Dag 12 - Hvem har sagt at livet skal være rettferdig?

Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Der var piller for alt; nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?
- Kolbein Falkeid


Rettferdighet er noe som skal kjempes for på mange arenaer. Og urettferdighet er høyt oppe på listen over mine triggerpunkter. Men er rettferdighet alltid det samme som at man skal bli behandlet likt?
Da vi som barn skulle få brus på lørdagskveldene satte vi glassene ved siden av hverandre, for det skulle deles helt likt. Da var det rettferdig å få likt.
På veldig mange områder er det rettferdig at vi får likt, som f.eks: lik lønn for likt arbeid, lik tilgang på helsetjenester osv.

Min personlige tro er at vi grunnleggende er skapt helt forskjellige. Det er disse forskjellene i oss som gjør hver av oss unike. Og da blir spørsmålet mitt; "Er det rettferdig å alltid behandle ulike mennesker likt?".
Kanskje er du uenig, men mitt svar på det er "Nei".
Disse grunnleggende forskjellene gjør at vi som individ har forskjellige behov. Kanskje trenger jeg masse hjelp på et område hvor du klarer deg helt alene. Og kanskje er det motsatt på andre områder?
For å ta meg selv, i jobben min så må jeg i mange møter. Noen små, men også noen store med mange fagpersoner. De første årene var det utrolig deilig å ha med en å kunne støtte seg på. Men nå gjør det meg ingenting å gå på store møter alene. Behovet mitt for støtte har forandret seg. Så vi er både ulike og vi er i utvikling hele tiden.

Vi er fire søsken i min familie, vi søsken er ganske forskjellige. Og våre familier igjen er også ulike.
Ville det vært rettferdig av våre foreldre å alltid gi likt til alle oss? Jeg syntes ikke det.
Kanskje trenger noen mest snekker hjelp, andre trenger kanskje mer hjelp til barnevakt f.eks.
Vi søsken er også i forskjellige faser på forskjellige tidspunkt, noe som igjen er med på å gjøre behovene forskjellig. Jeg holder ikke regning på hva og hvor mye foreldrene mine gjør for søsknene mine. For meg er det fint at vi kan få hjelp etter behov.

Ofte så er det vel sånn at vi liker at våre utfordringer/vanskeligheter ikke blir utlevert.
Dette har ikke skjedd, men hvis for eksempel:
Jeg sliter med noe som jeg forteller sjefen min, men som jeg ikke ønsker at de andre på jobb skal vite. Og resultat av det blir litt forskjellsbehandling en periode, da er det kjapt for de andre å reagere med at ting er urettferdig.
Jeg liker ikke urettferdighet, men jeg liker samtidig at det skal være rom for forskjellsbehandling etter behov. Både på jobb, i familie, blant venner osv...det er ikke urettferdighet for meg, det er å se enkelt mennesket.

La oss kjempe for rettferdighet! Men rettferdighet og likhet er ikke bestandig det samme!