Dobbeltkommunikasjon

Idag var jeg en kjapp snik tur innom Facebook. Det hadde kommet beskjeder i gruppene som er laget for skoleklassene til ungene skjønte jeg, så jeg måtte sjekke de.
Disse skolegruppene er de eneste gruppene jeg sjekker, ingenting annet.
Maks to minutter på Facebook!

Facebook er en stor arena for noe jeg har tenkt mye på i det siste. Jeg har blitt opptatt av dette med dobbeltkommunikasjon.
Personlig syntes jeg det er slitsomt og uforutsigbart å forholde seg til folk som dobbeltkommuniserer mye.
Jeg liker aller best folk som sier ting rett ut, på en høflig måte selvfølgelig, men samtidig på en sånn måte at man slipper å sitte å lure i etterkant.
Det er for meg litt trøblete at noen har mange ord om mye, men når det kommer til praksis så harmonerer ikke ordene som blir sagt med handlingene til personen.
Og når man oppfører seg etter slik man blir fortalt at det er forventet, men så er det plutselig helt feil, for ord og handling er ikke det samme, da sliter jeg!
Slike personer syntes jeg det er slitsomt å være sammen med, for man vet ikke helt hva man skal forvente eller forholde seg til.
Jeg liker ordene: "jeg bryr meg ikke så mye om hva du sier, det som betyr noe er hva du faktisk gjør".

For barn er det veldig utfordrende og ødeleggende å forholde seg til dobbeltkommunikasjon.
Som når en voksen snakker med veldig snill stemme (prøver å ta seg sammen), men kroppsspråket forteller at den voksne er irritert/sinna.
Situasjonene og kommunikasjonen blir veldig tvetydig og det blir umulig for barnet å vita hva som er bra å gjøre, for uansett hva det velger så blir det galt.
Eller man forteller til barnet: "det viktigste er at du gjør så godt du kan, vi er så fornøyd med det". Men når barnet gjør det og det ikke er så bra som den voksne forventet, så responderer den voksne negativt mot barnet.
Sannheten var at det var ikke bra nok å gjøre så godt barnet kunne. Man måtte gjøre det så bra som den voksne forventet for at det skulle være bra nok. Da sier man en ting og  både forventer kommuniserer noe annet.

Det er veldig kjapt å dobbelt kommunisere, uten at man mener å gjøre det.
Man sier de "rette ordene" i situasjoner, slik det er forventet at man skal si.
Eller kanskje vi egentlig er uenig i det som blir sagt/bestemt, men tørr ikke si det og later som vi er enige.
Eller kanskje vi syntes det som blir bestemt krever for mye av oss, men det passer seg ikke å si det/ønsker ikke å si det.
Resultatet blir at man går fra f.eks et møte og at man tror alle er enige, men sånn er det ikke.
Det vil vise seg i handling ganske kjapt, og skape usikkerhet og frustrasjon.
Det kan også være andre ytre omstendigheter som gjør at vi voksne er i ubalanse og lar det gå utover barnet/andre voksne.
Når ting oppstår som gjør meg veldig ubalansert, så sier jeg det til ungene.
Ikke alle småting, men når det skjer store ting som gir utslag i sinne/frustrasjon/sorg.
Jeg sier f.eks: "idag er jeg sinna/frustrert, men det er ikke noe du har gjort eller deg jeg er sinna på".
Eller: "idag har det skjedd noe som gjør at jeg er veldig lei meg, men det er ikke på grunn av noe du har gjort".
Og isteden for at ungene "lister seg rundt på tærne" i hensyn til meg og i usikkerhet. Pluss at jeg prøver å ta meg i sammen og bruker snill stemme og irritert kroppsspråk, så får vi plassert ting der de hører hjemme, hos meg.