Nei, er nei!

Som foreldre så vil vi gjerne at barna våre skal oppføre seg på en måte som speiler andre voksnes forventninger.
Og det er mange normer og regler for hvordan vi tenker at barn bør oppføre seg i forskjellige situasjoner.
Og hvis barna ikke gjør det som er forventet, da kan vi voksne føle oss flaue osv.

En typisk ting er at det ofte blir forventet er at barn skal godta er f.eks å bli klemt på.
F.eks når barnet møter voksne i nær familie eller hvis det får en gave.
Det er liksom høflig at i slike situasjoner så skal man gi klem.
Helt fra mine barn var små så er det ingen som har fått gi dem klem hvis de ikke ville selv.
Når vi voksne tvinger barn til å trå over denne grensen, så er vi med på å rive ned en av deres viktigste grenser for seg selv.
Barn bør ikke bli opplært til at voksne skal få bestemme hvilken fysisk nærhet de skal få ha til barnet - uansett relasjon.
For det er i slike situasjoner at barn lærer seg, helt fra de er små, at de kan si "nei" eller "jeg vil ikke" til uønsket kroppskontakt.
Dette er en kjempe viktig grense for barn å ha, den kan være med på å beskytte barnet mot krenkelser og seksuelle overgrep.
Så helt fra de er små så bør de få lære at de selv skal få bestemme over sin egen kropp og intim grense.

Ingen av oss ønsker å være foreldrene som oppdager at barnet har blitt misbrukt av noen i nær relasjon, fordi vi sa "joda du må sitte på fanget til ....vettu, det er jo så koselig", når barnet nekta og prøvde med dette å sette grense.
Selvfølgelig kan man ha lært dette osv og allikevel oppleve slike krenkelser, men vi som foreldre må ihvertfall gjøre det vi kan for å hjelpe barna våre.

Barn er jo like ulike som vi voksne. Noen elsker å klemme, sitte på fanget og kose osv.
Andre igjen kan ikke fordra det. Det bør være rom for begge deler.
Jeg er selv en som stort sett liker å klemme, men absolutt ikke alltid!
En gutt jeg kjenner hadde en periode hvor han ikke skulle gi klem, helt greit, jeg masa ikke.
Så en dag kom han løpende bort til meg å sa: "du som er så glad i å få klemmer, du kan jo få en av meg"!
Da var han klar for å klemmer igjen 😊!

Vi som voksne må hjelpe barna slik at de selv kan få sette grenser for hvem de vil gi klem, når de vil gi klem, sitte på fanget osv.
At barnet lærer dette er mye viktigere enn å leve opp til voksnes forventninger til barna.
Og det er heller ingen selvfølgelighet at barn skal gi klem selv om de f.eks har fått en gave.
De bør lære seg å si "tusen takk", men klemmen, den bør de få bestemme over selv.

Å se seg selv i den store sammenhengen

Som noen av dere vet så har jeg slitt med ryggen ca 3 uker nå.
Jeg er kjempe mye bedre, men fortsatt så er det vanskelig å sitte over tid + kjøre noe særlig mer enn 10min med bilen.
Det går sakte bedre og bedre, og det er godt i kjenne på at det går riktig vei!
Allikevel så kan jeg føle meg skikkelig utålmodig noen dager, det er jo så mye man vil gjøre.
Forrige uke var en uke hvor jeg hadde 3 ting som jeg VIRKELIG hadde lyst til!
Tomas Sjødin var i Gjerpen kirke den ene kvelden. Jeg har lest alle bøkene hans utenom den siste og han er virkelig en jeg har hatt lyst til å høre på! -Det gikk ikke.
En annen kveld var det kino premiere på en film jeg hadde gledet meg så til å se. Det er ikke ofte jeg gleder meg til sånt, jeg er kanskje på kino i snitt 1 gang i året. -Det gikk ikke.
Igår var det konfirmasjon for den ene nevøen min. Jeg hadde alle planene klare tidligere for en tale jeg skulle holde osv. Og gledet meg veldig til den dagen. Man må jo verne om sine favoritter 😊.
- Men jeg klarte ikke å bli med der heller.

Selvfølgelig så var jeg lei meg over disse tingene, særlig konfirmasjonen, det ble litt tårer den dagen.
Men så er det rart, når livet viser seg fra denne siden, det hender jo innimellom det.
Da kommer tankene frem om hva som faktisk er ille og verdt å grine for.
Noe av det verste jeg vet i livet er sykehus, jeg kan bare ikke fordra det på noe vis!
Så jeg har en sånn regel for meg selv: "det er ikke lov å klage skikkelig før jeg er på sykehus".
Og jammen så hjelper det!
De første dagene, da jeg såvidt klarte å gå noen meter oppreist med krykker + gikk på sterke medisiner osv. Midt i det så klarte jeg å tenke: "tenk hvis jeg hadde hatt det sånn + vært på sykehus i tillegg"?
Da ble jeg litt mer lykkelig med en gang fordi jeg kunne la være å dra på sykehuset.
Hvis ting er enda verre enn dette, da har jeg en ting jeg leste i en avis for kanskje 1 år siden som jeg tenker på. Det var en reportasje om de små jentene i India som lever som sexslaver.
Bare jeg tenker på disse jentene så blekner alt av selvmedlidenhet i meg. Ingenting i livet mitt er i nærheten av grusomhetene i disse jentenes liv!

Jeg tror vi som bor i Norge ofte er vant til å måle livene våre oppover mot noe bedre.
Stadig er vi i streben etter noe som skal bringe enda mer lykke i livene våre.
Det er så lett å ønske seg alt som har en fin fasade og glitrer + et lettvint liv.
Selvfølgelig er det deilig med gledes dager fylt med lykke og gode opplevelser.
Vi trenger alle slike opplevelser!
Men livet er rart, for noen ganger så kan man finne dypest mening og venner for livet i vanskelige stunder.
Absolutt ikke alltid,  men iblant så skjer det...
I vanskelige stunder så tror jeg det er sunt å åpne blikket og se litt utenfor huset vårt.
Jeg er veldig bevisst på at det er mange i Norge + særlig ute i resten av verden som har det så forferdelig mye verre enn meg.
Slik er det lettere å glede seg over det man har, på tross av.

Når jeg lå der i senga og ikke kunne gjøre noe fornuftig, så følte jeg at tiden jeg lå der var så bortkasta.
Men så kom jeg på at jeg kan jo bruke endel av tiden til å be for andre mennesker som jeg vet har det vanskelig. Som tenkt, så gjort!
Hvis du ønsker at jeg skal be for deg generelt eller noe spesielt, så kan du sende meg en melding på innboksen hvis du ikke vil skrive så andre ser det.

Jeg har virkelig tro på bønn og syntes det å be for hverandre er en fin ting 😊