Nei, er nei!

Som foreldre så vil vi gjerne at barna våre skal oppføre seg på en måte som speiler andre voksnes forventninger.
Og det er mange normer og regler for hvordan vi tenker at barn bør oppføre seg i forskjellige situasjoner.
Og hvis barna ikke gjør det som er forventet, da kan vi voksne føle oss flaue osv.

En typisk ting er at det ofte blir forventet er at barn skal godta er f.eks å bli klemt på.
F.eks når barnet møter voksne i nær familie eller hvis det får en gave.
Det er liksom høflig at i slike situasjoner så skal man gi klem.
Helt fra mine barn var små så er det ingen som har fått gi dem klem hvis de ikke ville selv.
Når vi voksne tvinger barn til å trå over denne grensen, så er vi med på å rive ned en av deres viktigste grenser for seg selv.
Barn bør ikke bli opplært til at voksne skal få bestemme hvilken fysisk nærhet de skal få ha til barnet - uansett relasjon.
For det er i slike situasjoner at barn lærer seg, helt fra de er små, at de kan si "nei" eller "jeg vil ikke" til uønsket kroppskontakt.
Dette er en kjempe viktig grense for barn å ha, den kan være med på å beskytte barnet mot krenkelser og seksuelle overgrep.
Så helt fra de er små så bør de få lære at de selv skal få bestemme over sin egen kropp og intim grense.

Ingen av oss ønsker å være foreldrene som oppdager at barnet har blitt misbrukt av noen i nær relasjon, fordi vi sa "joda du må sitte på fanget til ....vettu, det er jo så koselig", når barnet nekta og prøvde med dette å sette grense.
Selvfølgelig kan man ha lært dette osv og allikevel oppleve slike krenkelser, men vi som foreldre må ihvertfall gjøre det vi kan for å hjelpe barna våre.

Barn er jo like ulike som vi voksne. Noen elsker å klemme, sitte på fanget og kose osv.
Andre igjen kan ikke fordra det. Det bør være rom for begge deler.
Jeg er selv en som stort sett liker å klemme, men absolutt ikke alltid!
En gutt jeg kjenner hadde en periode hvor han ikke skulle gi klem, helt greit, jeg masa ikke.
Så en dag kom han løpende bort til meg å sa: "du som er så glad i å få klemmer, du kan jo få en av meg"!
Da var han klar for å klemmer igjen 😊!

Vi som voksne må hjelpe barna slik at de selv kan få sette grenser for hvem de vil gi klem, når de vil gi klem, sitte på fanget osv.
At barnet lærer dette er mye viktigere enn å leve opp til voksnes forventninger til barna.
Og det er heller ingen selvfølgelighet at barn skal gi klem selv om de f.eks har fått en gave.
De bør lære seg å si "tusen takk", men klemmen, den bør de få bestemme over selv.

Å se seg selv i den store sammenhengen

Som noen av dere vet så har jeg slitt med ryggen ca 3 uker nå.
Jeg er kjempe mye bedre, men fortsatt så er det vanskelig å sitte over tid + kjøre noe særlig mer enn 10min med bilen.
Det går sakte bedre og bedre, og det er godt i kjenne på at det går riktig vei!
Allikevel så kan jeg føle meg skikkelig utålmodig noen dager, det er jo så mye man vil gjøre.
Forrige uke var en uke hvor jeg hadde 3 ting som jeg VIRKELIG hadde lyst til!
Tomas Sjødin var i Gjerpen kirke den ene kvelden. Jeg har lest alle bøkene hans utenom den siste og han er virkelig en jeg har hatt lyst til å høre på! -Det gikk ikke.
En annen kveld var det kino premiere på en film jeg hadde gledet meg så til å se. Det er ikke ofte jeg gleder meg til sånt, jeg er kanskje på kino i snitt 1 gang i året. -Det gikk ikke.
Igår var det konfirmasjon for den ene nevøen min. Jeg hadde alle planene klare tidligere for en tale jeg skulle holde osv. Og gledet meg veldig til den dagen. Man må jo verne om sine favoritter 😊.
- Men jeg klarte ikke å bli med der heller.

Selvfølgelig så var jeg lei meg over disse tingene, særlig konfirmasjonen, det ble litt tårer den dagen.
Men så er det rart, når livet viser seg fra denne siden, det hender jo innimellom det.
Da kommer tankene frem om hva som faktisk er ille og verdt å grine for.
Noe av det verste jeg vet i livet er sykehus, jeg kan bare ikke fordra det på noe vis!
Så jeg har en sånn regel for meg selv: "det er ikke lov å klage skikkelig før jeg er på sykehus".
Og jammen så hjelper det!
De første dagene, da jeg såvidt klarte å gå noen meter oppreist med krykker + gikk på sterke medisiner osv. Midt i det så klarte jeg å tenke: "tenk hvis jeg hadde hatt det sånn + vært på sykehus i tillegg"?
Da ble jeg litt mer lykkelig med en gang fordi jeg kunne la være å dra på sykehuset.
Hvis ting er enda verre enn dette, da har jeg en ting jeg leste i en avis for kanskje 1 år siden som jeg tenker på. Det var en reportasje om de små jentene i India som lever som sexslaver.
Bare jeg tenker på disse jentene så blekner alt av selvmedlidenhet i meg. Ingenting i livet mitt er i nærheten av grusomhetene i disse jentenes liv!

Jeg tror vi som bor i Norge ofte er vant til å måle livene våre oppover mot noe bedre.
Stadig er vi i streben etter noe som skal bringe enda mer lykke i livene våre.
Det er så lett å ønske seg alt som har en fin fasade og glitrer + et lettvint liv.
Selvfølgelig er det deilig med gledes dager fylt med lykke og gode opplevelser.
Vi trenger alle slike opplevelser!
Men livet er rart, for noen ganger så kan man finne dypest mening og venner for livet i vanskelige stunder.
Absolutt ikke alltid,  men iblant så skjer det...
I vanskelige stunder så tror jeg det er sunt å åpne blikket og se litt utenfor huset vårt.
Jeg er veldig bevisst på at det er mange i Norge + særlig ute i resten av verden som har det så forferdelig mye verre enn meg.
Slik er det lettere å glede seg over det man har, på tross av.

Når jeg lå der i senga og ikke kunne gjøre noe fornuftig, så følte jeg at tiden jeg lå der var så bortkasta.
Men så kom jeg på at jeg kan jo bruke endel av tiden til å be for andre mennesker som jeg vet har det vanskelig. Som tenkt, så gjort!
Hvis du ønsker at jeg skal be for deg generelt eller noe spesielt, så kan du sende meg en melding på innboksen hvis du ikke vil skrive så andre ser det.

Jeg har virkelig tro på bønn og syntes det å be for hverandre er en fin ting 😊

Pass på!

Jeg opererte ryggen for mange år siden, den ble veldig mye bedre, men den har fortsatt sine svakheter.
Strålende sol ute på tirsdag gjorde at jeg ville få raket hagen osv.
Som tenkt, så gjort, ihvertfall en liten stund til det sa "klikk" i ryggen ....
Det var grusomt vondt de første dagene, jeg klarte ingenting!
Heldigvis så begynner det å gå seg til ganske mye, selv om det fortsatt er en lang vei til å være helt frisk.
Jeg prøver å ikke syntes synd på meg selv, jeg tenker MYE på alle de som har det MYE verre enn meg. Jeg vet jo tross alt at dette går over med litt tid...

Man får jo veldig mye tid til å tenke, når man ikke klarer å få gjort stort annet enn det.
Og jeg har tenkt mye på den gangen ryggen min virkelig kollapset og jeg gikk hjemme i påvente av en operasjon på Rikshospitalet.
Det lengste jeg klarte å gå når jeg var på det beste den venteperioden var ut til postkassa.
Og ute ved postkassa der vi bodde da så møtte jeg et par som går i samme menighet som meg.
De lurte på hvordan det gikk med meg osv?
Så fortalte de meg, der jeg sto i min ubrukelighet og med smerter: "at de mente at grunnen til at det var så mange syke i menigheten vår, er fordi vi som er syke ikke legger nok i nadverden"!
Heldigvis så tok jeg det aldri til meg. For det kunne jeg gjort når jeg ble fortalt det av noen som er ca 25år eldre enn meg selv.
Uviselighet er et ganske svakt ord for sånt syntes jeg. Vranglære og uforstandighet mikset sammen er mer dekkende.

Hvem er de som våger å påstå at vi mennesker skal tillegge eller trekke fra noe som helst på det som Jesus gjorde for oss på korset? Jesus gjorde 100% selv han!
Og tillegge egeninnsats på Jesu verk, det er så overmåte drøyt!
Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen nå og jeg kommer til å forsette å skrive det.
La INGEN ta ifra deg:
- Det Jesus gjorde for deg på korset.
- Så tvil om troen din, på grunn av menneskelige tanker om ting man må gjøre for å være en troende.
Og husk: Din sykdom har ingenting med din tro å gjøre.
Jeg har så masse tanker om det her at jeg tror jeg kunne holdt en hel tale om det!

I tillegg til dette så lurer jeg på hvem av oss syke dette gjaldt? Alle sammen?
Jeg med ryggproblemer var tydeligvis innenfor denne kategorien for dem, men hvem andre?
- De med migrene?
- De med leddgikt?
- De psykisk syke?
- De som har kreft?
- De som er funksjonshemmet?
Hvor går grensen for hvem som ikke legger nok i nadverden til at vi blir helbredet?

Vi skal passe oss for hvem vi lar få inntog med sine tanker og meninger i våre liv.
Vi mennesker har en stor påvirkningskraft på hverandre.
Det siste man trenger uansett når man er syk er folk som pålegger ekstra byrder!
Om du sliter med fysiske eller psykiske plager:

                  - vit at du er mer enn bra nok, akkurat slik som du er  🌻😊🌻

Blind gjestfrihet

Jeg vet ikke om det er flere av dere som har sett det samme klippet som meg på nettet idag, hvor vi ser en 19år gammel jente bli steinet til døde.
Det står en hel gjeng med menn rundt henne og kaster steiner, imens hører man jentas fortvilte stemme.
Jenta var blitt lovet bort til en eldre mann, noe hun nektet å etterfølge. Hun og kjæresten rømte, dessverre ble de funnet. Og følgene ble at han ble pisket før han klarte og rømme igjen, jenta ble tatt livet av med steining!

Det er absolutt ikke første gang jeg/vi ser og hører om slik galskap. For det er galskap det er!
Galskap satt i system igjennom kultur og ofte skjermet bak religioner!
Jeg skriver ikke bare om dette tilfelle, jeg mener alle kulturer med brutalitet, vold, misbruk, tortur osv som får herske fritt i noen kulturer og land.
Yes, det finnes galskap her i Norge også, han som sitter på høyest sikring her i landet er født og oppvokst her.
Akkurat nå skriver jeg om store grupperinger som lever etter den samme ukulturen.
Der brutal makt etter hierarki, gjør at andre i samme gruppering er tilnærmet verdiløse!
Eller kulturer der de angriper andre mennesker pga kjønn, legning, hudfarge osv.

Hva slags galskap er hodene til disse mennene i denne videoen f.eks fylt med?
Ganske mye forskjellig galskap spør du meg!
For dem er det nok ikke galskap, de er oppvokst med og lært opp til at slik er normene i deres kultur.

Vel, jeg er absolutt for at vi skal ta imot flyktninger. Men rammene rundt det kan absolutt diskuteres.
Det er nok ikke riktig for alle disse kulturene, men gjennomsnittlig så er det vel ofte kvinnene og døtrene som er de undertrykte i mange av disse landene.
Jeg ønsker ikke menn (som oftest), med slike holdninger, menneskesyn, kvinnesyn velkommen hit til dette landet.
Jeg ønsker ikke en person med slike verdier inn i vårt hus.
Jeg ønsker ikke slike personer i mitt nabolag heller.
Æresdrap. Døtre som blir drept fordi de ville velge kjæresten sin selv. Vi leser om det i vårt lands aviser.
For meg blir det en slags "blind gjestfrihet" at flyktninger som ikke har riktig grunnlag for opphold rømmer hit.
De kommer seg over grensa, oppholder seg her ulovlig i årevis. Noen er også kriminelle.
Hvorfor har vi et system som er slik at disse blir "blind gjester" i vårt land?
Jeg kan ikke forstå at det kan være så vanskelig å få til at mesteparten av de flyktningene som kommer over våre grenser er kvoteflyktninger som er valgt ut på riktig vis.
Disse er så hjertelig velkommen 😊!

Og kjære deg, jeg kjenner MANGE hyggelige muslimske menn som bor her i Norge.
Noen vil fort tro at det er de mannlige muslimene jeg kategoriserer.
Men nei, jeg mener alle de mennene (som oftest) som har et slikt menneskesyn på de rundt seg.
Samme hvilken religion de har. Eller hva slags galskapens kultur de tilhører!
La meg bare ta Ku Klux Klan også som et eksempel. Deres syn på mennesker med en annen hudfarge er så forkastelig at jeg har ikke ord! Dette gjelder også dem.

Jeg ønsker at vi er et land som hjelper de som oppriktig trenger det. Det er selvfølgelig mange flere enn lille Norge kan hjelpe som trenger hjelp.
Men at de vi skal hjelpe, ihvertfall er de som trenge det mest 💜.

Tåler du meg? Tåler jeg deg?

Som barn så tenkte jeg noen ganger at: "når jeg blir voksen da kommer jeg til å vite alt mulig".
Vel, jeg håper jo at jeg har "utviklet mine evner", som Tøflus i Skomakergata sier.
Fra å være barn og ikke være så sikker på ting, bortsett fra i trassalderen regner jeg med, så ble jeg tenåring og så kanskje ting mer: svart/hvit eller riktig/galt.
Etterhvert som jeg har blitt eldre så har "fargekartet" utviklet seg fra svart/hvitt til å inneholde mer av alle regnbuens farger.
Og jo eldre jeg blir, jo mindre skråsikker blir jeg på veldig mange ting.
Jeg har funnet ut at det er sjeldent bare et riktig svar på noe.
De fleste svar må ses i lyset av personen de gjelder, fordi vi alle er forskjellige.
Når jeg tar valg så tar jeg de utifra fra alt det mitt liv inneholder og hva som jeg tenker er best for meg/oss. Slik gjør jo de fleste av oss.

Men når jeg leser i aviser og sosiale medier så virker det som om vi tåler litt dårlig at andre velger å leve livene sine på en annen måte enn oss selv?
Selvfølgelig må vi ha regler og man skal man bry seg hvis ting påfører andre skade osv, men utenom det?
Må vi blande oss opp i om noen spiser svin eller ikke? Ingen blander seg opp i om jeg ikke spiser fisk?!(Ihvertfall ikke etter jeg flytta hjemmefra mamma 😝).
Jeg ønsker meg en verden med mer romslighet for ulikheter.
At vi kan godta at andre tar helt andre valg enn oss, uten å tenke "jaja, de vet jo ikke bedre".
Eller begynne å sloss, hetse hverandre, baksnakke hverandre, mobbe hverandre osv.
Vi mennesker er skapt forskjellig, det er meningen at vi skal være ulike.
Det er dyr som står i båser, vi må ikke lage båser for oss mennesker også...
La oss ha romslighet for hverandre!
Det er ikke dermed sagt at man kan "begynne å spille håndball midt i en fotballkamp".
Nei, men vi kan godta at noen liker å spille fotball, noen håndball, noen sykler, noen svømmer, noen synger i kor, noen spiller instrumenter osv.
Det bør være plass for ulikhetene som vi er skapt med. Og de ulikhetene som vi velger i livene våre.

Noe av det jeg syntes er mest fantastisk med Jesus, er at da han levde her på jorden så valgte han ofte å besøke de som andre så ned på/ikke likte/utstøtte osv.
Det er ikke dermed sagt at han likte alt som alle gjorde, men han så enkelt menneskene 💛.
Da han gav sitt liv for deg og meg på korset, så døde han ikke for noen bestemte folkeslag eller grupper.
Han døde for alle, absolutt alle!!! Om du går i kirken eller ikke, det spiller ingen rolle..... 💛
Tror du på han og sier du at du tror på han - det er alt som skal til!

                                                                God påske 💛💜💛

Frihet!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her på bloggen og det har sin lille grunn.
Vi er alle i en forandringsprosess hele livet. Og akkurat nå føles tankene mine litt rotete på grunn av forandringer i livet mitt.
Midt oppi det så har jeg i grunn ikke hatt noe å skrive...

Forandringer kan være til det bedre eller verre. Noen blir "gitt oss" på livets vei.
Som at andre tar valg som påvirker oss på en vond måte, sykdom, arbeidsløshet osv... vanskelige og vonde forandringer.
Forandringer vi velger og bestemmer selv er oftere gode og positive.
Forandringene jeg opplever nå er ikke som noen av disse alternativene føler jeg.
Det er en indre forandring som kjører litt sin egen vei, i eget tempo.
Etter endel uker aner jeg konturene av hvilken vei dette bærer, men jeg er fortsatt usikker på sluttresultatet.
Jeg har snakket med noen få venner om dette.
Det kan være fint å få tilbakemeldinger fra de som står nær når man er i forandringer som kan skape justeringer i livet. Justeringer er sunt innimellom.
Denne er ikke så stor, men den er viktig for meg.
For ca 17 år siden så tok jeg et stort valg i livet. Det er absolutt ikke i nærheten av slike dimensjoner over dette.
Den gangen hadde jeg en kamerat som ble med meg og støttet meg, jeg hadde ikke klart det uten!
Jeg tror det er en lur ting å ta en samtale med han igjen. Han jobber som prest nå, det passer helt perfekt.

I det siste så har jeg hørt mye på en sang med tittelen: "Frihet".
Jeg syntes teksten i sangen gir mye rom og plass til å være som man er, også som en kristen.
Før så tenkte jeg utelukkende at det å være i forandring og velge bort noe, betydde å miste, bare tap.
Det streifet meg ikke at når man er på vei bort fra noe, så er man samtidig på vei til noe annet!
Noe nytt som faktisk kan bringe ro og nye gleder 😊.

Hva med meg?

Forandring, et ord som rommer både spenning og usikkerhet, det kommer an på i hvilke situasjoner man møter på forandringene.
Jeg har fått høre ganske mange ganger av mannen min at jeg er en person som ikke er så glad i forandringer.
Ofte så stemmer det, det er mange ting i livet som jeg liker at forblir de samme.
Det er en grunn til at når jeg kommer på favoritt kafeen min og hvis det er noen av de faste på jobb, så vet de både hva jeg skal ha å spise, drikke og når jeg innimellom skal ha kake, så vet de hvilken da også 😊.
Ikke fordi jeg er der hver dag, hver uke og faktisk ikke alltid hver måned en gang, men hvis jeg skal på kafe, så går jeg dit 95% av gangene. Mamis heter kafeen, de fortjener litt reklame 😇!
Og når jeg har funnet noe jeg liker godt, ja da går det i det samme..... og jeg er lykkelig og fornøyd.
Noen folk rundt meg kan bli lei av forutsigbare Ingvild. Men for andre så er min forutsigbarhet en trygghet.

Selv om jeg har mine områder hvor jeg ikke er så glad i forandring, så er jeg veldig glad i å bli kjent med nye mennesker.
Jeg vil påstå at jeg er ihvertfall gjennomsnittlig glad i å bli kjent med nye mennesker, sannsynligvis endel over gjennomsnittet hehe.
Det å få mulighet til å bli kjent med en ny person, det er noe av det mest fantastiske i livet syntes jeg!
Jo flere ulikheter personen og jeg har, desto mer spennende syntes jeg det er.

De fleste av dere vet at jeg er kristen, men jeg har aldri kjent noe behov for å presse min tro over på andre jeg møter.
Jeg syntes det er spennende å høre om andres tro. Om hva og på hvilken måte deres tro betyr noe for dem.
Og de som ikke har en slik tro, hva slags tanker har de rundt det?

Det er viktig for meg å møte hvert menneske med respekt for den troen de har.
Jeg forventer at jeg blir møtt slik og jeg har som mål å møte andre på samme måte.
Datteren min har flere venninner fra familier med muslimsk tro, det har aldri vært et problem!
Både jentene og foreldrene deres er verdens hyggeligste folk.
Det koster meg ingenting å tenke over f.eks hva slags mat vi serverer når de er på besøk, litt hensyn må man kunne ta mot hverandre.
Vi må ikke bygge murer oss mennesker imellom pga slike småting. Tenk på all gleden vi vil gå glipp av da!

Mine grunnverdier, tro og menneskesyn er ganske spikret fast.
Men jeg syntes det er spennende å få snakke med personer som har helt andre tanker om ting i livet enn meg selv.
Alle bærer vi med oss det vi har opplevd i livet i møte med nye ting. Slik vil vår fortid alltid ha en eller annen påvirkning på hvorfor vi har de tankene som vi har.
Kanskje gjør fortiden vår det slik at vi lengter veldig etter noe, eller det kan like godt bli slik at vi tar totalt avstand fra noe.
I de aller fleste ting så er det ikke noe totalt fasit svar  heller....

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er noe særlig begeistret for grupperinger. Det første som skjer ved grupperinger er at det blir "oss og dem".
Da har man allerede lagt første "murstein" til å bygge et skille, slik at dette kanskje utvikler seg til å bli "oss mot dem"!
Og jeg lurer veldig på hvilken gruppe jeg i tilfelle skulle tilhørt?
Jeg er en ganske sammensatt person med mange rariteter, så jeg tviler på at det ville vært plass til 100% av meg i noen som helst gruppe.
Man måtte ha laget en egen gruppe bare for meg!
Og det tror jeg nok de måtte for deg også...
For det er ingen av oss som er helt like.
Faktisk så er hver og en av oss helt unike 😊!

God helg 🌞😊!