit. Det har vært fint med denne utfordringen for å finne ut slike ting om meg selv. Selv om det ikke er like gøy å finne ut av alt, så gir det meg en mulighet til å jobbe med å forandre meg.
Idag så har datteren vår bursdag. Da blir det mye feiring i helga og siden jeg har bestemt meg for å holde bursdagene utenfor eksperimentet mitt, så sparer jeg jo litt penger. Må ta med seg alt 😊!
Selv om jeg holder bursdagene utenfor denne økonomiske utfordringen, så ble det jo til at jeg tenkte endel mer over alt jeg kjøpte enn jeg har gjort før. Det å kunne stelle i stand bursdager akkurat sånn som ungene ønsker seg det er jo en luksus. Det har jeg brukt endel tanker på de siste dagene. Ikke at man nødvendigvis trenger å forandre på det, mer at man er bevisst på hvor heldig man er.
I tillegg til det så har jeg fått en vakker liten blomstergruppe av tanten min som er på besøk i Skien. Den skal det stelles veldig godt med så den holder seg lenge!
Jeg bruker telysene fra januarnissen til å lyse opp tilværelsen på kveldstid og koser meg veldig med det!
Status: Gratulerer meg selv med halvveis, selv om det har skjært seg et par ganger så har jeg ikke gitt opp!
p.s: Jeg går å grubler veldig på noen tanker. Lurer på når de er modne for å deles, kanskje imorgen?
God søndag i solskinnet!
Små hverdagsting som jeg knapt tenker over at jeg bruker penger på, betyr mye - mer enn jeg syntes er greit. Det har vært fint med denne utfordringen for å finne ut slike ting om meg selv. Selv om det ikke er like gøy å finne ut av alt, så gir det meg en mulighet til å jobbe med å forandre meg.
Idag så har datteren vår bursdag. Da blir det mye feiring i helga og siden jeg har bestemt meg for å holde bursdagene utenfor eksperimentet mitt, så sparer jeg jo litt penger. Må ta med seg alt 😊!
Selv om jeg holder bursdagene utenfor denne økonomiske utfordringen, så ble det jo til at jeg tenkte endel mer over alt jeg kjøpte enn jeg har gjort før. Det å kunne stelle i stand bursdager akkurat sånn som ungene ønsker seg det er jo en luksus. Det har jeg brukt endel tanker på de siste dagene. Ikke at man nødvendigvis trenger å forandre på det, mer at man er bevisst på hvor heldig man er.
I tillegg til det så har jeg fått en vakker liten blomstergruppe av tanten min som er på besøk i Skien. Den skal det stelles veldig godt med så den holder seg lenge!
Jeg bruker telysene fra januarnissen til å lyse opp tilværelsen på kveldstid og koser meg veldig med det!
Status: Gratulerer meg selv med halvveis, selv om det har skjært seg et par ganger så har jeg ikke gitt opp!
p.s: Jeg går å grubler veldig på noen tanker. Lurer på når de er modne for å deles, kanskje imorgen?
God søndag i solskinnet!
fredag 13. januar 2017
Dag 12 - Hvem har sagt at livet skal være rettferdig?
Hvor hadde vi det fra?
Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Der var piller for alt; nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?
- Kolbein Falkeid
Rettferdighet er noe som skal kjempes for på mange arenaer. Og urettferdighet er høyt oppe på listen over mine triggerpunkter. Men er rettferdighet alltid det samme som at man skal bli behandlet likt?
Da vi som barn skulle få brus på lørdagskveldene satte vi glassene ved siden av hverandre, for det skulle deles helt likt. Da var det rettferdig å få likt.
På veldig mange områder er det rettferdig at vi får likt, som f.eks: lik lønn for likt arbeid, lik tilgang på helsetjenester osv.
Min personlige tro er at vi grunnleggende er skapt helt forskjellige. Det er disse forskjellene i oss som gjør hver av oss unike. Og da blir spørsmålet mitt; "Er det rettferdig å alltid behandle ulike mennesker likt?".
Kanskje er du uenig, men mitt svar på det er "Nei".
Disse grunnleggende forskjellene gjør at vi som individ har forskjellige behov. Kanskje trenger jeg masse hjelp på et område hvor du klarer deg helt alene. Og kanskje er det motsatt på andre områder?
For å ta meg selv, i jobben min så må jeg i mange møter. Noen små, men også noen store med mange fagpersoner. De første årene var det utrolig deilig å ha med en å kunne støtte seg på. Men nå gjør det meg ingenting å gå på store møter alene. Behovet mitt for støtte har forandret seg. Så vi er både ulike og vi er i utvikling hele tiden.
Vi er fire søsken i min familie, vi søsken er ganske forskjellige. Og våre familier igjen er også ulike.
Ville det vært rettferdig av våre foreldre å alltid gi likt til alle oss? Jeg syntes ikke det.
Kanskje trenger noen mest snekker hjelp, andre trenger kanskje mer hjelp til barnevakt f.eks.
Vi søsken er også i forskjellige faser på forskjellige tidspunkt, noe som igjen er med på å gjøre behovene forskjellig. Jeg holder ikke regning på hva og hvor mye foreldrene mine gjør for søsknene mine. For meg er det fint at vi kan få hjelp etter behov.
Ofte så er det vel sånn at vi liker at våre utfordringer/vanskeligheter ikke blir utlevert.
Dette har ikke skjedd, men hvis for eksempel:
Jeg sliter med noe som jeg forteller sjefen min, men som jeg ikke ønsker at de andre på jobb skal vite. Og resultat av det blir litt forskjellsbehandling en periode, da er det kjapt for de andre å reagere med at ting er urettferdig.
Jeg liker ikke urettferdighet, men jeg liker samtidig at det skal være rom for forskjellsbehandling etter behov. Både på jobb, i familie, blant venner osv...det er ikke urettferdighet for meg, det er å se enkelt mennesket.
La oss kjempe for rettferdighet! Men rettferdighet og likhet er ikke bestandig det samme!
Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Der var piller for alt; nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?
- Kolbein Falkeid
Rettferdighet er noe som skal kjempes for på mange arenaer. Og urettferdighet er høyt oppe på listen over mine triggerpunkter. Men er rettferdighet alltid det samme som at man skal bli behandlet likt?
Da vi som barn skulle få brus på lørdagskveldene satte vi glassene ved siden av hverandre, for det skulle deles helt likt. Da var det rettferdig å få likt.
På veldig mange områder er det rettferdig at vi får likt, som f.eks: lik lønn for likt arbeid, lik tilgang på helsetjenester osv.
Min personlige tro er at vi grunnleggende er skapt helt forskjellige. Det er disse forskjellene i oss som gjør hver av oss unike. Og da blir spørsmålet mitt; "Er det rettferdig å alltid behandle ulike mennesker likt?".
Kanskje er du uenig, men mitt svar på det er "Nei".
Disse grunnleggende forskjellene gjør at vi som individ har forskjellige behov. Kanskje trenger jeg masse hjelp på et område hvor du klarer deg helt alene. Og kanskje er det motsatt på andre områder?
For å ta meg selv, i jobben min så må jeg i mange møter. Noen små, men også noen store med mange fagpersoner. De første årene var det utrolig deilig å ha med en å kunne støtte seg på. Men nå gjør det meg ingenting å gå på store møter alene. Behovet mitt for støtte har forandret seg. Så vi er både ulike og vi er i utvikling hele tiden.
Vi er fire søsken i min familie, vi søsken er ganske forskjellige. Og våre familier igjen er også ulike.
Ville det vært rettferdig av våre foreldre å alltid gi likt til alle oss? Jeg syntes ikke det.
Kanskje trenger noen mest snekker hjelp, andre trenger kanskje mer hjelp til barnevakt f.eks.
Vi søsken er også i forskjellige faser på forskjellige tidspunkt, noe som igjen er med på å gjøre behovene forskjellig. Jeg holder ikke regning på hva og hvor mye foreldrene mine gjør for søsknene mine. For meg er det fint at vi kan få hjelp etter behov.
Ofte så er det vel sånn at vi liker at våre utfordringer/vanskeligheter ikke blir utlevert.
Dette har ikke skjedd, men hvis for eksempel:
Jeg sliter med noe som jeg forteller sjefen min, men som jeg ikke ønsker at de andre på jobb skal vite. Og resultat av det blir litt forskjellsbehandling en periode, da er det kjapt for de andre å reagere med at ting er urettferdig.
Jeg liker ikke urettferdighet, men jeg liker samtidig at det skal være rom for forskjellsbehandling etter behov. Både på jobb, i familie, blant venner osv...det er ikke urettferdighet for meg, det er å se enkelt mennesket.
La oss kjempe for rettferdighet! Men rettferdighet og likhet er ikke bestandig det samme!
torsdag 12. januar 2017
Dag 11 - Lønningsdag
Idag er det lønningsdag og nå skulle Hallgeir fra Luksusfellen vært her å sett hvor flink jeg er til å spare. Men kanskje han bør komme før 1.februar når jeg er ferdig med å leve på 350kroner uka 😉.
Vel, jeg er faktisk flink til å spare, men ikke så flink som jeg påtvunget blir denne måneden. Kunsten blir å ikke bruke opp ekstra mye fra februar, det må jeg prøve på.
Gleden over lønningsdag er både større og mindre på en gang denne måneden. Større fordi jeg kjenner ekstra på hvor godt det er å kunne betale alle faste regninger, og ikke tenke mer på sånt før neste måned. Det å ha det økonomisk romslig og slippe økonomiske bekymringer er virkelig en stor frihet å sette pris på!
De siste dagene så har jeg kunnet kjenne på en liten brøkdel av hvordan det er å ha en lav maksgrense for bruk av penger. Og hver eneste dag så kjenner jeg på hvor glad jeg er for at barna mine slipper å leve innenfor disse rammene. Det må være kjempe vanskelig å leve med dårlig økonomi i et land med så høy levestandard som vårt.
Høye krav på alle måter, fra alle kanter. Et land hvor mange tenker: "selvfølgelig har alle 50-100kr".
Jeg får vondt i magen når skolen sier "alle kan ta med 50kr til å kjøpe is og brus", når de skal på tur en sommerdag. Fordi jeg vet at det sannsynligvis er 2-3, kanskje flere, som ikke kan få med 50kr og som vil havne utenfor denne gleden.
For noen er 50kr noe man bruker uten å blunke. For andre så er det viktige penger for at et stramt budsjett skal gå rundt. Det opplever jeg jo selv nå. Og de fleste har ikke bare et barn, men kanskje tre. Og de skal ikke bare på tur med skolen, de skal også på sommeravslutning. Og de skal ikke bare på sommeravslutning med skolen, men også med andre aktiviteter. Så blir sluttsummen av alt høy.
Et barn jeg kjenner fortalte meg om en annen på skolen som ikke hadde med niste fordi foreldrene ikke hadde mer penger til mat. Dette barnet visste ikke hva å gjøre for å hjelpe?
Jeg liker å fortrenge sånne tanker, det er behagelig å ikke forholde seg til denne virkeligheten.
Det har ordnet seg for hele denne familien, heldigvis. Men noen rundt oss har det sånn....
Dette ble et innlegg om både glede og sorg rundt dette med penger. Sånn er jo selve livet... fylt med både gleder og sorger.
onsdag 11. januar 2017
Dag 10 - Dette går visst ikke så bra....
Jaja, jammen så sprakk jeg budsjettet igjen. Dette går visst ikke så bra....
Denne gangen var det ikke fordi jeg glemte det og ikke brukte jeg pengene på meg selv.
Men det er en vond situasjon for noen og jeg valgte å reise ut idag å hjelpe. Noen ting er viktigere enn et eksperiment....
Det viktigste for meg er uansett at jeg holder budsjettet på ting til meg selv. Så jeg fortsetter videre med god samvittighet.
Igår fikk jeg to "jeg spanderer" tilbud, så koselig, jeg blir rørt av det 💜.
Igår kveld så jeg episode nr 2 av "Flukt". Kontrastene mot mitt eget liv blir så store at jeg har vanskelig for å forstå dette fult ut. Men jeg forstår ihvertifall at det å bli født i Norge er mer verdt enn å vinne i Lotto! Og jeg håper jeg klarer å ta med meg gleden over dette i hverdagene mine!
Denne gangen var det ikke fordi jeg glemte det og ikke brukte jeg pengene på meg selv.
Men det er en vond situasjon for noen og jeg valgte å reise ut idag å hjelpe. Noen ting er viktigere enn et eksperiment....
Det viktigste for meg er uansett at jeg holder budsjettet på ting til meg selv. Så jeg fortsetter videre med god samvittighet.
Igår fikk jeg to "jeg spanderer" tilbud, så koselig, jeg blir rørt av det 💜.
Igår kveld så jeg episode nr 2 av "Flukt". Kontrastene mot mitt eget liv blir så store at jeg har vanskelig for å forstå dette fult ut. Men jeg forstår ihvertifall at det å bli født i Norge er mer verdt enn å vinne i Lotto! Og jeg håper jeg klarer å ta med meg gleden over dette i hverdagene mine!
tirsdag 10. januar 2017
Dag 9 - januarnisse og takknemlighet
I postkassen igår så lå det en hilsen fra "januarnissen". Jeg tror jeg vet hvem det er, men nissen vil ikke tilstå hehe. Men uansett hvem nissen er så er gaven helt perfekt!
En pose med 100 stk telys!
Jeg jublet HØYT, og det er vel første gang jeg har gjort det for en pose telys. Faktisk så er det en god følelse å kunne bli så glad for en gave.
Selvfølgelig fikk jeg masse fint til jul, mye og glede seg over.
Men det å kunne få noe man VIRKELIG savner hver dag og ønsker seg, det er helt spesielt. Og den følelsen fikk jeg igjen nå.
Jeg tror kanskje jeg skal få meg en oppvekker denne måneden angående takknemlighet.
Denne gaven gledet meg skikkelig 💜.
Egentlig så hadde jeg bestemt meg for å ikke ta imot noe særlig med gaver, tenkte at det på en måte blir litt juks. Som da jeg fikk tilbud fra naboene (foreldrene mine) i går om å få ved. Men å bare gå over veien å hente ved, det virket så lettvint og juksete.
I tillegg så fikk jeg tilbud om å hente ved hos noen venner av oss som hadde mye de ville gi vekk.
Jeg må si at i går kveld kjente jeg på at jeg blir rørt når folk bryr seg sånn 💜.
Men jeg var ganske usikker på om det ble juks. Da fikk jeg noen ord fra en klok dame som skrev noe sånt som:
"man kan også lære at når en ikke har så mye - må en oftere si ja til å ta imot fra andre, da klarer man ikke alt selv. Det er også en nyttig lærdom å kjenne på følelsene en får da!"
Veldig kloke ord, tusen takk!
Så jeg har bestemt meg for å ombestemme meg, angående å ta imot gaver.
Fra nå av så tar jeg imot gaver. Men jeg kjenner at dette blir en utfordring!
Jeg er veldig glad i å gi gaver selv. Men jeg er helt ærlig dårlig på å ta imot. Så den kloke damen får nok rett, dette blir en nyttig lærdom for meg. Kanskje en av de vanskeligste.....
Så da er jeg visst åpen for gaver av alle slag. Jeg skal ihvertfall lære meg å bli det. Jeg kjenner meg stressa av det allerede...
Jaja, skal jeg gjøre noe sånt, så får jeg gjøre det 100%.
En pose med 100 stk telys!
Jeg jublet HØYT, og det er vel første gang jeg har gjort det for en pose telys. Faktisk så er det en god følelse å kunne bli så glad for en gave.
Selvfølgelig fikk jeg masse fint til jul, mye og glede seg over.
Men det å kunne få noe man VIRKELIG savner hver dag og ønsker seg, det er helt spesielt. Og den følelsen fikk jeg igjen nå.
Jeg tror kanskje jeg skal få meg en oppvekker denne måneden angående takknemlighet.
Denne gaven gledet meg skikkelig 💜.
Egentlig så hadde jeg bestemt meg for å ikke ta imot noe særlig med gaver, tenkte at det på en måte blir litt juks. Som da jeg fikk tilbud fra naboene (foreldrene mine) i går om å få ved. Men å bare gå over veien å hente ved, det virket så lettvint og juksete.
I tillegg så fikk jeg tilbud om å hente ved hos noen venner av oss som hadde mye de ville gi vekk.
Jeg må si at i går kveld kjente jeg på at jeg blir rørt når folk bryr seg sånn 💜.
Men jeg var ganske usikker på om det ble juks. Da fikk jeg noen ord fra en klok dame som skrev noe sånt som:
"man kan også lære at når en ikke har så mye - må en oftere si ja til å ta imot fra andre, da klarer man ikke alt selv. Det er også en nyttig lærdom å kjenne på følelsene en får da!"
Veldig kloke ord, tusen takk!
Så jeg har bestemt meg for å ombestemme meg, angående å ta imot gaver.
Fra nå av så tar jeg imot gaver. Men jeg kjenner at dette blir en utfordring!
Jeg er veldig glad i å gi gaver selv. Men jeg er helt ærlig dårlig på å ta imot. Så den kloke damen får nok rett, dette blir en nyttig lærdom for meg. Kanskje en av de vanskeligste.....
Så da er jeg visst åpen for gaver av alle slag. Jeg skal ihvertfall lære meg å bli det. Jeg kjenner meg stressa av det allerede...
Jaja, skal jeg gjøre noe sånt, så får jeg gjøre det 100%.
mandag 9. januar 2017
Kontrastenes liv
Her sitter jeg og undrer på hvilke veier jeg skal velge videre i livet?
- Der sitter du og dine veier videre er stengt.
Her sitter jeg og lurer på hva å ha til middager denne uken?
- Der sitter du og lurer på om du får nok mat.
Her sitter jeg og lurer på hvordan det går med barna mine på skolen?
- Der sitter du og undrer på om barna dine kommer til å få gå på skole.
Her sitter jeg og tenker på at vi må få pusset opp huset.
-Der sitter du og tenker på hvordan bombene ødela huset ditt.
Her sitter jeg og sørger over at jeg selvvalgt velger å selge hytta.
- Der sitter du i et telt i en flyktningleir.
Her sitter jeg og grubler over hvordan livet blir i fremtiden?
- Der sitter du og lurer på å flykte over havet for å få en fremtid.
Her sitter jeg med alt som jeg i livet mitt tar forgitt.
- Der flykter du over havet og drukning blir din skjebne.
Her sitter jeg, og for meg så er du "en av dem som drukner i havet".
- Ditt liv og dine drømmer er over. For noen var du alt!
Ingvild-Christin Kornmo Widerøe, 2017.
- Der sitter du og dine veier videre er stengt.
Her sitter jeg og lurer på hva å ha til middager denne uken?
- Der sitter du og lurer på om du får nok mat.
Her sitter jeg og lurer på hvordan det går med barna mine på skolen?
- Der sitter du og undrer på om barna dine kommer til å få gå på skole.
Her sitter jeg og tenker på at vi må få pusset opp huset.
-Der sitter du og tenker på hvordan bombene ødela huset ditt.
Her sitter jeg og sørger over at jeg selvvalgt velger å selge hytta.
- Der sitter du i et telt i en flyktningleir.
Her sitter jeg og grubler over hvordan livet blir i fremtiden?
- Der sitter du og lurer på å flykte over havet for å få en fremtid.
Her sitter jeg med alt som jeg i livet mitt tar forgitt.
- Der flykter du over havet og drukning blir din skjebne.
Her sitter jeg, og for meg så er du "en av dem som drukner i havet".
- Ditt liv og dine drømmer er over. For noen var du alt!
Ingvild-Christin Kornmo Widerøe, 2017.
Dag nr 8 - passer dårlig med kulde nå
Mandag morgen og en ny uke er igang. For min del så passer det utrolig dårlig med den kulden som kommer nå. Særlig siden det straks er tomt for ved.
Varmepumpe er utrolig kjekt, men når det blir skikkelig kaldt så er det både deilig og nødvendig å fyre om morgenen for å få huset skikkelig varmt. Jeg reiser ikke ut på jobb som de fleste andre, jeg jobber hjemme så da må det være varmt her.
Det betyr at jeg må ut å kjøpe ved. Og hvor mye koster det for ved tro? Jeg aner ikke siden vi ikke har kjøpt ved på flere år. Men det aner meg at mine 250kr for en uke synker betraktelig...
Nå kan jeg dele summen for ved på fire siden vi er fire i familien og bare jeg holder på med dette eksperimentet, men allikevel.
Denne utgiften så jeg ikke komme. Jeg kan selvfølgelig poste på Facebook om noen vil velsigne meg med gratis ved, men det er juks syntes jeg. Hvor får jeg tak i billigst ved tro? Bare å sette i gang, ny uke - nye utfordringer.
Varmepumpe er utrolig kjekt, men når det blir skikkelig kaldt så er det både deilig og nødvendig å fyre om morgenen for å få huset skikkelig varmt. Jeg reiser ikke ut på jobb som de fleste andre, jeg jobber hjemme så da må det være varmt her.
Det betyr at jeg må ut å kjøpe ved. Og hvor mye koster det for ved tro? Jeg aner ikke siden vi ikke har kjøpt ved på flere år. Men det aner meg at mine 250kr for en uke synker betraktelig...
Nå kan jeg dele summen for ved på fire siden vi er fire i familien og bare jeg holder på med dette eksperimentet, men allikevel.
Denne utgiften så jeg ikke komme. Jeg kan selvfølgelig poste på Facebook om noen vil velsigne meg med gratis ved, men det er juks syntes jeg. Hvor får jeg tak i billigst ved tro? Bare å sette i gang, ny uke - nye utfordringer.
søndag 8. januar 2017
Dag nr 7, budsjettet sprakk uke nr 1!
Fy søren å surt, jeg sprakk budsjettet første uka. Og det mest irriterende av alt er at jeg gjorde det uten å tenke over det og på noe jeg kjøper maks to ganger i året - leppestift!
Jeg har brukt kontanter til mitt budsjett denne uka, for å enklest holde styr på pengene.
På fredag så skulle jeg ut å kjøpe bursdagsgave for datteren min og noen andre ting til ungene.
Men så glemte jeg hele eksperimentet mitt når jeg var å handla, det var helt blåst bort fra hode. Det eneste som var i mitt hode var å huske alt jeg skulle ha på butikken. Og midt oppi dette så finner jeg akkurat sånn leppestift jeg har ønska meg, og hode er ikke innom tanken om sparepluss osv engang.
Jeg reiser glad og lykkelig hjem over å ha husket alt jeg skulle osv.
Så kommer jeg hjem og skal spise lunsj og da husker jeg det. Fy søren altså, også på noe sånt!!!
Hadde det enda vært sjokolade 😏! Jaja, ikke så mye å få gjort med det nå etterpå. Men det viser jo hvor fort det er å falle tilbake i den vanlige hverdagen - dessverre. Må skjerpe meg enda mer.
Bortsett fra det så har jeg vært flink da. Vi pleier å ha pizza på fredager. Denne helga så er ungene borte så isteden for å kunne dele kostnadene til pizzaen på fire, så kunne jeg bare dele de på to nå.
Så da måtte vi lage en pizza og spise halve på fredag og halve på lørdag, det gikk jo fint det.
Idag skal vi ha taco for de siste pengene mine, det gleder jeg meg veldig til.
Men nå håper jeg at jeg klarer dette videre altså.
Ihvertfall at jeg ikke sprekker budsjettet på noe så dumt!
Jeg har brukt kontanter til mitt budsjett denne uka, for å enklest holde styr på pengene.
På fredag så skulle jeg ut å kjøpe bursdagsgave for datteren min og noen andre ting til ungene.
Men så glemte jeg hele eksperimentet mitt når jeg var å handla, det var helt blåst bort fra hode. Det eneste som var i mitt hode var å huske alt jeg skulle ha på butikken. Og midt oppi dette så finner jeg akkurat sånn leppestift jeg har ønska meg, og hode er ikke innom tanken om sparepluss osv engang.
Jeg reiser glad og lykkelig hjem over å ha husket alt jeg skulle osv.
Så kommer jeg hjem og skal spise lunsj og da husker jeg det. Fy søren altså, også på noe sånt!!!
Hadde det enda vært sjokolade 😏! Jaja, ikke så mye å få gjort med det nå etterpå. Men det viser jo hvor fort det er å falle tilbake i den vanlige hverdagen - dessverre. Må skjerpe meg enda mer.
Bortsett fra det så har jeg vært flink da. Vi pleier å ha pizza på fredager. Denne helga så er ungene borte så isteden for å kunne dele kostnadene til pizzaen på fire, så kunne jeg bare dele de på to nå.
Så da måtte vi lage en pizza og spise halve på fredag og halve på lørdag, det gikk jo fint det.
Idag skal vi ha taco for de siste pengene mine, det gleder jeg meg veldig til.
Men nå håper jeg at jeg klarer dette videre altså.
Ihvertfall at jeg ikke sprekker budsjettet på noe så dumt!
fredag 6. januar 2017
Dag 4 +5
Dagen igår ble fin, veldig koselig med besøk!
Enkel servering, men det visste jo gjestene på forhånd. Det viste seg vel at maten ikke har noe å si for om det blir koselig eller ikke.
Ellers hadde jeg "slått på stortromma" og tent flere telys. Det er så rart å tenke over sånne ting.
Jeg føler at tankegangen min for tiden tilsier at jeg er arving etter Onkel Skrue 😊
Dette med å ikke kunne dele med andre, kommer til å bli et av de verste triggerpunktene mine å stri med disse ukene.
Jeg har fadderbarn som jeg selvsagt betaler for denne måneden også. De holder jeg utenfor dette, de er de siste som trenger å lære mer om fattigdom. Men sånn utenom de... Jeg er vant til å kjøpe
"Folk er folk" av en person, nå måtte jeg si nei. Følte meg så råtten. Det er flere slike ting som jeg liker å gjøre, og jeg merker at dette plager meg allerede etter 4 dager!
Jeg vet om noen som kunne trengt en utstrakt hånd igår, men det kunne ikke bli meg nå. Egentlig så hadde jeg lyst til å bare avslutte dette på grunn av det, men jeg tror egentlig at jeg har litt godt av å kjenne litt på disse følelsene også. Penger er med på å styre ganske mye av livet. Det styrer selvfølgelig ikke hvem du er som person, men det styrer over hvor mye du kan være med å gi videre til hjelp for andre. Det er nok mange som gjerne vil hjelpe, men som ikke har økonomi til det. Den følelsen har jeg godt av å måtte gnage på noen uker.
Så foreløpig er det dette som utfordrer meg mest!
Jeg har 50 kroner igjen av denne ukens penger nå som alt er handlet inn. Så spørs det neste uke da, for denne uka hadde jeg jo endel i kjøleskapet osv når jeg begynte. Men jeg har nok fått en tanke om at det ikke blir lite mat som blir det mest utfordrende, men mer hva dette gjør med det sosiale livet mitt.
Skjønn start på den kalde dagen idag med fyr i peisen!
God helg alle som en 🌻
Enkel servering, men det visste jo gjestene på forhånd. Det viste seg vel at maten ikke har noe å si for om det blir koselig eller ikke.
Ellers hadde jeg "slått på stortromma" og tent flere telys. Det er så rart å tenke over sånne ting.
Jeg føler at tankegangen min for tiden tilsier at jeg er arving etter Onkel Skrue 😊
Dette med å ikke kunne dele med andre, kommer til å bli et av de verste triggerpunktene mine å stri med disse ukene.
Jeg har fadderbarn som jeg selvsagt betaler for denne måneden også. De holder jeg utenfor dette, de er de siste som trenger å lære mer om fattigdom. Men sånn utenom de... Jeg er vant til å kjøpe
"Folk er folk" av en person, nå måtte jeg si nei. Følte meg så råtten. Det er flere slike ting som jeg liker å gjøre, og jeg merker at dette plager meg allerede etter 4 dager!
Jeg vet om noen som kunne trengt en utstrakt hånd igår, men det kunne ikke bli meg nå. Egentlig så hadde jeg lyst til å bare avslutte dette på grunn av det, men jeg tror egentlig at jeg har litt godt av å kjenne litt på disse følelsene også. Penger er med på å styre ganske mye av livet. Det styrer selvfølgelig ikke hvem du er som person, men det styrer over hvor mye du kan være med å gi videre til hjelp for andre. Det er nok mange som gjerne vil hjelpe, men som ikke har økonomi til det. Den følelsen har jeg godt av å måtte gnage på noen uker.
Så foreløpig er det dette som utfordrer meg mest!
Jeg har 50 kroner igjen av denne ukens penger nå som alt er handlet inn. Så spørs det neste uke da, for denne uka hadde jeg jo endel i kjøleskapet osv når jeg begynte. Men jeg har nok fått en tanke om at det ikke blir lite mat som blir det mest utfordrende, men mer hva dette gjør med det sosiale livet mitt.
Skjønn start på den kalde dagen idag med fyr i peisen!
God helg alle som en 🌻
onsdag 4. januar 2017
Dag 3 - Nå minker det i kjøleskapet
Idag er hode mitt fylt med helt andre ting enn dette eksperimentet. Det er propp fult av inntrykk etter programmet "Flukt", hvor programleder Leo Ajkic tar oss med så vi får se en liten del av hverdagene til flyktninger.
Etter programmet så klarte jeg ikke å finne frem et ord. Det er ikke så ofte jeg blir helt taus, jeg er egentlig en person som har ord for det aller meste. Men etter å ha sett dette var tårer min eneste kommunikasjon. De tårene hjelper ikke flyktningene, men de er et symbol for den hjelpeløsheten jeg kjenner etter å ha sett dette programmet.
Alle disse menneskene som lever uten håp for fremtiden. Knuste drømmer i hopetall både for voksne og barn! Dager som føles meningsløse...
For et bittelite antall så finnes det et håp, et håp om å få være en av de som blir valgt ut som FN´s kvoteflyktninger. Selv blir jeg nesten uvel bare av å skrive kvote og flyktning som samhørig ord.
Kvote er noe jeg forbinder med svenskehandel....
Som vi fikk se i programmet så er noen så heldige at de får lov til å komme til Norge eller andre ressurssterke land. Men det er en liten brøkdel.
Hva med alle de andre? Jeg skjønner at ikke alle disse kan komme til Norge.
Men jeg gjentar meg selv: "Hva med alle de andre?" Hva med alle de som lever uten et håp for seg selv og sine barn?
Egentlig så har jeg ikke lyst til å se de andre episodene for jeg syntes det er så grusomt. Men jeg er tross alt så heldig at jeg kan sitte å se på dette på avstand, så det skal jeg tvinge meg selv til.
Hvis noen må leve disse livene, så får jeg bare tåle å se det på tv.
Det er noe vi alle kan gjøre. Vi kan ta imot de flyktningene som kommer hit på en verdig måte.
Det er det absolutt minste både jeg og du kan gjøre mot folk som har fått så mye ødelagt i livet sitt, men som har fått sjansen til en ny start i vårt land.
Hvordan ville jeg ønsket å bli tatt imot hvis det var meg?
Jeg er helt enig med denne anmelderen i Dagbladet og anbefaler dere virkelig å følge med på denne serien: http://www.dagbladet.no/kultur/du-skylder-deg-selv-a-se-denne-serien/66584938
Så over til eksperimentet mitt. Jeg kjente først at jeg var ganske likegyldig til om jeg må leve fattig i en måned etter programmet i går. Hva er en måned liksom? Men etterhvert kom tanken om at det er jo en fin mulighet til å kjenne på en liten brøkdel av hvordan andre har det.
Idag har jeg vært på butikken å handlet en ny pakke med servelat, dopapir (hjelp som pengene flyr) og egg. Nå begynner det å minske kraftig på penger. 100 kroner igjen nå når jeg har gitt mitt bidrag til middager i helgen. Nå begynner det å bli tomt i kjøleskapet for det jeg hadde fra før. så det er fremover nå det blir skikkelig spennende for meg.
Imorgen skal jeg få besøk. Jeg er vanligvis bestevenn med Meny når jeg får lunsjbesøk. Men jeg må klare meg uten den Menyvennen nå i en måned, minst..
Så får å gjøre det enkelt, koke egg osv. Tipper det blir like koselig som alltid uansett!
I går ble strykejernet ødelagt. Vi har hatt det siden vi giftet oss, men så ble det ødelagt akkurat denne måneden selvfølgelig. Heldigvis fikk vi 2 stk skovarmere til jul, så da kan jeg bytte den ene i nytt strykejern. Litt begynner flaks må man jo ha.
Må krysse fingrene nå for at ikke mer blir ødelagt før 1.februar :)
-I dag kom mannen hjem med hvite tulipaner - HURRA!
Etter programmet så klarte jeg ikke å finne frem et ord. Det er ikke så ofte jeg blir helt taus, jeg er egentlig en person som har ord for det aller meste. Men etter å ha sett dette var tårer min eneste kommunikasjon. De tårene hjelper ikke flyktningene, men de er et symbol for den hjelpeløsheten jeg kjenner etter å ha sett dette programmet.
Alle disse menneskene som lever uten håp for fremtiden. Knuste drømmer i hopetall både for voksne og barn! Dager som føles meningsløse...
For et bittelite antall så finnes det et håp, et håp om å få være en av de som blir valgt ut som FN´s kvoteflyktninger. Selv blir jeg nesten uvel bare av å skrive kvote og flyktning som samhørig ord.
Kvote er noe jeg forbinder med svenskehandel....
Som vi fikk se i programmet så er noen så heldige at de får lov til å komme til Norge eller andre ressurssterke land. Men det er en liten brøkdel.
Hva med alle de andre? Jeg skjønner at ikke alle disse kan komme til Norge.
Men jeg gjentar meg selv: "Hva med alle de andre?" Hva med alle de som lever uten et håp for seg selv og sine barn?
Egentlig så har jeg ikke lyst til å se de andre episodene for jeg syntes det er så grusomt. Men jeg er tross alt så heldig at jeg kan sitte å se på dette på avstand, så det skal jeg tvinge meg selv til.
Hvis noen må leve disse livene, så får jeg bare tåle å se det på tv.
Det er noe vi alle kan gjøre. Vi kan ta imot de flyktningene som kommer hit på en verdig måte.
Det er det absolutt minste både jeg og du kan gjøre mot folk som har fått så mye ødelagt i livet sitt, men som har fått sjansen til en ny start i vårt land.
Hvordan ville jeg ønsket å bli tatt imot hvis det var meg?
Jeg er helt enig med denne anmelderen i Dagbladet og anbefaler dere virkelig å følge med på denne serien: http://www.dagbladet.no/kultur/du-skylder-deg-selv-a-se-denne-serien/66584938
Så over til eksperimentet mitt. Jeg kjente først at jeg var ganske likegyldig til om jeg må leve fattig i en måned etter programmet i går. Hva er en måned liksom? Men etterhvert kom tanken om at det er jo en fin mulighet til å kjenne på en liten brøkdel av hvordan andre har det.
Idag har jeg vært på butikken å handlet en ny pakke med servelat, dopapir (hjelp som pengene flyr) og egg. Nå begynner det å minske kraftig på penger. 100 kroner igjen nå når jeg har gitt mitt bidrag til middager i helgen. Nå begynner det å bli tomt i kjøleskapet for det jeg hadde fra før. så det er fremover nå det blir skikkelig spennende for meg.
Imorgen skal jeg få besøk. Jeg er vanligvis bestevenn med Meny når jeg får lunsjbesøk. Men jeg må klare meg uten den Menyvennen nå i en måned, minst..
Så får å gjøre det enkelt, koke egg osv. Tipper det blir like koselig som alltid uansett!
I går ble strykejernet ødelagt. Vi har hatt det siden vi giftet oss, men så ble det ødelagt akkurat denne måneden selvfølgelig. Heldigvis fikk vi 2 stk skovarmere til jul, så da kan jeg bytte den ene i nytt strykejern. Litt begynner flaks må man jo ha.
Må krysse fingrene nå for at ikke mer blir ødelagt før 1.februar :)
-I dag kom mannen hjem med hvite tulipaner - HURRA!
tirsdag 3. januar 2017
Dag nr 2 - Stusselig...
Dagen idag hadde jeg satt av til å være meddommer i retten. Jeg var satt opp som vara og slapp å møte, så da går den saken sin gang uten meg. Da har jeg jo plutselig en hel dag ledig!
Når nyttårsaften er over så er jeg lei av all rødfargen rundt forbi,så jeg er kjapp til å få ut jula.
Straks skolen er igang igjen så pleier jeg å reise ut å kjøpe hvite tulipaner og nye blomster til kjøkken og stue. Men nå som jeg skal leve for 50,- kroner dagen så skjønte jeg jo fort at det blir det ikke noe av før i februar.
Heldigvis så fikk jeg noen nydelige roser av svigerinnen min på nyttårsaften som fortsatt blomstrer flott - håper de vare veldig lenge.
Så tomt det er i huset uten blomster!
Kjøkkenvinduet er så trist og stusselig med de tomme blå blomsterpottene. Jeg kunne jo ta blomsterpottene vekk og pynte med noe annet, men da blir noe av vitsen med dette også borte. Tenker vel at jeg har godt av å sitte der å se på den tomheten å tenke over hvor heldig jeg egentlig er.
Det er rart når dagene blir så styrt av detaljer jeg aldri pleier å tenke over. Som i går kveld da jeg skulle tenne telys rundt forbi. Jeg tenner alltid masse lys! Både på kvelden og morgen når det er mørkt. Men hvis jeg fortsetter å tenne så mange lys hele tiden så blir det tomt om bare noen dager.
Så nå kan jeg bare tenne et lys av gangen. Telys er visst også fryktelig dyrt, når man har 50kr...
Bare småting å ofre foreløpig altså. Men allikevel så er det hverdagsting som har fungert som viktige trivselsfaktorer for meg. Jeg lurer litt på hvor mye dette vil irritere meg i lengden?
Hvis det ser sånn halvveis fraflytta ut utenfra her, så er det bare fordi mor i huset lever på sparepluss en måned.
Når nyttårsaften er over så er jeg lei av all rødfargen rundt forbi,så jeg er kjapp til å få ut jula.
Straks skolen er igang igjen så pleier jeg å reise ut å kjøpe hvite tulipaner og nye blomster til kjøkken og stue. Men nå som jeg skal leve for 50,- kroner dagen så skjønte jeg jo fort at det blir det ikke noe av før i februar.
Heldigvis så fikk jeg noen nydelige roser av svigerinnen min på nyttårsaften som fortsatt blomstrer flott - håper de vare veldig lenge.
Så tomt det er i huset uten blomster!
Kjøkkenvinduet er så trist og stusselig med de tomme blå blomsterpottene. Jeg kunne jo ta blomsterpottene vekk og pynte med noe annet, men da blir noe av vitsen med dette også borte. Tenker vel at jeg har godt av å sitte der å se på den tomheten å tenke over hvor heldig jeg egentlig er.
Det er rart når dagene blir så styrt av detaljer jeg aldri pleier å tenke over. Som i går kveld da jeg skulle tenne telys rundt forbi. Jeg tenner alltid masse lys! Både på kvelden og morgen når det er mørkt. Men hvis jeg fortsetter å tenne så mange lys hele tiden så blir det tomt om bare noen dager.
Så nå kan jeg bare tenne et lys av gangen. Telys er visst også fryktelig dyrt, når man har 50kr...
Bare småting å ofre foreløpig altså. Men allikevel så er det hverdagsting som har fungert som viktige trivselsfaktorer for meg. Jeg lurer litt på hvor mye dette vil irritere meg i lengden?
Hvis det ser sånn halvveis fraflytta ut utenfra her, så er det bare fordi mor i huset lever på sparepluss en måned.
mandag 2. januar 2017
Utfordring!
Velkommen til bloggen min!
Her vil du kunne følge med på litt av det som jeg fyller dagene og tankene mine med. Nå i begynnelsen vil det dreie seg endel om noe jeg leste i avisen igår.
Der leste jeg om en dame som hadde bestemt seg for å prøve å leve for 50 kroner dagen i en måned. Det skulle dekke alt unntatt faste regninger. Altså mat, shampo, håndsåpe, blomster osv...
Jeg fikk veldig lyst til å prøve på det samme, så dette prosjektet har jeg startet på idag.
Hun tillot at venner spanderte på henne osv, det vil ikke jeg, føles som juks for min del. Hun hadde også lov til å bruke alt det hun hadde fra før, det gjør jeg også. Men det varer jo ikke så lenge...
Det er ganske morsomt hvor mange nye tanker som har dukket opp i mitt hode allerede første dagen. Hvordan jeg nå legger merke til detaljer i pengebruken som jeg aldri har tenkt over før. Noen eksempler:
- Jeg lurte veldig på hvor mange knekkebrød det er i knekkebrød pakkene jeg pleier å spise. For jeg må fordele pengene etter det.
- Mannen og datteren kjøpte 2 pakker knekkebrød og 2 bananer for meg på butikken idag.
Det kostet 9 kroner for 2 bananer! 9 kroner er mye når 50 kroner skal dekke en dag, ikke mer bananer nei.
-Og jeg lurte på hvorfor i all verden de brukte 1 krone på pose, når jeg bare har 50 kroner og vi har mange hjemme?
- Og akkurat når jeg hadde fordelt pengene så fint utover uka, så skulle jeg vaske hendene og oppdaget at det snart er tomt for håndsåpe. Jeg kunne bare latt mannen kjøpe det, men det blir litt feil, må gjøre dette ordentlig tenkte jeg. Så da må jeg finne ut hva håndsåpe koster, dele det på 4 og betale min del.
Allerede nå første dag så kjenner jeg på at det er mye slitsom tankevirksomhet rundt det å måtte vite nøyaktig hvor mye penger man kan bruke osv. For min del så skal jeg bare holde ut en måned, men mange har slike hverdager. Jeg tenker at jeg ville vært full av bekymringer for alt som er økonomisk uforutsett hvis livet mitt var sånn. Og som mor så ville nok en slik tilværelse gått utover nattesøvnen osv. Jeg er så heldig at jeg kan holde ungene utenfor dette....
Så mange nye tanker, sunne tanker tenker jeg. Det er ingen tvil om at dette eksperimentet har jeg jammen godt av på mange måter. Jeg har bestemt meg for å være helt slavisk på dette bortsett fra på datteren min sin bursdag. Blir lov med litt kake da.
Jeg er spent på hva slags utfordringer som vil dukke opp etterhvert... Hvis du vil følge med så kommer det oppdateringer her på bloggen.
Beste hilsen Ingvild-Christin
Abonner på:
Innlegg (Atom)