Møter vi hverandre med verdighet?

Det er tankene rundt hvordan vi mennesker er imot hverandre som har jobbet og jobber mye i hode mitt for tiden. Jeg er ikke ferdig tenk rundt dette, det blir jeg nok aldri...

Mellommenneskelige relasjoner bør være basert på lik verdighet. Begrepet "verdighet" stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd.
Da jeg var en liten jente satt jeg å så på Skomakergata til jul og lærte om barns rettigheter.
"Alle barn har rett til: nok mat, helsetjenester, nasjonalitet, utvikle sine evner osv - Tøfflus skulle utvikle sine evner til å bli kokk, slik at han kunne spise masse kruspersille". Det er herlig nostalgi!

Men lille jenta Ingvild-Christin vokser til og etterhvert så stemmer ikke alle de fine rettighetene hun lærte om som barn med virkeligheten rundt. På skolen lærer man om alle de sultne barna i Afrika. Misjonærer kommer hjem fra alle verdenshjørner å forteller om behov og virkeligheter som jeg skulle ønske var bare eventyr. Og på tv kan jeg se bilder som forteller meg at det jeg lærer ikke er eventyr!

Som voksen har jeg fått erfaring i å hjelpe barn og ungdom som har levd i krenkelser og ydmykelse. Det er en lang vei å finne tilbake til den verdigheten som man hadde når man ble født.
Veien dit er kronglete, vond og tidvis i møte med egen fortid, helt hjerteskjærende - men det finnes en vei tilbake til å finne egenverd, håp, glede og et meningsfylt liv.

Når vi tenker på barn så tenker de aller fleste av oss: "alle barn er like verdifulle, alle barn burde få de samme sjanser i livet, selvfølgelig har de lik rett på hjelp" osv.
Og nå kommer jeg til det som plager tankene mine og som jeg grubler på:

- Hva er det som skjer med vårt syn på våre medmennesker ifra de er barn - til de blir voksne?
- Er lik verdighet bare for barn, ikke ungdom og voksne?
- Hva skjedde med at alle våre medmennesker har lik verdi som oss?

Jeg mener ALLE.
De som misbruker alkohol og narkotika. De som prostituerer seg. De som tigger på gata osv.

Jeg kan gå til meg selv, jeg kan ikke fordra å bli kategorisert i en sekkebetegnelse.
En typisk sekkebetegnelse om meg vil være "de kristne".
Yes, jeg er kristen!
Men det er også det eneste jeg har helt til felles med andre som har en kristen tro.
Jeg er ikke bare kristen. De som misbruker narkotika er mye mer enn det. Alle vi på denne jorden er enkeltindivider som hver og en fortjener å bli møtt med verdighet.

Også lurer jeg på, er det sånn at mennesker vi beundrer de gir vi automatisk litt mer verdighet?
For hva da med de menneskene som vi forakter?
Deler vi ut verdighet etter menneskers status?

Vi har begreper som: "det er under min verdighet å jobbe med...."

Jeg legger ofte merke til hvordan andre behandler folk som jobber i service yrker: kelnere, resepsjonister, butikkmedarbeidere og vaskehjelper. Ofte så sier det noe om menneskesynet vårt.

Dette er tanker som svirrer i hode mitt. Aller mest i forhold til hvordan jeg selv behandler andre, jeg har masse jeg kan jobbe med!
Men kanskje er det ikke bare meg som bør være litt innom disse tankene?
Det er sånn at vi alle blir påvirket av hvordan de rundt oss behandler oss.
Hvordan du og jeg behandler enkeltmenneskene vi møter, gjør noe med deres følelse av egenverd.
På lørdag så skrev jeg med Lisa, en venninne som bor i USA. I løpet av samtalen så kom vi innpå Dave, en felles kamerat av oss.
Han har en fantastisk måte å behandle sine medmennesker på.
Lisa skrev det så godt:" Dave, han behandlet oss som dronninger"!
Selvfølelsen er god når man er sammen med han.
Et tap for meg og Norge at vi mista han helt til USA!

Han er ett enkeltmenneske som gjør en stor forskjell!

Så da kan du og jeg også 😊