Jenta på venterommet

Idag satt jeg alene på et venterom, hos en hjelpeinstans for barn og unge.
Så åpner døren seg og inn kommer en ung jente på ca 16år.
Redde øyne sveiper igjennom rommet for vurdering av situasjonen.
Jeg tror jeg ser en lettelse over at det ikke er flere der, før øynene hviler på meg.
Jeg sender det beste smilet jeg har og får et usikkert smil tilbake.
Det er mange plasser å velge imellom, venterommet er stort.
Jenta setter seg på en stol rett ovenfor meg.
Jeg tenker at jeg skal kikke videre i avisa, ihvertfall ikke se på henne som virker så engstelig...

Jeg kjenner at blikket hennes hviler på meg og jeg møter blikket hennes.
Hun sender et litt sikrere smil nå og jeg sender igjen et av mine beste smil tilbake.
Smil kan få alle forsvarsmurer til å falle!

Det er noe ved denne jenta som rørte ved noe innerst i hjerte mitt øyeblikkelig når jeg så henne.

De redde øynene og usikkerheten....også helt alene på et slikt sted.
Jeg har lyst til å gå bort å klemme henne. Og jeg har lyst til å si at jeg kan bli med henne inn der hun skal.
Ikke bare det, jeg ville helst tatt henne med hjem!
Jeg møter mange, men det er ikke ofte jeg opplever sånn som dette.

Så blir hun ropt opp og forsvinner avgårde. Jeg ble sittende igjen med smilet hennes....
Jeg har lyst til å spørre kontordama eller saksbehandleren hvem hun er, jeg kjenner jo mange av de som jobber her.
Jeg vet de ikke kan si noe om henne. Men jeg har lyst til å si at hvis de tenker jeg kan hjelpe henne, så ønsker jeg det.
Men livet er jo ikke sånn.
Ei ung jente, både klær og hår i knallsterke farger, det var noe ved henne...

Alt jeg kan håpe på er at jeg møter henne igjen, på en eller annen måte.
Jeg får henne ikke ut av verken tankene eller hjerte.
Vel, uansett så fikk jeg ihverfall gitt henne to smil og jeg fikk to av henne også 😊