Før vi løfter haken i sky i selvtilfredshet....

Igår så leste jeg et innlegg skrevet av Per Fugelli, hvor han fortalte at han over en måned hadde observert hvordan politiet i Oslo behandler byens rusmisbrukere som samles på et bestemt sted.
Rus og rusmisbrukernes hverdag er ikke mitt spesialfelt.
Men da vi bodde i Tønsberg et år jobbet jeg som frivillig på en kafe hvor vi serverte gratis middag noen dager i uka til rusmisbrukere. Da fikk jeg lov til å ha samtaler og høre om livene til noen av disse.
Vonde historier, ofte fylt av mye svik.
Rusmisbrukere er hver og en et dyrebart enkeltmenneske akkurat som du og jeg.
Det å være enkeltmenneske det har jeg litt over 43års erfaring med....

Jo, jeg har jammen fått mine ballaster å bære med meg igjennom livet.
Noen "lykketreff i livshjulet mitt" har gjort at jeg klarer å leve et liv sånn ca som vi forventer at liv skal leves.
Noe av min historie er lik som noe av historiene til flere av jentene jeg fikk snakke med.  Men de vant dessverre ikke "lykketreff" på samme måte som meg selv.....
Og jeg opplevde ikke sviket i hjemmet mitt, slik noen av disse gjorde.

Mange av dem bærer på så vonde historier at vi andre ikke orker å høre på dem en gang.
Og har man det vondt nok så gjør man til slutt hva som helst for å slippe unna de vonde følelsene og tankene!
Det er her dette "lykketreffet" kommer inn. Hvem og hva har du rundt deg da, når du når dette punktet?
De som sier: "de har valgt dette livet selv", jeg vil påstå at de aldri har kjent på dyp nok fortvilelse og smerte selv, derfor sier man noe så uklokt.

Jeg tror ikke noe på at jeg er noe spesielt sterkere eller smartere enn de som tydde til rus for å klare hverdagene sine. Jeg var bare så mye heldigere i oddsene mine i livet!

I min jobb så jobber vi med å hjelpe barn som har de dårligste forutsetningene for å få et godt og trygt liv. Livet har gitt meg 43 år nå, ikke så mye, men nok i massevis på dette område.
For jeg tror jeg har hørt det meste som går an av grusomheter mot barn nå!
Når de er barn så gjør vi alt som er i vår makt for å hjelpe de slik at de skal stå best mulig rustet til å få et godt liv. Det er ikke mange som snakker nedsettende om barn som har opplevd grusomheter.
Men når de blir ungdommer og voksne, hva er det som skjer da?
Det er ikke de som forandrer seg....
Det er oss rundt som forandrer oss sakte, fra å syntes synd på og ville hjelpe barnet, til å til slutt noen ganger kjenne forakt for ungdommene/voksne.

Det er lov å være usikker. Og det er lov til å kjenne at det å hjelpe/være i sammen med rusmisbrukere er noe vi ikke mestrer.
Men holdningene våre til enkelt mennesker som ikke traff like godt som oss på "lykkehjulet", de har vi ingen unnskyldning for.
Og da tenker jeg ikke bare på rusmisbrukere....
Hva er det som får oss til å se ned på andre som trenger hjelp?
Og samtidig løfte vår egen hake litt i sky fordi vi har mestret ting selv.
Vel, ikke løft på haken før du har opplevd omsorgssvikt, vold, overgrep, mishandling + svik fra de rundt deg som skulle hjelpe!

Og at politiet i Oslo behandler noen av de i samfunnet vårt som trenger mest hjelp, på denne måten, det er jammen godt at det har blitt satt ord på av en klok mann!!